En liten porsjon galskap

Joda, jeg skjønner at man kan bli gal av å søke jobb. Det er tøft med avslag, og kanskje enda verre når du ikke får noen tilbakemelding i det hele tatt. Har de sett på CVen? Har de åpnet søknaden min, eller har den havnet i «vet-ikke-bunken»?

Men så tenker jeg:

Ah, drit i. Hvorfor skal vi behandle jobbsøking med så stor respekt? Send en mail til noen arbeidsgivere og spør om du kan si hei. Komme på en kopp kaffi.

For noen dager siden gjorde jeg nettopp dette, og fikk dette til svar:

«Ja, klart vi kan ta en prat. Jeg har ingen ledige jobber men kaffi har jeg nok av! Ring meg neste uke.» Og dagen etterpå fikk jeg omtrent samme svar fra en annen arbeidsgiver. Neste uke skal jeg altså drikke kaffi med to spennende mennesker.

Målet er ikke jobbintervjuet. Jobbsøknaden. Målet er å si hei. Ta en kopp kaffi. Og på veien dukker det kanskje opp noe uventet.

Drit i formalitetene. Jobbsøking behøver ikke være så seriøst. En liten porsjon galskap kan nemlig være riktig medisin for å trenge gjennom et travelt arbeidsmarked som har nok med seg selv.

Engasjement og flom

En flom er først og fremst mye vann. Det er alt. Og slik er det kanskje også med engasjement?

Jeg innrømmer det. Jeg blir fort engasjert. Noen ganger velger jeg det – før jeg flommer over.

Barn flommer over av engasjement. De går «all in». Når min 14-åring har bestemt seg for å lære seg launchpad og midi-keyboard skjer ting fort. Her om dagen fant han litt utstyr på finn.no og jeg kjørte ham ut til en 18 åring som hadde musikkstudio på rommet. Han solgte noe av det gamle utstyret for å oppgradere. «Jeg kommer med min første singel snart!» sa han.

Du skulle sett det smilet. Og engasjementet. Herlig.

Velg å bli engasjert. Av og til. Det krydrer livet. Det betyr ikke at du og jeg er for lite voksne. For lite ordentlige. Det er sunt, viktig og vitalt. Jo, vi skal porsjonere det ut. Vi skal ta hensyn. Men vi må la det flomme over – av og til.

Lag noe gøy

Jeg tror det er viktig å ta vare på kreativiteten. Vi må ikke bli for voksne. For seriøse.

Hva mener jeg.

Som barn ble vi primært drevet av «gøy-faktoren». Det var det som motiverte oss til læring. På foreldremøte i går fortalte lærerne til min eldste sønn (10.klasse) at de hadde fått elevene ut av komfortsonen ved å gi dem selfi-oppgaver.

«Alle med gul bukse, ta en selfie sammen».

Du skulle sett elevene. De løp rundt, snakket sammen, ble bedre kjent med hverandre, tok bilder, smilte sammen.

Lærerne hadde klart å aktivere noe. De hadde klart å vekke elevene.

Denne gang var målet å knipse elevene ut av den lange sommerferien. Vekke dem. Få dem til å snakke sammen. Og «gøy» var jo selve nøkkelen for å få det til.

Vi er på jobb for å lage noe gøy. Alene, eller sammen. Vi er der for å skape. Dokumenter, powerpoints, kurs, produkter, video, bilder, en bedre organisasjon og fornøyde brukere.

Ta vare på gøy-faktoren. Husk hvor gøy du synes det var å skape noe, som barn. Og husk at du fortsatt er det samme barnet. Mennesket.

Du har bare blitt litt større.

Hvorfor skrive, blogge, dele?

God morgen. Klokken er 06:18. Av og til våkner jeg tidlig, og så lenge dagslyset har begynt å vise seg er det godt å stå opp. Lage en kaffi. Skrive. Ha huset helt for seg selv.

Det er en sjeldenhet for en trebarnsfar.

Det er på tide å si litt om hvorfor jeg skriver. Du kan kalle det blogging, deling eller hva du vil.

Jeg skriver for å bli bedre til å skrive. Så enkelt.

Noe av det vanskeligste med å fortsette å skrive er nettopp det. Å fortsette. Å gjøre det hver dag.

Men det er netttopp det jeg har bestemt meg for.

Jeg skal skrive hver dag.

Helt uten å redigere. Bare skrive. Og publisere.

Hm. Kanskje det er det jeg gjør. Ikke skrive. Det jeg gjør er nettopp «å publisere».

Er det ikke nettopp det som er så skummelt for oss alle sammen? Vi er livredde for å bli kritisert. Ikke god nok. «Hva kommer de andre til å tenke?».

Eller enda verre:

«Tenk om noen andre er flinkere enn meg.»

Drit i det. Fortsett å skrive. Alle disse sperrene er der. Hos alle. Men hvis du virkelig brenner for noe, fortsett. Øv. Hver dag.

Seinfeld ble spurt: «Hvordan ble du en så god stand-up komiker?»

Han svarte: «Jeg skriver en vits hver eneste dag.»

Og han gikk videre til å forklare at, når han først hadde begynt å skrive en vits hver dag, og mentalt krysse av i kalenderen. Check. Da ville han ikke bryte en «serie». Eller en vane.

Uansett hva du øver på. Gitar, dans, sport, skriving. Ingen av oss vet hva som blir resultatet. Men det handler om å kose seg med øvingen. Her. Nå.

Øv. Hver dag.

Motivasjon: «Det sitter i hodet».

Vi trenger motivasjon til å stå opp, gå på jobb, skape noe, klatre, løpe, bygge relasjoner.

Alt.

«Det sitter i hodet», sier vi.

Tenk, vi kan velge å være/bli motivert. Noen ganger må vi gjøre noe aktivt først, som å sove godt, løpe, trene, spise, betale regninger eller få noe stressende ut av hodet.

Men vi kan velge.

Vi kan velge å bli motivert.

Fornøyd med den du er akkurat nå

Her og nå. Det er kanskje den viktigste tanken jeg har hatt i dag.

Det er så lett å tenke fremover. Bakover. Hvis. Tenk om. 

Og så vanskelig å være her. Nå.

Men så godt.

Ta en pust i bakken. Drit i det andre. Og vær fornøyd. Med det du kjenner, det du har og er den du er akkurat nå.

På vei hjem fra jobb. Mosvannet.

Hvis jeg gjør flere feil enn deg, vinner jeg.

Jeg digger denne idéen som Seth Godin har.

If I fail more than you, I win.»

Vi er så redd for å gjøre feil i livet. I arbeidslivet. I relasjoner. I vennskap. Når vi trener jaktspaniel. Når vi maler. Skaper musikk. Lever.

Så kommer et slikt utsagn ruslende langs veien.

Og sier:

Ah, de andre har misforstått. Poenget med å leve er ikke å lykkes. Du blir ikke flink av å få ting til.

Du blir flink av å ikke få ting til.

Gang på gang.

Når du skal lære å spille gitar kaller vi det øving.

Når vi skal lære en profesjonell ferdighet, skape en karriere, lykkes i arbeidslivet, tør vi ikke øve. Vi vil bare lykkes. Hver gang. Hele tiden. Alltid. I dag. I morgen.

Ah, jeg sier til meg selv:

Drit i å lykkes. Drit i å få det til.

Det er viktigere å gjøre feil.

Og le av seg selv.

«Hver dag». Det er det som er vanskelig.

Når du skal lære deg å spille gitar.

Programmere.

Male.

Skrive en bok.

«Jeg skal blogge hver dag.»

Det er det som er den vanskelige biten.

Fordi det krever motivasjon, dedikasjon, inspirasjon og fokus.

Og det er sjeldent.

Fra og med i morgen skal jeg blogge hver dag. Igjen.

Å være dypt fokusert. Helt oppslukt.

1) Det hjelper oss å lære kompliserte ting. Når vi går inn i dyp, fokusert tilstand produserer vi myelin, et stoff som «speeder» opp signalene i hjernen. Det er ironisk: Desto mer vi fokuserer, desto enklere blir det å fokusere.

2) Dypt fokus er nødvendig for å skape noe verdifullt. Hjernen din jobber på full kapasitet når du virkelig fokuserer. En forfatter lykkes ikke om han skriver hunde tusen ord hver dag. Han må jobbe, dypt fokusert.

3) Dypt fokus hjelper deg å produsere raskere. Mer effektivt. Du får høyere utbytte av tiden som investeres. Eksempel. En forfatter. Han måtte ta en ekstrajobb på universitetet. Oppmerksomheten ble fragmentert, og dette året skrev han bare ett eneste kapittel på boken sin. Noe måtte skje. Han bestemte seg for å innføre noen skriveritualer og stod opp og skrev fra 0500-0630 hver dag. Snart skrev han ett kapittel hver 4. eller 5. uke.

Kilde: Cal Newport. Forfatter av boken «Deep work».

Sett mål du klarer. Bygg mestring.

Det tyngste med å gjøre noe hver dag, er nettopp det. Å gjøre det hver dag.

Den første dagen er du energisk.

Den første uken er du stolt.

Den tredje uken begynner du å tvile.

Er det verdt det?

Tvil er normalt. Det er helt greit. Men det er ikke greit å gi opp. Det er ikke greit å gjøre det, – mot deg selv.

Sett heller et mål: «Jeg skal gjøre det hver dag i en uke.»

Og gjør det.

Du bygger mestring, tro på deg selv, trygghet på at du klarer å sette deg mål (og holde dem) og sakte, men sikkert, blir du flinkere.

Du kan.

Du vet det bare ikke enda. Om 14 dager får du det til. Om 3 år kan du det. Du kan dette, men du må fortsette å øve en stund til.

Det er øvingen som er «the tricky bit». Det krever utholdenhet. Og en porsjon naivitet. Du må spille et spill. Du må fortrenge at du ikke kan dette enda. Du må inn i flytsonen. Øve hver dag.

Så plutselig.

Kan du det.

Begynn med noe nytt.

Det er så lett å tenke: «Jeg skulle begynt for 20 år siden.»

Mange store navn begynte når de nærmet seg pensjonsalder. I dag kjenner vi dem som ledere, presidenter, miljøforkjempere, forfattere, foredragsholdere og mennesker som «får det til».

Det eneste som fungerer er å begynne i dag. Nå. Uansett hvor du er kan du velge.

Nå begynner jeg.

Begynn å trene.
Begynn å skrive.
Begynn å lede.
Begynn å skape.
Begynn å synge.
Begynn å fotografere.
Begynn å male.
Begynn å lese.

«You can´t connect the dots looking forward.»

Steve Jobs snakket til en gruppe avgangselever. Da han var student begynte han å ta noen timer i kaligrafi. Dette ble en viktig inspirasjon for ham da han senere utviklet det rene, estetiske fontsettet til apple.

I løpet av livet får vi mulighet til å begynne på mange ting. Og noen begynnelser ser ut til å henge sammen, når vi ser på de i retrospekt.

Og det vakre med å begynne på ting er at vi ikke behøver å fullføre absolutt alt for å få glede av dem. Steve Jobs ble ikke profesjonell innen kaligrafi. Men det satt fart på noen spennende prosesser.

Du behøver ikke å bli en profesjonell maler. Men det kan inspirere deg til å begynne på noe nytt.

Og noe nytt.

Og noe nytt.

10 kg keramikk

Klassen ble delt i to.

Den ene gruppen fikk en uke på seg til å lage sitt aller beste keramikk-produkt. De kunne bruke så mye keramikk de ville. De kunne skrote så mange forsøk de ville, og begynne om igjen. I slutten av uken skulle de levere ett «perfekt» produkt.

Den andre gruppen fikk 10 kg leire. Oppgaven var å lage så mange keramiske produkter som mulig. De skulle bruke all leiren. I slutten av uken skulle de levere så mange keramiske produkt som mulig.

Poenget med historien er ikke hvilke elever som laget den flotteste keramikk-skålen. Eller koppen.

Poenget er at noen av elevene lærte noe viktig om å øve.

Lag mye. Skrot mye. Begynn om igjen. Lag mer. Lag så mye du kan.

Senk terskelen. Glem det perfekte. Det unike. Den ene fantastiske låten. Det beste bildet. Den mest populære teksten.

Du har 10 kg keramikk som skal brukes opp. Lag mange, mange ulike kopper, skåler og vaser.

Kos deg mens du jobber.

Senk skuldrene.

For hver kg keramikk blir du litt flinkere.

«Opp igjen.»

Når ungene var små sa vi «opp igjen».

Når de lærte å gå.

Første gang på langrennski.

Når de skulle lære å sykle.

Opp igjen! Dette klarer du. Det er greit å ramle.

Det er greit å gjøre feil.

Må vi lære dette litt på nytt – når vi nærmer oss 40?

På et tidspunkt forteller vi oss selv:

Du er voksen nå. Du skal kunne ting og tang nå.

Plutselig blir det vanskeligere å gjøre feil.

Og si til seg selv:

Opp igjen.

Men så er disse to ordene fortsatt så utrolig viktig og gode.

«Er det verdt det?»

Når vi starter på et nytt prosjekt er det et spørsmål som vi alltid spør oss selv.

Er det verdt det?

Når vi har satt av fire årsverk for et prosjekt.

Er det verdt det?

Av og til må vi ta en sjanse. Vi tar et steg i tro. Vi velger å satse.

Dette er lederens jobb. Å satse. Det er kanonvanskelig, og det er ikke noe som passer for alle. Det koster nattesøvn og overtid.

Og alle vi andre kan puste lettet ut og si:

Jeg er heldigvis bare en av de fire årsverkene. Jeg risikerer ingenting.

Feil.

Vi risikerer noe, alle sammen.

Er det verdt det? Er det verdt tiden min? Er det verdt kreativiteten, evnene mine, tiden min, engasjementet mitt? Uansett hvor vi er og hva vi gjør – alt har en pris. Og spørsmålet «er det verdt det» er relevant for oss alle sammen. Ikke bare lederen.

Alle.

Og når svaret er «ja, det er verdt det».

Da er det gøy å være et kreativt, tenkende menneske.

Men av og til er svaret «nei, det var ikke verdt det».

Jaja. Pytt, pytt.

Da prøver vi noe nytt.

Det er dette som er den virkelige kunsten.

“Ta vare på drømmen din.”

Jeg var heldig som fikk jobbe 7 år som frivillig i Maritastiftelsen, Oslo. Den viktigste mentoren jeg hadde var Trond Akerholdt.

Trond var unik. Han gikk rett i dybden når han snakket med folk. Han hadde en trygg utstråling i miljøet blant unge, nervøse, gutter og jenter på plata i Oslo. Narkomane, halliker, langere og prostituerte. Trond var på fornavn med de. Han var respektert. Han var en pappa-figur.

På plata, ved jernbanetorget, visste alle hvem Trond var. Når de møtte ham glemte de for en liten stund det livet som de hadde druknet i.

De fikk et friminutt. Han så de, og av og til klarte han å tenne en gnist.

Jeg husker Trond fortalte om en prat som han hadde med en ung narkoman gutt.

Han hadde druknet i livet med heroin, stadig på jakt etter de neste hundrelappene. Alt handlet om å få råd til neste dose.

En evig sirkel.

Hvordan vekker man den lille flammen i et menneske som har druknet? Når hver eneste glød er gjennomtrukket av mislykkethet? Når du har mistet barna dine, ødelagt relasjonen til foreldrene dine, stjålet fra venner og familie og brent viktige broer.

Hva er da vitsen ved å håpe, tro, brenne for noe.

Det er lett å forstå at disse unge guttene og jentene mister troen på livet.

Hva drømmer du om? Hvor drømmer du om å være, istedet for akkurat her? Du må huske å ta vare på drømmen din.

Når Trond snakket, fant han noen viktige nøkler. De unge guttene og jentene begynte å fortelle om drømmene sine.

En drøm om å bli sykepleier, bilmekaniker, få omsorgen for sønnen sin på 4 år tilbake, reise på besøk til familien i Tromsø, få seg en hund, flytte tilbake til gården i Akershus, få tilbake den nydelige Chevroloten som de en gang hadde skrudd på i 3-400 timer.

Ta vare på drømmen din.

Når en trygg, voksen mann sa noe slikt, fikk disse unge guttene og jentene også troen på at de kunne tillate seg å drømme. Bare for noen minutter. At det var vits i å drømme. At noen ville høre på når de fortalte.

At noen så de.

De fikk troen på livet, på drømmer.

Om bare for noen minutter, så klarte Trond å finne den lille glødende flammen som brenner innerst inne. Av og til var dette gnisten som skulle til for at noen av disse unge guttene og jentene skulle endre kurs.

Trond Akerholdt var bare 64 år da han gikk bort. For meg ble han en ekstra-pappa, mentor og inspirator som har satt sterke spor etter 7 gode år i maritastiftelsens arbeid. Det var også Trond som fikk meg til å innse at jeg ville jobbe med mennesker, og ta sosionomutdannelse.

Takk Trond. Du var unik.

 

Om Maritastiftelsen – Leiv Holstad forteller:

 

Når er du i flyt? (Video)

Jeg var inspirert i dag, og laget denne videoen om å være i flyt. Dette med «flytsonen» har fascinert meg i mange år. Flyt inntreffer når vi opplever at utfordringer og mestring møtes, helt perfekt. Tid og sted forsvinner, og vi bare er.

Jeg husker godt når vi hadde besøk av Ungt Entrepenørskap på Gosen skole i Stavanger. Jeg var kunst og håndverkslærer.

En av guttene i klassen våknet virkelig når gruppen skulle lage sin egen fiktive elevbedrift for å løse et konkret problem. Han opplevde flyt. Han glemte at han var på skolen, fordi det å jobbe med elevbedrifts-metodikken var så altoppslukende.

Gjør mer av det som skaper flyt i livet ditt. Det fyller deg med overskudd til jobb, familie og fritid. Flytopplevelser er grunnleggende viktig for oss som mennesker, og det må prioriteres.

Gjør mer av det. Mer av det som skaper flyt.

Det er stas å møte en Raymond. De inspirerer oss til å skrive. Skape. Lage noe. Hva som helst. Ett eller annet.

Det er stas å møte en Raymond. De inspirerer oss til å skrive. Skape. Lage noe. Hva som helst. Et eller annet.

Jeg var ikke mer enn 12-13 år når jeg var på besøk hos onkel Raymond.

«Oi, tenk om jeg hadde bodd så nær sjøen!» tenkte jeg. «Da hadde jeg stått nede i fjæresteinene og fisket makrell og tare-torsk hele dagen!»

Raymond var skikkelig fiskefrelst. Ordentlig. Jeg kjenner fortsatt igjen følelsen jeg fikk av å snakke med ham. Det var så stas.

Tenk, en VOKSEN.

En VOKSEN som var like lidenskaplig hekta på fisking som meg.

Når vi snakket sammen kunne vi vært jevngamle. To gutter som snakket i kjeften på hverandre mens vi fortalte fiskehistorier.

«… også tok den tak og ruste ut, og jeg tviholdt i stanga, også plutselig så jeg at den hoppet, og da prøvde jeg å ….»

Han var ikke egentlig min onkel. Han var onkel Frank sin onkel. Men det som betyr noe var at jeg fikk oppleve ham. At jeg fikk se at det gnistret i øynene hans, bare fordi vi snakket om fisking.

«Kom her, så skal du få se på noe» sa han. En sliten, gammel trebenk og 20-30 plastbokser i alle størrelser og fassonger lå foran meg. Tørrfluer, egenproduserte skjesluker (som var banket ut for hånd, med kulehammer), laksefluer i sterke farger, alle typer fjær, pels fra hare og andre dyr, trådruller, og et lite glass med klarlakk som han brukte på fluene når de var bundet ferdige.

Onkelen min, Frank, humret og lo.

«Ja, han her er helt hekta, skjønner du. Raymond har fiska hele livet.»

Jeg har fortsatt en kiste på loftet, hjemme i rekkehuset her i Stavanger. I den har jeg fluebindestikka, et gammelt glass med klarlakk og noe fluebindematerialer, fjær og pels. Og en perm med fluebinde-oppskrifter. Raymond hadde klippet ut den faste spalten i Villmarksliv med fluebinding nesten hele sitt liv. Og så fikk jeg noen av disse utklippene.

Det er stort det, for en gutt.

En Raymond lever for flytopplevelser. De fordyper seg i hobbyen sin. Når vinteren tar tak sitter de hjemme og drømmer seg bort i gamle fiskeopplevelser. De kan reise på fisketur, inne i hodet. De binder fluer og bygger videre på den nye fluestanga som de lager helt fra bunnen av. De pusser på korkhåndtaket og legger perfekte surringer rundt stangringene. Klarlakken pensles møysommelig over surringene til slutt.

Og når det ene prosjektet er ferdig står de andre hobbyprosjektene i kø. På arbeidsbenken står minst 4 andre prosjekt som skulle vært ferdige. Slike som Raymond må nemlig ha hobbyer. De blir hekta. Helt hekta.

Og de smitter.

Vi begynner ikke nødvendigvis med fluefiske, kullstift-tegning eller programmering bare fordi vi har skravlet med en Raymond. Men de inspirerer oss til å gjøre noe vi har savnet.

Vi kribler.

Det første vi gjør når vi kommer hjem er å ta frem gitaren som har støvet ned. Eller vi kaster oss over krigsskip-byggesettet som står uferdig på hobbyrommet.

De inspirerer oss til å skrive. Skape. Lage noe. Hva som helst. Et eller annet. Arrrg, det klør så inni granskauen mye i fingrene etter at vi har snakket med en Raymond. Vi må gjøre NOE.

Takk Raymond.

Jeg skal heller aldri bli voksen.

Flytopplevelser er noe av meningen med livet. Det skaper indre motivasjon, og smitter over til jobb og relasjoner.

Når var sist gang du satt virkelig stille, dypt fokusert, og jobbet med noe viktig? Når slo du av telefoner, skjermer, TV, musikk og skjermet deg selv fra støyende omgivelser? Når opplevde du sist «flyt»?

Hvordan skape indre motivasjon?

Det er forsket mye på temaet motivasjon, og hvordan vi best kan hjelpe barn, unge, studenter og arbeidstakere til å finne en solid, indre motivasjon. En viktig nøkkel som mange undersøkelser peker på er å gi oss flest mulige flyt-opplevelser.

Her og nå. Dypt fokusert.

Når vi forsvinner i øyeblikket, dypt fokusert – nesten som i en transe, det er da vi virkelig kjenner at vi lever.
Ta vare på kreativiteten din, kom deg på fisketur, «nerd» deg inn i amerikanske biler eller fluebinding. Slå av telefonen og fordyp deg i en bok. Børst støv av speilrefleks-kameraet. Begynn å skrive igjen. Jogg en tur, helt alene. Flytopplevelser er noe av meningen med livet. Det gjør oss rike. Rike på livsopplevelser.

Kjemiske godsaker.

Flyt skaper motivasjon som smitter over til jobb og relasjoner. Flytopplevelser stapper kroppen full av endorfiner og mange andre kjemiske godsaker.

Flyt er noe av den fineste meningen med livet!