Vi trenger jording.

Å jobbe tett på mennesker gir en jording. Det setter livet i perspektiv. Ja, det er spennende å jobbe med idéer og prosjekter, men når du jobber ansikt til ansikt med ekte mennesker er det bare en ting som virkelig betyr noe.

Medmenneskelighet.

Det er så lett å jobbe seg lenger og lenger bort fra den menneskelige kontakten. Bak skjermer og langsiktige prosjekter. Men hva oppnår vi til slutt? Hvorfor gjør vi det? Er det mer komfortabelt å koble av? Få avstand? Slippe å være tett på? Jeg tror det. Vi ser det i skolen, i helsevesenet, psykiatri og rusomsorg. Sakte men sikkert begynner vi å klatre på karrierestigen. Lenger og lenger bort fra den menneskelige kontakten. Kanskje det er fordi det kan være ganske tøft til tider. Kanskje det er en forsvarsmekanisme.

Selvfølgelig skal vi klatre, bli flinke og gjøre nye ting.

Men vi trenger jording. Og den får vi først og fremst i ekte og konkrete relasjoner til mennesker.

Rådgiver. Lærer. Sosionom. Fotograf. Håndverker. Titler er bare veivisere.

Vi lar oss begrense av titler. Roller. Betegnelser. Rådgiver. Lærer. Sosionom. Fotograf. Håndverker. Alle disse navnene viser bare vei. De gir en pekepinn på hva du «har i bunn».

Men det er flott å tenke på at vi kan fylle disse rollene med liv. Mangfold. Variasjon. Noe uventet.

En rådgiver kan undervise. Men det kan også en sosionom, fotograf og fysioterapeut. En lærer kan være en fantastisk sosionom. Og en dyktig fotograf. En fotograf kan være en flink håndverker.

Disse betegnelsene er ikke hengelåser. De er ikke laget for å låse kompetansen din inne i et skap. De er veivisere som peker fremover, utover, oppover.

Jeg har blitt 40 år. Tenk det. Det er fint å bli eldre. Det gir perspektiv. Erfaring. Ydmykhet. Kompetanse. Allsidighet. Og jeg har lært at uansett hvilken betegnelse som passer for deg, der du er i dag, er det så ufattelig viktig å ta med seg et stort hjerte. For mennesker,  kolleger, kunder, brukere, bedriftsledere, ansatte, familie og venner.

Uansett hvilken rolle vi har er det store hjertet selve kjernen som virkelig kan få ting til å skje rundt deg. En god kombi av hjertevarme og kompetanse.

Da kan det skje mye gøy.

 

Kompetanse er ikke å klare seg med «minst mulig».

Jeg tror på noe. Jeg tror på at det er mulig å lære seg noe nytt på 3 uker. At det er mulig å si «ja – det får jeg til», for så å finne ut hva jeg trenger for å gjøre det mulig. Ikke først. Etterpå.

Jeg tror på kompetanse. Min egen, og din.

Men.

Jeg tror også kompetanse handler om å kaste seg ut av komfortsonen.

Satse. Investere.

Ikke alltid klare seg med minst mulig.

Listen. Completely. Be there.

Jeg har nettopp sett gjennom Ted-talken til Mike Dronkers.

Fritt oversatt, sier han:

Det vanskeligste i et intervju er å være der. Helt. Her og nå. Alle krefter rundt oss forsøker å rive oppmerksomheten vår i filler. Vår evne til å fokusere, dypt, vannes ut. Ikke vær den fyren.

Ikke tenk på hva du skal si etterpå. Lytt til han/hun du snakker med. Vær til stede.

Jeg snakket med en flink lærer som brukte begrepet «table presence». For meg handler det om evnen til å velge å være fokusert, når det virkelig teller. Når du har en samtale, et jobbintervju, gjør lekser med datteren din eller gjør et video-intervju med et annet menneske. Det handler ikke om deg. Det handler om tilstedeværelse.

Tilstedeværelse uten flakkende blikk, ned på mobilen. På en laptop. Gjesping.

Tilstedeværelse med øyekontakt, lytting og oppfølgingsspørsmål.

«Table presence» som sier:

Nå velger jeg å være fokusert på deg. Her. Nå. Og bare det.

Jobbsøking og sårbarhet

Jobbsøking er en øvelse i sårbarhet. Er jeg god nok? Er det her har godt nok for arbeidsgiver? Passer jeg inn? Vil de ha meg?

Arbeidsmarkedet er tøft om dagen. Du må virkelig spisse CVen og være den aller, aller beste versjonen av deg selv. Og selv om du har gjort alt du kan er det slett ikke sikkert det hjelper.

Her i Stavanger er arbeidsmarkedet på et desperat nivå. Folk forteller om opp til flere hundre søkere på noen jobbutlysninger. Sannsynligheten for at akkurat din CV skal bli funnet er minimal.

Jeg hørte om noen som søkte på en mini-jobb i fjor, rundt juletider. Det var lyst ut en deltidsjobb, 2-3 timer, på kveldstid for å pakke inn julegaver på et av byens store kjøpesenter. En bitteliten jobb. De fikk over 100 søkere. Helt vilt.

Den vanskeligste delen med jobbsøking er kanskje dette med sårbarhet. Frykten for å bli avvist, ikke være god nok, ikke passe inn, at ingen vil ha meg. Jobbsøking blir en øvelse i å puste godt med magen før du møter arbeidsgiveren på andre siden av døren og si:

«Jeg er god nok. Nå skal jeg senke skuldrene, si hei, også går det som det går.»

Og hvis du ikke får akkurat den jobben, pust dypt en gang til, og gå videre med hodet høyt.

Fordi du har nettopp vært igjennom en ekstrem-sport-øvelse innen sårbarhet. Og det er noe å ta med i kompetanse-sekken din.

Stå på videre! (Oh yes. Jeg sier det like mye til meg selv.)

Utenfor komfortsonen. Gjør små ting hver dag.

Jeg var på et kurs med Vigdis Lamberg fra Metiér for en stund siden. Hun fortalte en historie fra hverdagen, og hvordan hun øver på å gå utenfor komfortsonen.

Vi faller raskt inn i vaner. Sannheten er at vi vil falle inn i vaner. Det samme kontoret. Den samme plassen på lunsjbordet. Den samme plassen på bussen.

Vi søker forutsigbarhet. Det samme som sist.

Vigdis Lamberg fortalte hvordan hun bevisst tvinger seg selv til å velge et nytt skap i garderoben på treningsstudioet. En liten ting, men historien illustrerer noe viktig.

Komfort er en indre drivkraft. Hvis kroppen skulle få bestemme 100% i ett år ville den raskt forfalle til en sofa-sittende agurk som aldri gikk til jobb, trente eller spiste sunt.

Av og til skal vi unne oss å kose oss. Å være i komfort-sonen. Det er en belønning. Det er godt.

Men i hverdagen har vi godt av å dytte oss selv ut av sonen, møte nye mennesker i lunsjen, i garderoben eller på bussen.

Hva er det beste som kan skje?

Vi har lett for å si: «Hva er det verste som kan skje?»

Vi fokuserer på det negative. Problemene.

Tenk om vi kunne si: «Hva er det beste som kan skje?»

En historie:

For en stund siden valgte jeg å ta en pause fra smarttelefon. Jeg trengte rett og slett å koble av, være mer til stede her og nå og få tilbake en form for fokus. Et fokus som, etter min oppfatning, var blitt utvannet og ineffektivt. Jeg var lei av den uendelige strømmen med lyder og forstyrrelser i hverdagen.

Satt på spissen – vi blir så ofte avbrutt «i dag» at vi nesten ikke får fred for å tenke EN helhetlig, ferdig setning.

Og enda mindre, tenke en ferdig tekst, male et ferdig bilde, komponere et ferdig musikkstykke, bygge en ferdig modell-båt eller lese en ferdig godnatt-historie.

Alltid avbrytelser.

Og jeg tenkte kanskje litt som overskriften sier: «Hva er det BESTE som kan skje, hvis jeg kutter ut smarttelefonen en stund?»

Jeg har lært:
– Jeg har fått et mer solid, utholdende fokus
– Jeg kan konsentrere meg lenge om en oppgave. Skriving, videoredigering, prosjektarbeid, brainstorming.
– Jeg kan velge å være 100% til stede
– Det koster meg ingenting å skru av den lille Nokia-telefonen. Av. På. Det er helt uproblematisk.
– Jeg er ikke avhengig av telefonen.
– Jeg slapper mer av når jeg er ute å går tur, kjører ungene på aktiviteter, sitter på et venterom osv.
– Jeg setter pris på blader, magasiner og aviser. Og leser de små, rare, sære artiklene som jeg aldri hadde fokus på før.

Men jeg er fortsatt veldig lik deg. Jeg bruker mye tid med laptop på fanget, leser VG, ser på HBO Nordic og blogger. Men jeg kjenner faktisk, og dette er helt sant, at det har gjort noe positivt med meg å kutte bort sosiale medier og smarttelefon en stund. Cal Newport snakker om dette.

Many of us react to the buzzes and beeps that come from our phones with the urgency of a parent responding to a baby’s cry. We can’t help but pick up our phone and look at the latest notification. We know this probably isn’t the healthiest nor the sanest response to a vibrating hunk of a metal, so we tell ourselves we should be less distracted. We shouldn’t be so gripped by social media or the churn of work email.

But Cal Newport, a computer scientist at Georgetown University and author of Deep Work: Rules for Focused Success in a Distracted World, says we’re downplaying the problems created by constant interruption.

«We treat it, I think, in this more general sense of, ‘eh, I probably should be less distracted.’ But I think it’s more urgent than people realize,» he says.

(Kilde: https://www.npr.org/2017/07/25/539092670/you-2-0-the-value-of-deep-work-in-an-age-of-distraction)

Oppsummering:

Vi er så redd for å «gå glipp av noe». Jeg har brukt mitt eget eksperiment med en periode uten smarttelefon og sosiale medier som eksempel, for å illustrere et poeng. Jeg har, på en måte, tenkt nettopp som overskriften sier. «Hva er det beste som kan skje hvis jeg fjerner masse distraksjoner?»

Og det har lært meg masse spennende.

Om bord

Endringer. Utenfor komfortsonen. Alltid noe nytt.

Det er virkeligheten for så mange av oss, enten du jobber i det private eller offentlige. Og ledere forsøker å få alle om bord.

Og for en jobb.

Jeg begynner så vidt å forstå en bittebittebitteliten flik av hvor krevende det er å favne medarbeiderne sine, som leder, i slike prosesser.

Det er et fag å jobbe med endringer. Og det er utakknemlig, fordi vi som skal ledes ikke alltid ser det store bildet.

Men når vi opplever at vi inviteres om bord kjenner vi følelsen. Vi blir inkludert, ønsket, hørt og sett.

Jeg er imponert. Imponert av ledere som står i det, holder ut og tar på seg så mye mer ansvar enn vi andre forstår.

Fantastiske arbeidsgivere

Jeg har hatt gleden av å jobbe med intervjuer av 4 ulike arbeidstagere den siste tiden, og filmen ble presentert på flyktningseksjonens konferanse på Clarion Energy hotell på Madla i dag.

Og jeg må virkelig si:

For noen arbeidsgivere.

Vi snakker om arbeidsgivere som bevisst ønsker å ta i mot tidligere flyktninger, ta samfunnsansvar og de kjenner oppriktig glede og entusiasme når de lykkes med jobb-integreringen.

Jeg har ikke hatt noe dårlig inntrykk av arbeidsgivere. Slett ikke.

Men jeg har heller ikke sett og hørt arbeidsgivere snakke så levende og flott om sitt samfunnsansvar, slik at det gav meg gåsehud og en merkelig følelse av å være virkelig stolt.

Nei, integrering er ikke lett.

Men jeg har virkelig lyst til å sparke inn et friskt pust i debatten og dele denne flotte opplevelsen. BRA jobbet kjære arbeidsgivere, som tar i mot disse arbeidstagerne med hull i CVen, annerledes forutsetninger og individuelle behov for oppvarming – inn i det norske arbeidsmarkedet.

Bra!!

Gøy på jobb – en mektig drivkraft

Da jeg jobbet som frivillig medarbeider på Maritacaféen i Oslo var «Gøy» en avgjørende drivkraft. Hver tirsdag åpnet vi dørene for mennesker som trengte en timeout fra rus, prostitusjon og den iskalde Oslo-brosteinen.

Og midt i dette jobbet 7-8 frivillige. Gratis. Vi laget kaffi, serverte mat og møtte mennesker.

Og vi hadde det gøy sammen. Jeg husker at vi lo mye sammen. Det var ikke penger som motiverte oss. Og frivillighet, idealisme og medmenneskelighet var faktisk heller ikke den daglige bensinen som pushet oss.

Det jeg husker som den viktigste motivasjonsfaktoren var at vi hadde det gøy sammen.

Du står midt i en annen jobbhverdag. Du har mål, kunder og mennesker rundt det. Løft hodet, smil og sørg for å ha det gøy av og til.

For det er nettopp det vi husker etter en lang arbeidsdag.

Uansett hva vi jobber med!

I andre enden

For å forstå nyere teknologi er det viktig å gå til den andre enden. Vi står ovenfor den 4. industrielle revolusjon, og det vil skape bølger som vi ikke helt forstår.

Vi blir begeistret over teknologien, robotene, selvkjørende biler og robotstøvsugere som gjør livet vårt enklere.

Men samtidig vet vi at butikk-robotene kommer til å utrydde arbeidsplasser som sannsynligvis aldri blir erstattet.

Og den virkelige nøtta er å tenke to tanker på en gang og si:

Moderne teknologi er både positivt og negativt. Begge deler.

Vi må evne å reflektere. Tørre å snakke om de negative sidene. Samtidig som vi fryder oss når en god venn kan lære å gå igjen – takket være et nytt robotskjelett.

Jeg tror det er sunt å sette foten ned i den super-kritiske grøfta noen ganger og si:

Hva er de virkelige negative sidene? Hvordan påvirker teknologien oss relasjonelt og psykologisk?

Ironien er at den samme teknologien som forandret livet med robotskjelett kan ta fra deg jobben i morgen.

—-

Paul Josephson:

Vi må alle tørre å være Neo-Ludditter.

Selvlært?

Du,  jeg og de fleste av oss har et konservativt syn på læring.

  • Opplæring handler ikke om en skolebenk.
  • Kompetanse er ikke det samme som studiepoeng.
  • Selvlært er ikke mindre verdt enn formal kompetanse. (For et ord!)

For meg er læring en holdning. Det er GØY å lære, og jeg håper aldri jeg behøver å oppleve en kjedelig, uengasjert foredragsholder resten av mitt liv. Du skjønner – 100% av mine lærere de siste 8-10 årene er super-engasjert. De elsker faget sitt. Når de snakker på video, gjennom bloggen sin eller i et webinar utstråler de ekte engasjement.

Ta Caleb Wojcik, for eksempel. En helt vanlig fyr med t-skjorte som holder kurs på nettsiden sin, http://www.calebwojcikfilms.com.

Konseptet, opplæring, forandret seg dramatisk når vi fikk internett. Og for oss som ikke har vokst opp med youtube, vimeo, wistia og «howto´s» er det slett ingen selvfølge å få virkelige dyktige, engasjerte formidlere på besøk hjemme på kjøkkenet, i stua eller på bussen.

Selvlært? Vær dritstolt hvis du er en slik en.

En liten porsjon galskap

Joda, jeg skjønner at man kan bli gal av å søke jobb. Det er tøft med avslag, og kanskje enda verre når du ikke får noen tilbakemelding i det hele tatt. Har de sett på CVen? Har de åpnet søknaden min, eller har den havnet i «vet-ikke-bunken»?

Men så tenker jeg:

Ah, drit i. Hvorfor skal vi behandle jobbsøking med så stor respekt? Send en mail til noen arbeidsgivere og spør om du kan si hei. Komme på en kopp kaffi.

For noen dager siden gjorde jeg nettopp dette, og fikk dette til svar:

«Ja, klart vi kan ta en prat. Jeg har ingen ledige jobber men kaffi har jeg nok av! Ring meg neste uke.» Og dagen etterpå fikk jeg omtrent samme svar fra en annen arbeidsgiver. Neste uke skal jeg altså drikke kaffi med to spennende mennesker.

Målet er ikke jobbintervjuet. Jobbsøknaden. Målet er å si hei. Ta en kopp kaffi. Og på veien dukker det kanskje opp noe uventet.

Drit i formalitetene. Jobbsøking behøver ikke være så seriøst. En liten porsjon galskap kan nemlig være riktig medisin for å trenge gjennom et travelt arbeidsmarked som har nok med seg selv.

Frimodig

God kveld. I kveld har jeg drømt om spennende jobber i staselige firmaer som Melvær & Co, men tenkt. Jeg? Der?

Et lite øyeblikk skjøv jeg tanken bort. Men så tenkte jeg – hvorfor ikke?

Og dermed fyrte jeg av en mail.

Hvorfor er vi så forbaska redde? Hva er grunnen til at jeg egentlig ikke tør å sende en mail? Hva er vi redde for?

Avvisning.

Det er alt. Vi er redde for at noen skal si nei. Vi er redde for å innrømme at vi har gjort feil, at vi slettes ikke kan alt og at vi synes dette er dritskummelt.

Men i kveld sendte jeg en mail. Jeg tenkte: «Drit i. Jeg fyrer av en mail og er skvær ærlig. Pakker ikke inn noen ting. Rett frem. Hva er det verste som kan skje? At de sier nei.

Det er forbaska skummelt å gå utenfor komfortsonen.

Hver eneste gang.


Hei!

Jeg har lest om Melvær & Co i kveld og sender en frimodig mail.

Ok, hvis jeg skal være helt ærlig er dette dritskummelt. Jeg har jobbet 8 år i skole + 5 år gründer/daglig leder i et bittelite webutviklingsfirma. Og jeg har gjort masse feil. Og til slutt klarte jeg å kjøre hele webfirmaet på dunken og jeg ble sykemeldt i ett år. Joda.

Jeg aner ikke om jeg er god nok til en jobb i firmaer som Melvær og Co. Har overhodet ikke peiling.

Med den introduksjonen tipper jeg at du kribler etter å ta en kopp kaffi?

Mvh
Alexander

Det roliga regnet

Takk, Vamp, for at dere bruker utallige timer på å pusse, slipe og lete etter gull. Og jeg er bombesikker på at det koster. At det koster noe så ufattelig mye. Og av og til tipper jeg at en tanke kommer snikende.

Er det verdt det?

Ja.

Jeg tror det.

For det er her gullet finnes. I diktene. I sangene.

Når livet har røynt på trenger vi disse.

Vi trenger et sted å lande etter en lang dag.

Og da er det så fint at noen ikke gav opp. At noen skrev ferdig nettopp den visa. Diktet. Sangen.

Det er fint det.

Øving og frykt. Er jeg god nok?

Når jeg skal lære noe nytt kjenner jeg på frykt. Frykt for å ikke være god nok. For å mislykkes.

Og så tenker jeg – hva skal til for å bli flink i noe? Jo, det handler om å øve.  Det handler om å lage noe nytt, prøve en gang til, filme, klippe.

Men så ligger frykten der. Tør jeg virkelig å prøve?
Tenk om noen ser tvers gjennom meg, og avslører at jeg ikke kan alt.

Men så vet både du og jeg at det ikke handler om å kunne alt. Det handler om å øve, øve og øve litt til.  Litt hver dag.

Og en dag oppdager vi kanskje at vi har blitt ganske flinke?

 

Engasjement og flom

En flom er først og fremst mye vann. Det er alt. Og slik er det kanskje også med engasjement?

Jeg innrømmer det. Jeg blir fort engasjert. Noen ganger velger jeg det – før jeg flommer over.

Barn flommer over av engasjement. De går «all in». Når min 14-åring har bestemt seg for å lære seg launchpad og midi-keyboard skjer ting fort. Her om dagen fant han litt utstyr på finn.no og jeg kjørte ham ut til en 18 åring som hadde musikkstudio på rommet. Han solgte noe av det gamle utstyret for å oppgradere. «Jeg kommer med min første singel snart!» sa han.

Du skulle sett det smilet. Og engasjementet. Herlig.

Velg å bli engasjert. Av og til. Det krydrer livet. Det betyr ikke at du og jeg er for lite voksne. For lite ordentlige. Det er sunt, viktig og vitalt. Jo, vi skal porsjonere det ut. Vi skal ta hensyn. Men vi må la det flomme over – av og til.

Utålmodig

Utålmodighet er en drivkraft, men den må læres. Tøyles.

Alt skal bli bedre. Raskere. Mer effektivt. Det nye arbeidslivet er bygget på utålmodighet.

Det er fint når vi lager noe bedre. Men utålmodighet har også en lillebror. Frustrasjon. Har du kjent på det? En blanding av de to?

Kunsten er å lande utålmodigheten trygt på bakken uten å krasje. Uten å bli for utålmodig.

Hvis vi klarer nettopp det kunststykket har vi laget en heftig drivkraft.

Kreativiteten og mulighetene ligger i å bryte mønsteret

Vi er redde for å bli avslørt. Tenk om noen oppdager at jeg ikke kan alt. Forstår alt. Får til alt. Tør alt.

Også pakker vi oss inn.

Det er naturlig. Det er menneskelig.

Men det kreativiteten og mulighetene ligger nettopp i å bryte mønsteret.

Våg. Snakk. Del. Senk skuldrene. Vær åpen. Ærlig. Spør.

Så kommer vi oss fortere frem til gullet. De supre løsningene. Geniale ideér.

Nye strenger og ny launchpad. Gi ungene tilgang på musikk.

Jeg kjøpte min første Fender som 15 åring. Nå, ca. 25 år senere, har den vært på service hos Strand Guitars. Stas. Veldig stas.[/caption]

I helgen hentet jeg gitaren til en av guttene. Den har vært på service.

Ny strengestol av ben, slipt av et stykke ben. Arbeidet ble gjort av Strand Guitars.

Jeg blir inspirert av godt håndtverk. Og jeg betaler gjerne for det.

Vi må gjøre musikk tilgjengelig for ungene våre. Jeg kjøpte en Launchpad Mini til den andre sønnen min. I går satt begge guttene, i timesvis, og eksperimenterte med musikk.

Vi må investere i opplevelser.

Ikke bare ting.

Lag noe gøy

Jeg tror det er viktig å ta vare på kreativiteten. Vi må ikke bli for voksne. For seriøse.

Hva mener jeg.

Som barn ble vi primært drevet av «gøy-faktoren». Det var det som motiverte oss til læring. På foreldremøte i går fortalte lærerne til min eldste sønn (10.klasse) at de hadde fått elevene ut av komfortsonen ved å gi dem selfi-oppgaver.

«Alle med gul bukse, ta en selfie sammen».

Du skulle sett elevene. De løp rundt, snakket sammen, ble bedre kjent med hverandre, tok bilder, smilte sammen.

Lærerne hadde klart å aktivere noe. De hadde klart å vekke elevene.

Denne gang var målet å knipse elevene ut av den lange sommerferien. Vekke dem. Få dem til å snakke sammen. Og «gøy» var jo selve nøkkelen for å få det til.

Vi er på jobb for å lage noe gøy. Alene, eller sammen. Vi er der for å skape. Dokumenter, powerpoints, kurs, produkter, video, bilder, en bedre organisasjon og fornøyde brukere.

Ta vare på gøy-faktoren. Husk hvor gøy du synes det var å skape noe, som barn. Og husk at du fortsatt er det samme barnet. Mennesket.

Du har bare blitt litt større.

Du er verdifull.

Ser du punktumet i overskriften? Du er verdifull (punktum).

Du er ikke verdifull hvis du får til x eller y.

Hvis du ser slik ut.

Du har egenverdi, akkurat slik du er.

Denne setningen, på tre ord, er et viktig grunnlag for alt vi gjør som mennesker. Jobb. Relasjoner. Familieliv. Selvutvikling. Hvis vi bare hadde klart å basere mer av livet på denne overskriften. Tenk om vi hadde klart det.

Så ta med deg denne i dag. Du er verdifull. Mann. Kvinne. Ung. Gammel. Student. Leder. Barn. Ungdom.

Du er verdifull. Ikke noe mer. Ikke hvis. Det kommer ikke noe kriterier. Glem det. Det skjer ikke.

Du er (bare) verdifull.

Å kaste bort tid.

I helgen har jeg brukt 12-15 timer på å fikse rommene til to av mine kjære barn. En typisk pappajobb. Vi har satt inn nye skap, leksepulter og hyller.

Livet handler om praktiske, håndfaste oppgaver. Mye praktisk.

Og midt oppi den veldig konkrete, praktiske jobbingen, tenkte jeg:

Det er jo dette det handler om. Akkurat her og nå.

Poenget er ikke å bli ferdig.

Jeg koste meg mens vi stod med hver vår klut og vasket rommet, jeg og datteren min på åtte år. Oss to. Ryddet, vasket og støvsugde. Og du skulle sett hvor fint rommet ble. Og du skulle sett øynene til datteren min. Ren lykke. Lykke over at pappa hadde tid til å bruke en hel lørdag på rommet sitt. En hel dag.

Odd Nordstoga skriver om noe av den samme opplevelsen. En farfar som har tid til å «kaste bort tid» på en liten kropp.

Vi prøver å være en sånn en. Alle sammen. En som tar oss tid. Ikke til store, flotte prosjekter.

Men til praktiske, nære, bittesmå prosjekter. Sammen med noen. Helst.

 

«I dag fikk jeg gjort nok. Og litt til.»

Dårlig samvittighet er destruktivt. Skulle gjort mer på jobb. Hjemme. Med barna. Med huset. Skulle trent mer. Skulle ditt. Datt.

Og vi liker å snakke om at vi har dårlig samvittighet. Merkelig. Det gir oss en følelse av å være litt bedre enn vi er.

Hvis jeg ihvertfall har litt dårlig samvittighet fordi jeg ikke har gjort nok på jobb, da blir alt litt bedre.

Nei.

Man blir syk av dårlig samvittighet.

I stedet, snu på det.

Legg listen ned. Vær oftere fornøyd med egeninnsatsen din. Senk skuldrene.

Og tenk:

I dag fikk jeg gjort nok. Litt mer enn nok faktisk.

Og vær fornøyd med deg selv.

Det sitter i hodet vårt. Holdningene våre til oss selv.

Hva slags liv vil du ha?

Fornøyd med den du er akkurat nå

Her og nå. Det er kanskje den viktigste tanken jeg har hatt i dag.

Det er så lett å tenke fremover. Bakover. Hvis. Tenk om. 

Og så vanskelig å være her. Nå.

Men så godt.

Ta en pust i bakken. Drit i det andre. Og vær fornøyd. Med det du kjenner, det du har og er den du er akkurat nå.

På vei hjem fra jobb. Mosvannet.

En varm kopp kaffi. Resten er en bonus.

Når vi hadde småbarn var livet travelt. De første ti årene er omtrent bare tåke. Og en kopp kaffi ble konstant avbrutt.

Vi måtte ta med deg ungen(e) på do. Ikke en gang det hadde du tid til å gjøre, helt i fred og ro.

Naboen min sa en gang, mens vi var midt i småbarnsfar-tilværelsen.

Jeg bare senker forventningene. Hvis jeg kan drikke kaffien mens den er varm, da er resten en bonus.

En god leveregel.

Hvis jeg gjør flere feil enn deg, vinner jeg.

Jeg digger denne idéen som Seth Godin har.

If I fail more than you, I win.»

Vi er så redd for å gjøre feil i livet. I arbeidslivet. I relasjoner. I vennskap. Når vi trener jaktspaniel. Når vi maler. Skaper musikk. Lever.

Så kommer et slikt utsagn ruslende langs veien.

Og sier:

Ah, de andre har misforstått. Poenget med å leve er ikke å lykkes. Du blir ikke flink av å få ting til.

Du blir flink av å ikke få ting til.

Gang på gang.

Når du skal lære å spille gitar kaller vi det øving.

Når vi skal lære en profesjonell ferdighet, skape en karriere, lykkes i arbeidslivet, tør vi ikke øve. Vi vil bare lykkes. Hver gang. Hele tiden. Alltid. I dag. I morgen.

Ah, jeg sier til meg selv:

Drit i å lykkes. Drit i å få det til.

Det er viktigere å gjøre feil.

Og le av seg selv.

Sårbarhet trumfer alt

Selv humor.

Dagfinn Lyngbø sitt show, «Stereo», gikk på nrk for noen dager siden. Jeg og kona satt i sofaen og lo.

Herlig. Befriende. Tatt på kornet. Ærlig.

Mot slutten av showet synger Lyngbø.

Faren døde under planleggingen av showet.

Lyngbø synger en nydelig versjon av hjerteknuser som han har skrevet om. En naken, ærlig versjon. Og fyren kan synge. Virkelig.

Helt stille i salen.

Sårbarhet vinner tillit. Det åpner opp døren litt, og forteller:

«Han er som oss. Og han tør å være ærlig. Det respekterer jeg.»

Jeg kom over en artikkel av Frode Bjerkestrand, om Lyngbø.

Godt sagt:

Scenehumor må berøre oss, eller si noe vesentlig om samfunnet vi lever i. Satirikeres budskap må også være så nærgående plagsomt at det gjør vondt, spesielt for satirikeren selv.

Dagfinn Lyngbø behersker dette så suverent, fordi han først og fremst retter lyskasteren mot sitt indre, skrøpelige og strilete jeg, for å si noe om hvordan hver av oss håndterer den kronglete og krokete hverdagen – eller det vi i dag kaller Selve Livet.

Viktigere blir ikke humor.

«Alt kan brukes til noe»

Jeg har tenkt mye på dette sitatet etter at jeg var syk. I dag jobber jeg igjen, og jeg har det veldig godt. Men for en stund siden hadde jeg min erfaring med depresjon.

«Alt kan brukes til noe». Det er noe min svigerfar pleier å si. Han har jobbet med mennesker hele sitt liv.

Det er vanskelig å tenke seg at depresjon kan brukes til noe, men det har gitt meg en annerledes forståelse av hva det vil si å være menneske. Å leve. Med oppturer og nedturer.

Selvfølgelig kan jeg bruke det.

Jeg kan lese meg til kunnskap om hvordan jeg skifter bremseklosser.

Jeg kan lære å snakke et nytt språk.

Jeg kan lære meg å programmere.

Men det er vanskeligere å «lære» hva det vil si å være psykisk syk.

Nei, det er ikke en forutsetning å kjenne sykdom på kroppen for å forstå. For å lære hva det innebærer. For å jobbe med det som fag. Det er ikke det jeg mener.

Men hvis man har vært gjennom tøffe tak forstår man litt ekstra. Det er litt lettere å lytte. Være stille. Tåle.

Når man har vært gjennom psykisk sykdom vet man at det vanligvis går over. Livet kan bli normalt igjen.

Psyksisk sykdom blir kanskje litt mindre truende. Ikke så farlig å håndtere, og snakke om.

Selvfølgelig kan alt brukes til noe.

Et liv er aldri bortkastet, uansett hva slags oppturer og nedturer det innebærer.

Hvorfor er jobb så viktig for oss?

Kolleger. Du møter mennesker. Dere deler historier.

Utfordringer. Noen trenger meg. Mine evner.

Aktivitet. Du må bevege deg. Ut, opp, reise hit og dit.

Mestring. I dag har jeg skapt noe som er verdifullt for andre.

Øyekontakt. Det viktigste arbeidet skjer ansikt til ansikt med andre mennesker.

Berøring. Et nytt menneske. Du håndhilser. Du er viktig.

Du kommer hjem fra jobb.

Du er normal.

Du er som oss.

Å være dypt fokusert. Helt oppslukt.

1) Det hjelper oss å lære kompliserte ting. Når vi går inn i dyp, fokusert tilstand produserer vi myelin, et stoff som «speeder» opp signalene i hjernen. Det er ironisk: Desto mer vi fokuserer, desto enklere blir det å fokusere.

2) Dypt fokus er nødvendig for å skape noe verdifullt. Hjernen din jobber på full kapasitet når du virkelig fokuserer. En forfatter lykkes ikke om han skriver hunde tusen ord hver dag. Han må jobbe, dypt fokusert.

3) Dypt fokus hjelper deg å produsere raskere. Mer effektivt. Du får høyere utbytte av tiden som investeres. Eksempel. En forfatter. Han måtte ta en ekstrajobb på universitetet. Oppmerksomheten ble fragmentert, og dette året skrev han bare ett eneste kapittel på boken sin. Noe måtte skje. Han bestemte seg for å innføre noen skriveritualer og stod opp og skrev fra 0500-0630 hver dag. Snart skrev han ett kapittel hver 4. eller 5. uke.

Kilde: Cal Newport. Forfatter av boken «Deep work».

Ikke tenk. Bare jobb.

Det er kaos på loftet. Verktøy flyter overalt.

Du ser ikke kjøkkenbenken for all oppvasken.

Hodet er stappfullt av ting som må gjøres. Stress.

Hvor skal du begynne?

Bare begynn. Ikke tenk. Ikke prioriter. Bare jobb. Fortsett å jobbe.

Og plutselig begynner du å se at brikkene faller på plass.

Konsumere eller produsere. Hva vil du gjøre mest av i dag?

Vi konsumerer mye. Og produserer lite.

Tenk deg:

Oppmerksomheten din er en 100-liters tank. La oss si at den er gjennomsiktig, med markeringer for hver tiende liter langs siden av tanken.

Når kvelden kommer har du brukt 90 liter. På å konsumere video, sosiale medier, blogger, nettaviser, musikk.

«Søren. Jeg skulle skrevet på boken min. Jeg skulle lest i boken min. Gått på kafé med datteren min. Jeg skulle tatt en kopp te sammen med kjæresten. Snakket. Opplevd noe sammen. Trent. Skapt noe.»

Men det er ikke nok oppmerksomhet igjen. Du har brukt opp 97 liter. Det er kveld.

Oppmerksomheten din er ikke utømmelig. Den har en grense. Det kommer til et punkt hvor du kjenner;

«Nå er jeg trøtt. Sliten. Jeg må hvile. Jeg har ikke mer igjen.»

Vær bevisst.

Tenk gjennom hvor mye tid du vil bruke på å konsumere, og produsere.

Det mest meningsfulle øyeblikket i dag

Vi skal tenne et lys på femårsdagen til barnet vårt

Jeg var en kort tur ute for å lufte valpen vår, Hero (11 uker). De hadde en labradooodle, en allergivennnlig hund.

«Er det greit at vi lar hundene hilse?»

Noen ganger kjenner du det. Intuisjon. Det går fint. Gode folk, ok hund.

Valpen min ble raskt varm i trøya. På tross av størrelsesforskjellen synes Hero det var tøft å tøyse med den store Labrdoordoodlen.

På slutten av praten vår fortalte de at de skulle bort å minnes sitt barn på femårsdagen.

Det var et menigsfullt øyeblikk.

Tett på livet.

Se Gaustadtoppen med øynene.

På biltur over Gaustadtoppen ba jeg ungene i baksetet å legge vekk ipad og lydbok.

«Nå kjører vi over Gaustadtoppen. Hvis dere vil oppleve denne utsikten bør dere legge vekk skjermene.»

Wow. Det er en stor opplevelse å se spektakulære fjellet med øynene. Hjernen klarer ikke å behandle informasjonen. En kilometer opp i fjellveggen ser ut som noen meter. Vi mister evnen til å forstå avstander. Det er umulig å se for seg hvor krevende det er å gå opp.

Et bilde kan ikke gjenskape opplevelsen av å se Gaustadtoppen.

Det blir flatt. Digitalt. Tomt. Nesten dødt.

Men våre egne linser. Øynene.

Gjør alt levende.

Tune in

Evnen til å tune in er sjelden. Det handler om å slå av seg selv, sine egne tanker og sette andre i fokus. Aktiv lytting.

Men det er mer.

Å virkelig tune in handler om forarbeid. En time-out. Å virkelig lytte til et annet menneske, det begynner før dere møtes.

Det er et valg.

En ryggmarksrefleks.

Enten ser du verdien av å lytte, eller så gjør du ikke det.

Men hvis du gjør.

Da kjenner du igjen mennesker som har tunet inn.

Sett mål du klarer. Bygg mestring.

Det tyngste med å gjøre noe hver dag, er nettopp det. Å gjøre det hver dag.

Den første dagen er du energisk.

Den første uken er du stolt.

Den tredje uken begynner du å tvile.

Er det verdt det?

Tvil er normalt. Det er helt greit. Men det er ikke greit å gi opp. Det er ikke greit å gjøre det, – mot deg selv.

Sett heller et mål: «Jeg skal gjøre det hver dag i en uke.»

Og gjør det.

Du bygger mestring, tro på deg selv, trygghet på at du klarer å sette deg mål (og holde dem) og sakte, men sikkert, blir du flinkere.

Et «godt nok» liv. Det trenger vi mer av.

Tenk om vi sa slik oftere?

«Gjør så godt du kan». Hva betyr det egentlig? At vi skal presse oss selv, til å yte maksimalt? Hver gang? Hele tiden?

Jeg tenker på guttene mine. 12 og 14 år. Neste år går begge på ungdomsskolen.

Hvis vi tar et steg opp i dette store glasshuset vi lever i. Ser på alt i fugleperspektiv. Er dette karakterfokuset med på å skape sunne, tilfredse mennesker?

Når vi er på hytta, lever vi et «godt nok» liv. Det tar et par dager å komme inn i modus. Senke pulsen. Og forventningene. Dempe stresset. Men så kommer den tilfredse følelsen av å leve det enkle, avdempede livet på hytta. Selv det å vaske opp blir en hyggelig ting når man har god tid, og senker skuldrene. Vannet må varmes, og hver enkelt kopp, tallerken og gaffel må vaskes for hånd. Vi rusler ut i kjøkkenhagen og henter poteter og kål. Ungene koser seg med egne aktiviteter. Ingen forteller dem hva de skal gjøre her på hytta.

Et «godt nok» liv.

Ikke «yt maksimalt».

Det trenger vi mer av.

Sårbarhet – The man in the arena.

Har du hørt om Brene Brown? Hennes Ted Talk om sårbarhet er godt kjent. Vendepunktet i livet hennes var ordene til Roosevelt, “The man in the arena”.

Æren tilhører den som ER i arenaen, den som sliter, blør og legger livet sitt i kampen.

For meg handler sårbarhet om å jobbe grundig med ting som depresjon, sorg og skamp. Det handler om å se smerte rett i øynene, snakke om det og reise seg opp – rett i ryggen. Det er en kamp, akkurat som kampen i Roosevelts arena.

Gjennom å snakke om sårbarhet, i terapi eller i en åpen samtale med en nær venn, sier vi:

“På disse områdene i livet er jeg sårbar. Jeg er skamfull. Jeg kjenner på depresjon. Jeg er bitter. På disse områdene kjenner jeg på sorg. Sorg over tapte relasjoner som betydde så mye. På disse områden kjenner jeg på utilstrekkelighet. Svakhet. ”

Og hva skjer. Hvorfor skal jeg snakke.

Hva er vitsen.

Styrke kommer gjennom å se sårbarheten rett i øynene.

Jeg har kjent på det selv. Jeg har jobbet grundig med terapi på grunn av depresjon, og nå forstår jeg hva Brene Brown snakker om. Sårbarhet er selve nøkkelen for å oppdage styrke.

Og slik er det med de fleste av oss som kjenner på tøffe tak i livet. Vi blir sterkere, hele mennesker.

Når vi endelig forstår:

“Jeg er ikke svak fordi jeg innrømmer at jeg er sårbar på dette området. Det er greit. Nå er det min tur.”

Sårbarhet er ikke for kvinner. Eller menn. Den handler ikke om kjønn.

Sterke ledere vet hva sårbarhet er. Lærere. Ingeniører. Forskere. Inspiratorer. Forfattere. Renholdere. Foreldre. Sårbarhet gjelder alle. Alle.

Og det viktigste poenget med sårbarhet er:

Hvis du vil oppdage nye sider ved deg selv. Vokse.

Da er sårbarhet et viktig verktøy.

Og noen ganger er sårbarhet det eneste verktøyet.

På de viktige områdene i livet. For å virkelig bli enda sterkere, mer reflektert og komme et livsviktig steg videre.

 

Jeg har lyst til å oversette, til norsk, Roosevelts “Man In The Arena”:

Det er ikke stemmen til kritikeren som betyr noe. Ikke han med pekefingeren som bare er ute etter å avsløre at du snublet. Han betyr ingenting, han som sutrer; “Der kan du se! Jeg sa at du burde gjort litt mer for å hjelpe meg!”

Æren tilhører mannen i arenaen. Han med ansiktetet dekket av støv, svette og blod. Han som jobber iherdig. Han som går på trynet, igjen og igjen. Han vet at ingen lykkes uten prøving og feiling. Alle kommer til kort. men han gir aldri opp.

Han er helhjertet i sin entusiasme.

Og i sin bekjennelse.

Han legger hele hjertet sitt i saken.

Han vet at;

“hvis jeg lykkes, kan jeg juble. Helhjertet!”

Men samtidig. Hvis han mislykkes vet han:

“Jeg gav alt!”

Da vet han ihvertfall at;

Min plass er IKKE blant de kalde og feige sjelene
som verken kjenner seier

eller nederlag,

på sin egen hud.

Theodore Roosevelt, the Man in the Arena.
Talen ble holdt i Sorbonne (Paris), 21 .april 1910.


På engelsk:

It is not the critic who counts; not the man who points out how the strong man stumbles, or where the doer of deeds could have done them better. The credit belongs to the man who is actually in the arena, whose face is marred by dust and sweat and blood; who strives valiantly; who errs, who comes short again and again, because there is no effort without error and shortcoming; but who does actually strive to do the deeds; who knows great enthusiasms, the great devotions; who spends himself in a worthy cause; who at the best knows in the end the triumph of high achievement, and who at the worst, if he fails, at least fails while daring greatly, so that his place shall never be with those cold and timid souls who neither know victory nor defeat.

Kilde: http://www.theodore-roosevelt.com/trsorbonnespeech.html