Kveldstrekket

Det koker i blodet.

I løpet av 20 minutter forvandles kveld til natt.

Krikkanda suser i silhuett, som et skarpt kors.

Som flaggermus.

De dukker opp fra ingenting. Plutselig.

 

Kveldstrekket har begynt.

Brunørreten i myrtjernet

Myrtjern lukter tungt. De har levd et langt liv. En busk har klart å få feste en meter fra vannkanten. Der kan jeg sitte. En spinner vippes utenfor kanten og synker. Lyset blir borte. Tungt og mørkt der nede. Skjuler det seg en feit brunørret der nede?

Venter. Sveiver sakte. Der. Stangtuppen rives ned i en kraftfull bue. Ryggen på fiskestanga spennes. Tvinges opp. Fisken vil ned. Det hviner i monofilament.

Holder det?

Sveiver. Presser stangryggen opp. Det skriker. Spolen skriker. Bremsen er stilt hardt, men enda skriker spolen mens brunørreten kjemper med snuta nedover i mørket. Den vil ned. Bort. Ned i mørket. Den kjemper for livet. Stangryggen presses.

Endelig.

Der. Kampen snur. Brunørreten har snudd. Treblekroken sitter løst. I munnviken. Fisken siger opp fra mørket. Sakte. Sveiver.

«Der ern. Brunørreten. Halvkilos, minst.»

Opp i lyset. En meter fra vannoverflaten. Solstrålene treffer siden på fisken. Blankt. Det glitrer i skjell. Han kaster på kroppen. Vil ned. Men kreftene er borte. Han gir opp. Han lar seg fange.

For en vakker fisk.

Treblekroken holder enda. En krok. Den henger fast, nesten ytterst på leppa. Snart i overflaten nå.

Siste akt.

Fisken legger seg på siden og lar seg slepe inn mot myrkanten. Jeg setter en joggesko forsiktig ut mot myrkanten. Skoen siger ned. Mørkt vann. 20 cm. Men hengemyra holder. Ørreten nærmer seg kanten. Hånden strekkes ut. Ned i vannet. Der. Får tak nå. Griper over gjellene på en halvkilos brunørret.

Og løfter fisken opp av myrtjernet.

Et «godt nok» liv. Det trenger vi mer av.

Tenk om vi sa slik oftere?

«Gjør så godt du kan». Hva betyr det egentlig? At vi skal presse oss selv, til å yte maksimalt? Hver gang? Hele tiden?

Jeg tenker på guttene mine. 12 og 14 år. Neste år går begge på ungdomsskolen.

Hvis vi tar et steg opp i dette store glasshuset vi lever i. Ser på alt i fugleperspektiv. Er dette karakterfokuset med på å skape sunne, tilfredse mennesker?

Når vi er på hytta, lever vi et «godt nok» liv. Det tar et par dager å komme inn i modus. Senke pulsen. Og forventningene. Dempe stresset. Men så kommer den tilfredse følelsen av å leve det enkle, avdempede livet på hytta. Selv det å vaske opp blir en hyggelig ting når man har god tid, og senker skuldrene. Vannet må varmes, og hver enkelt kopp, tallerken og gaffel må vaskes for hånd. Vi rusler ut i kjøkkenhagen og henter poteter og kål. Ungene koser seg med egne aktiviteter. Ingen forteller dem hva de skal gjøre her på hytta.

Et «godt nok» liv.

Ikke «yt maksimalt».

Det trenger vi mer av.

Fisketur med farfar

Min kjære pappa tok med barnebarna på fisketur i går kveld.

Ut i båt med fiskestang og meps, fluoriserende orange. Det er den fisken vil ha i Sønderlandsvannet.

Tenk så heldige de er. Tid med farfar. Fisketur.

Klokken 23 stekte de en stor tallerken med ørret og tryte.

Tenk så heldige de er.

Som får slik kvalitetstid med farfar.

Den første ørreten glemmer du aldri

Vi gikk ned til vannkanten, jeg og guttene. De var bare 4-5 år gamle. Fiskestangen svingte lystig fra side side mens vi gikk nedover stien til Sønderlandsvannet. Litt i lyngen, opp i trærne og papsen måtte løse ut kroken både her og der. Endelig var det varm, god sommer og vi skulle fiske etter ørret.

Guttene løftet fiskestangen høyt opp, senket den lang ned bak ryggen og kastet sluken ut med all sin barndomskraft. For et kast!

«Pappa! Så du det! Så du så langt jeg kasta? Pappa, så du det!!!»

Jeg kommer aldri til å glemme barneansiktet. Stolthet. Jeg ser det lett for meg. Helt tydelig. Sluken hadde sust 4-5 meter ut i en flott bue, og landet «plopp!» ned i vannet. Like utenfor bryggekanten.

Men her skulle det vise seg at brunørreten lå og ventet.

 

At en sluk lander i vannet er en stor prestasjon i seg selv for en liten fisker.

Det koster å holde ut med alle bomkast og en forbaska krok som hekter seg fast i blåbærlyng og klær. Slik trening krever stor tålmodighet.

Men så kommer premien.

Sluken treffer vannet, og suksessen er et faktum.

Allerede.

Så skjer det.

Mens ivrige barnehender sveiver inn, fiskestangen svinger opp og ned, nesten i takt med sveivetakene, da skjer det noe under vannoverflaten. Utenfor bryggekanten har en brunørret oppdaget den livlige skjesluken som skvetter opp, ned, fra side til side.

De ivrige barnehendene skaper nemlig mer liv i den livløse metallsluken enn både pappa og farfar kan prestere.

Ørreten blir desperat.

Sluken skvetter lynraskt bort, frem og tilbake i voldsom fart.

Plutselig blir den liggende stille.

Men bare et tiendels sekund.

Guttepjokken er en lunefull og lur fisker. Han er uforutsigbar. Eller kanskje han ble opptatt med en rar bille som løp foran ham i gresset. Eller han klødde seg på myggstikket i nakken.

Men så er han tilbake til fiskingen, like plutselig og distre som han forsvant. Han løfter stangen. Skal til å sveive igjen.

Ørreten har ikke noe valg.

I det samme øyeblikket som gutten skal til å trekke stangtuppen i strak bue, rett over hodet, da svømmer ørreten frem og tar sluken. Av og til stemmer alt. Ørreten, som har fulgt med på denne uforutsigbare, blanke, skjesluken har nemlig tatt kroken! Gutten har fått ørret på kroken!

Den nydelige, lysluggede guttepjokken og skal til å stramme snøret. Slike øyeblikk er evige. Uendelige og så ufatteligt verdifulle. Et tiendels sekund. Det kommer til å stå skrevet i ryggmargen på den lille fiskeren resten av livet. Han kommer kanskje til å glemme hvordan været var den dagen, eller at han egentlig var lynende sint på pappa som hadde tvunget ham til å ha på den teite redningsvesten. At han var sulten. Tørst. At myggen var nådeløs. At knotten samlet seg rundt hodet som små skyer. Han kommer kanskje til å glemme hvem som var der, sammen med ham, den dagen. Kanskje til og med hvor han var, eller hvor gammel han var.

Det eneste som betyr noe er øyeblikket, her og nå. Den uforglemmelige følelsen. Fisken holder fast i enden av snøret. En voldsom kraft trekker stangtuppen ned. I det samme øyeblikket som gutten skal til å trekke stangtuppen opp, over hodet, vil ørreten ned. Ut.

Det koker av krefter i sønderlandsvannet.

Gutten planter de hullslitte spidermanstøvlene i gresset, setter en fot bak den andre og fester et hardt grep rundt korkhåndtaket på den vesle fiskestangen.

«Det er fisk! Pappa! Det er fisk!»

Dette kommer du aldri, aldri, aldri til å glemme.