Bruk av Classroom i opplæringen for minoritetsspråklige

Det er ikke lett å lære 20 introdeltakere om datakunnskaper – på likt. I løpet av kort tid har Ahmad bak i venstre hjørne rast forbi Amina, som fortsatt strever med å skrive stor bokstav på tastaturet. Ahmad vil lære mer. Han synes det begynner å bli på grensen til kjedelig. Men begge trenger å øve mer på norske begreper knyttet til data.

Når vi skal lære data i et nytt land, på et nytt språk, må vi nemlig lære begge deler. Vi må lære dataspråk.

Samtidig er det flere av våre deltakere som ikke har tatt i en datamaskin før. Alt er nytt. Heldigvis synes de fleste det er gøy også, men jeg tror vår viktigste jobb er å klare å bryte ned ferdighetene til små, små brikker.

Der kommer Classroom inn i bildet. Vi tester ut dette i dataopplæringen på Johannes i disse dager. Vårt klasserom, kalt «digitale ferdigheter» er stappfullt av oppgaver. Dra og slipp. Kopier og lim inn. Øv på stor bokstav. Skrive alfakrøll og epostadresser. Hva heter knappene på tastaturet? Øv på å skrive med begge hender, ikke bare en. Logg på. Logg av. Send epost til en klassekamerat. Svar på epost.

Deltakerne starter på de første oppgavene, gjerne «dra og slipp». Når de har gjort 5 av disse oppgavene kan de gå videre til neste emne.

Prinsippet bak opplæringen er at vi snur klasserommet opp ned. Elevene lærer og vi veileder. Av og til bryter vi den selvstendige jobbingen og gjør noe felles, men i 80% av tiden skal elevene jobbe bit for bit, i Classroom.

Og etter noen uker kan vi ta en titt på progresjonen. Levert, levert, levert, levert… Og, vi ser at denne eleven har kommet gjennom 40% av oppgavene. Men det er litt feil her og der. Neste uke skal jeg huske å repetere disse temaene.

Er det noen utfordringer med å bruke Classroom i en slik setting? Klart det. De er ofte bare på nivå A1, og dette er absolutt krevende timer. Men vi kan ikke utsette dataopplæringen til de er på nivå A2. Vi må begynne med enkle, konkrete oppgaver. Og det skjer noe når Ahmad og Amina har logget på Chromebookene i timene mine 18 ganger det siste året. De begynner å oppleve mestring knyttet til datamaskinen. I starten brukte vi opp mot 2 timer for å få alle 20 deltakeren i en gruppe til å klare å logge på med stor bokstav, tall og spesialtegn. Men det går fremover. Og nøkkelen er å aldri gi opp, bryte ned oppgavene til små biter, og le masse. Gøy, gøy, gøy.

Det funker alltid.

Bruk av Classroom i dataopplæringen kan brukes på samme måte som «Khan Academy». Elevene huker av (leverer) oppgaver bit for bit, og læreren sin rolle er å veilede – ikke forelese. Det blir litt kaos av og til – men kanskje det er midt i kaoset vi faktisk lærer en del også?

Digital sykling. Kurs i digitale ferdigheter for flyktninger.

Jeg har lyst til å dele noen glimt og tips fra et kurs som vi holder på å utvikle på Johannes læringssenter. Temaet er «digitale ferdigheter».

Det er så alt for lett å ta snarveier når vi skal gi opplæring «på data». Våre egne datakunnskaper sitter i muskelminnet, og vi har glemt hvordan det var når vi skulle lære «å sykle» for første gang. Data og sykkel. Disse to har mange likheter.

For mange av oss har datamaskinen nettopp blitt en sykkel som vi lærte «en gang for lenge siden». Vi har glemt hvordan det var å kløne seg frem. Finne pedalene. Holde styringen. Balanse. Trå fremover. Bremse. Rette opp, når vi kommer skjevt ut. Vurdere farten. Kjøre slalom. Svinge.

Jeg husker hvordan vi freste rundt med syklene som gutter i en rasende fart. Vi hoppet opp og ned fra fortauskanter, og liksom «steilet» opp med fronten av sykkelen. Vi lærte fort at sykkelslangen ble punktert hvis vi «kakket» dekket inn i fortauskantene uten å «vippe» styret opp like før vi traff kanten. Og vi raste ned stier og skogsløyper, alltid på jakt etter flere utfordringer. Mellom trær, over steiner, og gjennom høyt gress. Ville bonden oppdage oss i dag? Det var kanskje den største spenningen…

Datamaskinen er tusen ganger mer komplisert enn en sykkel, men når du setter et voksent menneske på en sykkel for første gang får du et bilde på hvor bratt læringskurve han/hun står foran. Og en datamaskin er flere tusen ganger mer avansert enn en sykkel…

I kurset «digitale ferdigheter» forsøker vi å bryte ned digitale ferdigheter. Hva heter tastene på tastaturet? Enter, Shift, Tab, Mellomrom og alfakrøll. Alt dette må læres, både på norsk og på tastaturet. Mange av elevene har aldri brukt en datamaskin. Ja, de klarer å bruke en mobiltelefon. Men det betyr slett ikke at de kan bruke en datamaskin. Dra og slipp. Kopier og lim inn. Hold inne en knapp og trykk en annen. «Hover» og les hjelpeteksten. Oppgavene må brytes ned, og læringen må gjøres enkel.

Og i løpet av sykkelturen er kanskje vår viktigste jobb å sørge for at elevene opplever mestring og glede.

Glede over å bli inkludert i vår digitale sykling.

Integrering. Myten om et næringsliv som ikke stiller opp.

Integrering. Praksis. Jeg er lut lei av å høre om at «næringslivet må stille opp». Mediene svartmaler virkelighetsbildet. Historien som fortelles blir ensidig. Usann.

Kritisk søkelys er fint. Men medienes kritiske lupe har et problem. De mangler noe. Og de forteller slett ikke hele sannheten.

Media tjener ikke penger på suksesshistorier. De vil ha spotlight på sakene hvor noe har gått galt, eller hvor måltallet ligger 8% under regjeringens mål. De leter etter feil og mangler. Ikke suksesshistorier.

Det er ikke sexy å lese om næringslivsledere med et stort hjerte. Det er ikke «edgy» nok for forsider og klikkbait-artikler. Ingen gidder å lese om bedriften som tok inn Omar på praksis, eller Amina som stortrives med de nye kollegene på sykehjemmet. Det står ingen journalister utenfor døren til avdelingslederen som brenner for et flerkulturelt miljø, og som får klump i halsen av å snakke om praksisdeltageren som er i full gang med fagbrev som helsefagarbeider.

Det siste året har jeg jobbet med videohistorier for både Trippelkonferansen og Johannes læringssenter. Jeg har intervjuet ledere og ansatte ved Burger King, GMC Maritime, Vitus Apotek, Clarion Hotell Energy, Elektrofag Jæren, Q-meieriene og Ramsvik sykehjem.

Vi har snakket sammen om hva samfunnsengasjement betyr for bedriften og de ansatte. Og FOR noen folk. Jeg er dypt imponert over både hjertevarme og samfunnsengasjementet som mennesker rundt oss er fulle av. Det er slett ikke mangel på velvilje og ønske om å bidra til både integrering og inkludering.

Det koster tid, engasjement, penger og ressurser å ta inn en minoritetsspråklig i praksis. Og næringslivet gjør det på dugnad. De har slett ingen ekstra årsverk for å ta godt vare på de nye praksisdeltagerne eller lærlingene.

Det er en kunst å bygge relasjon når kroppspråk og smil er gull-faktoren bak suksess. Og det krever tålmodighet. Hjertevarme. TRO. En varm klem. Latter. Smil. Overskudd. Lyst. Erfaring. Faste rammer. Krav. Oppmuntring. Suksessfaktoren bak integrering er ALT dette – på en gang.

Men media springer ikke rundt å samler inn disse historiene. Det selger for lite. Men vi som jobber med disse menneskene og historiene, vi ser det daglig. Vi ser et næringsliv som stiller opp, gang etter gang.

Integrering og inkludering skjer ikke hos NAV eller i introduksjonsprogrammet. Den skjer – hver bidige dag – ute hos alle næringslivsledere og ansatte som vil gjøre en forskjell. Den jobbes gjøres av helt vanlige hverdagshelter som sjelden stikker seg frem.

Samfunnsengasjement? Det finnes bøtter og lass. Hvis du leter på de riktige stedene.