Det er stas å møte en Raymond. De inspirerer oss til å skrive. Skape. Lage noe. Hva som helst. Et eller annet.
Jeg var ikke mer enn 12-13 år når jeg var på besøk hos onkel Raymond.
«Oi, tenk om jeg hadde bodd så nær sjøen!» tenkte jeg. «Da hadde jeg stått nede i fjæresteinene og fisket makrell og tare-torsk hele dagen!»
Raymond var skikkelig fiskefrelst. Ordentlig. Jeg kjenner fortsatt igjen følelsen jeg fikk av å snakke med ham. Det var så stas.
Tenk, en VOKSEN.
En VOKSEN som var like lidenskaplig hekta på fisking som meg.
Når vi snakket sammen kunne vi vært jevngamle. To gutter som snakket i kjeften på hverandre mens vi fortalte fiskehistorier.
«… også tok den tak og ruste ut, og jeg tviholdt i stanga, også plutselig så jeg at den hoppet, og da prøvde jeg å ….»
Han var ikke egentlig min onkel. Han var onkel Frank sin onkel. Men det som betyr noe var at jeg fikk oppleve ham. At jeg fikk se at det gnistret i øynene hans, bare fordi vi snakket om fisking.
«Kom her, så skal du få se på noe» sa han. En sliten, gammel trebenk og 20-30 plastbokser i alle størrelser og fassonger lå foran meg. Tørrfluer, egenproduserte skjesluker (som var banket ut for hånd, med kulehammer), laksefluer i sterke farger, alle typer fjær, pels fra hare og andre dyr, trådruller, og et lite glass med klarlakk som han brukte på fluene når de var bundet ferdige.
Onkelen min, Frank, humret og lo.
«Ja, han her er helt hekta, skjønner du. Raymond har fiska hele livet.»
Jeg har fortsatt en kiste på loftet, hjemme i rekkehuset her i Stavanger. I den har jeg fluebindestikka, et gammelt glass med klarlakk og noe fluebindematerialer, fjær og pels. Og en perm med fluebinde-oppskrifter. Raymond hadde klippet ut den faste spalten i Villmarksliv med fluebinding nesten hele sitt liv. Og så fikk jeg noen av disse utklippene.
Det er stort det, for en gutt.
En Raymond lever for flytopplevelser. De fordyper seg i hobbyen sin. Når vinteren tar tak sitter de hjemme og drømmer seg bort i gamle fiskeopplevelser. De kan reise på fisketur, inne i hodet. De binder fluer og bygger videre på den nye fluestanga som de lager helt fra bunnen av. De pusser på korkhåndtaket og legger perfekte surringer rundt stangringene. Klarlakken pensles møysommelig over surringene til slutt.
Og når det ene prosjektet er ferdig står de andre hobbyprosjektene i kø. På arbeidsbenken står minst 4 andre prosjekt som skulle vært ferdige. Slike som Raymond må nemlig ha hobbyer. De blir hekta. Helt hekta.
Og de smitter.
Vi begynner ikke nødvendigvis med fluefiske, kullstift-tegning eller programmering bare fordi vi har skravlet med en Raymond. Men de inspirerer oss til å gjøre noe vi har savnet.
Vi kribler.
Det første vi gjør når vi kommer hjem er å ta frem gitaren som har støvet ned. Eller vi kaster oss over krigsskip-byggesettet som står uferdig på hobbyrommet.
De inspirerer oss til å skrive. Skape. Lage noe. Hva som helst. Et eller annet. Arrrg, det klør så inni granskauen mye i fingrene etter at vi har snakket med en Raymond. Vi må gjøre NOE.
Takk Raymond.
Jeg skal heller aldri bli voksen.
