“Ta vare på drømmen din.”

Jeg var heldig som fikk jobbe 7 år som frivillig i Maritastiftelsen, Oslo. Den viktigste mentoren jeg hadde var Trond Akerholdt.

Trond var unik. Han gikk rett i dybden når han snakket med folk. Han hadde en trygg utstråling i miljøet blant unge, nervøse, gutter og jenter på plata i Oslo. Narkomane, halliker, langere og prostituerte. Trond var på fornavn med de. Han var respektert. Han var en pappa-figur.

På plata, ved jernbanetorget, visste alle hvem Trond var. Når de møtte ham glemte de for en liten stund det livet som de hadde druknet i.

De fikk et friminutt. Han så de, og av og til klarte han å tenne en gnist.

Jeg husker Trond fortalte om en prat som han hadde med en ung narkoman gutt.

Han hadde druknet i livet med heroin, stadig på jakt etter de neste hundrelappene. Alt handlet om å få råd til neste dose.

En evig sirkel.

Hvordan vekker man den lille flammen i et menneske som har druknet? Når hver eneste glød er gjennomtrukket av mislykkethet? Når du har mistet barna dine, ødelagt relasjonen til foreldrene dine, stjålet fra venner og familie og brent viktige broer.

Hva er da vitsen ved å håpe, tro, brenne for noe.

Det er lett å forstå at disse unge guttene og jentene mister troen på livet.

Hva drømmer du om? Hvor drømmer du om å være, istedet for akkurat her? Du må huske å ta vare på drømmen din.

Når Trond snakket, fant han noen viktige nøkler. De unge guttene og jentene begynte å fortelle om drømmene sine.

En drøm om å bli sykepleier, bilmekaniker, få omsorgen for sønnen sin på 4 år tilbake, reise på besøk til familien i Tromsø, få seg en hund, flytte tilbake til gården i Akershus, få tilbake den nydelige Chevroloten som de en gang hadde skrudd på i 3-400 timer.

Ta vare på drømmen din.

Når en trygg, voksen mann sa noe slikt, fikk disse unge guttene og jentene også troen på at de kunne tillate seg å drømme. Bare for noen minutter. At det var vits i å drømme. At noen ville høre på når de fortalte.

At noen så de.

De fikk troen på livet, på drømmer.

Om bare for noen minutter, så klarte Trond å finne den lille glødende flammen som brenner innerst inne. Av og til var dette gnisten som skulle til for at noen av disse unge guttene og jentene skulle endre kurs.

Trond Akerholdt var bare 64 år da han gikk bort. For meg ble han en ekstra-pappa, mentor og inspirator som har satt sterke spor etter 7 gode år i maritastiftelsens arbeid. Det var også Trond som fikk meg til å innse at jeg ville jobbe med mennesker, og ta sosionomutdannelse.

Takk Trond. Du var unik.

 

Om Maritastiftelsen – Leiv Holstad forteller:

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *