Skygger på jærhimmelen

På gulvet ligger ulltøy, jaktbukse, 2 par ullgensere, vanter, lue, hagle, flere esker med ammunisjon og kaffetermos strødd utover. Forberedelsene til kveldstrekket er i gang. Vi skal på andejakt. Det kribler i magen.

Oversvømt jorde på jæren, Refsnes. Foto: Alexander Kittilsen

Jæren er kjent for sine flokker med ender og gjess. Når høsten kommer seiler de inn i store mengder. De skal på mellomlanding. Snart flyr de sørover. Jakten er et sjansespill. Vi ser etter et godt jorde, helst med en dam, og værmeldingen studeres omhyggelig. Værmeldingen blir nærmest et kart. Hvor kommer vinden fra? Er vindstyrken riktig? For mye vind betyr dårlige skuddsjanser. Men sterk vind er bra. Overskyet er også fint. Helst skikkelig gråvær. Da føler endene seg tryggere og flyr lavt. Hvis det er blå himmel er det like godt å holde seg hjemme. Når går sola ned? Har det vært nok regn de siste dagene til at det har dannet seg dammer? Vi håper det. Det er grenser for hvor mye regn en kornåker klarer å drikke. På et eller annet tidspunkt sier det stopp. Da brer vannet seg utover og lager blanke, flotte vannspeil. Når endene svinger over kornåkeren under slike forhold klarer de ikke å motstå fristelsen. De sirkler over den oversvømte marka flere ganger for å forsikre seg om at det er trygt. Så, plutselig, skifter de vinkel og vrir på kroppen. Vingene bres ut, litt skrått mot vinden, og med god kontroll går de inn for landing.

Stokkendene er store og er spesielt flotte å se på når de posisjonerer seg med vinden før landing. I kveldssola danner de et kors på himmelen. Svish! Av og til hører vi bare lyden. Som et jetfly som kaster på vingene, bare noen meter over hodet. De kommer gjerne i små flokker på tre, fire ender. I brøkdelsen av et sekund rekker øynene akkurat å skimte de grønnblå vingene og lange halsen. Det er ofte lyden som avslører hvilken and som suser der oppe. De er noen stolte skapninger, endene. Når de flyr, løfter de halsen og hodet. De ser selvsikre ut. Stolte over å kunne fly og beherske de kraftige jærstormene.

Denne høstkvelden går sola ned tidlig. Jeg må skyndte meg hjem fra jobb. Når sola først har gått ned har vi en time skytelys. Fascinerende. Ganske nøyaktig en time etter solnedgang lukkes jaktvinduet. Da er det blitt så mørkt at det ikke lenger er mulig å se siktepunktet foran på hagla. Etterhvert blir marka et sort hull. I skumringen, når endene suser over vannspeilet, er det vanskelig å følge skyggene med øynene. Man må stole på muskelminnet, en erfaring som øves opp gjennom utallige forsøk. Hagla lever sitt eget liv. Ei and kan nå opptil 80 km/t. Øynene kan følge bevegelsen, men sikting er uaktuelt. Det går for fort. På den mørkerøde jærhimmelen må man stole på at hagla ligger akkurat passe foran stokkanda. I det haglesvermen kastes ut fra hagla går resten i saktefilm. Svermen med haglekuler brer seg i en sirkel på 20-30 cm og farer ut over nattehimmelen. Hvis foranholdet er riktig vil kulesvermen og anda møtes litt lenger frem. Det er god plass til ei lita and i periferien av en haglesverm, så det blir ofte bom. Men hvis alt stemmer, og bare noen få hagl treffer andekroppen, da går den ned.

Med utstyret pakket og klart nærmer vi oss jaktterrenget. Noen solstråler sniker seg gjennom det gråsvarte skylaget. Det blåser. Jeg trekker annorakken godt opp i halsen og finner frem ullhalsen. Jæren er bitende kald når det blåser 8-10 m/s. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tenkt: «Nå har jeg med alt for mye klær». Men i det vi går ut av bilen og begynner å finne frem utstyret blir stort sett alt brukt. Paradokset er at desto mindre fristende været er, desto bedre er forholdene for andejakt. På de verste kveldene er bonusen at andre jegere holder seg hjemme. Fornuftig nok. De fleste jaktturer ender uansett opp med fin utsikt og iskalde hender. Men like fullt, uansett hvor kaldt og ufyselig kvelden blir, etter noen dager kommer jaktsuget tilbake. Man må tilbake, ut i jærnatta, og oppleve kveldstrekket.

Et par dusin lokkeender slepes ut av bilen og ned på den oversvømte kornåkeren. Det er gode forhold for vadebuksene. Brunt sølevann skvalper opp til livet mens vi begynner å kaste ut lokkeender. Tunge støvler synker litt ned i den vasstrukne, oversvømte åkeren. De store, blanke stokkendene blir mer livlige desto mer vinden river i de. Bikkja springer forventningsfullt rundt bena. Av og til blir det for dypt for den lille jaktspringeren og den legger på svøm. Den padler fornøyd rundt oss. Hver gang en ny lokkeand kastes ut må den ut og sjekke. Den hopper ut og legger kjeften rundt plastanda, men slipper fort. Den vet, etter utallige jaktturer, at disse plastendene ikke er ekte saker. Men like fullt, som en valp, må den ut og inspisere. Dette er livet for en apporterende hund. Og når bikkja koser seg, da har jeg det også fint. Jeg tar noen steg tilbake og ser utover vannspeilet. Langs kanten av den oversvømte kornåkeren ligger nå en fin flokk med lokkeender og svaier. De er en god invitasjon for overflygende ender, og sier: «Her er vi. Her er det trygt og fint å lande for kvelden.»

En grovbygd steingard rammer inn kornåkeren på langsiden, og vi rigger oss til med hver vår stol. Ryggsekken med kaffetermos og ammunisjon skyves inntil steingarden for å unngå de verste regnbygene. Det drypper litt. I følge værmeldingen skal det bli opphold om en halvtimes tid. Det er best å finne frem regnjakka. Det skader ikke med et ekstra vindtett lag over annorakken. Det blir lunt og godt når glidelåsen lukkes. Hetta trekkes over hodet. Over oss driver et tungt skylag og slipper fra seg tunge dråper. Den oversvømte kornåkeren får litt påfyll. Så er det bare å vente. Vente på at sola skal gå ned over horisonten og de første to-tre endene skal suse over marka. Det blåser. Jeg åpner sekken og graver etter kaffekoppen. Hvor er den? Har jeg glemt kaffekoppen? Leter nervøst. Nei. Der var den. Den lille, grønne, sammenleggbare koppen. Jeg burde hatt den i jakkelomma som jeg pleier. Andejakt uten en varm kaffe er nesten uhørt. Termosen fiskes frem og vi heller opp hver vår halve kopp med glovarm kaffe. Regnet smådrysser over oss, og vi krummer ryggen og varmer oss på kaffekoppen. Det er egentlig fullstendig galskap. Intelligente folk fyrer i ovnen, finner frem ullpleddet og spiser hjemmelaget pizza på en slik kveld. Fra kjøkkenvinduet ser de ut på hagemøbler og søppelspann som kastes frem og tilbake av den velkjente vestlandsstormen. Men neida. Her sitter vi. Med en liten, varm, kaffekopp, langs en steingard på jæren. Og venter på kveldstrekket.

Regndråpene etterfølges av noen livlige vindkast. Sola har gått ned nå. Det blir svakt mørkt, men fortsatt henger lyset igjen over terrenget. Plutselig skifter været. I skumringen blir det ofte slik. Været kan skifte fra illsinte vindkast til en rolig, mild, værluke akkurat i det sola går ned. Merkelig fenomen. Men vi takker. Vi fyller opp bunnen av kaffekoppen, akkurat nok til en liten varm slurk. Nå kommer de snart. Vi hører stokkanda kvekke rundt oss.

De første endene kommer alltid like overraskende på. Svish! Der fløy to stokkender like over hodet. De små korsene småsjangler gjennom vindkastene, først til høyre, og så kaster de seg rundt i en stor bue mot venstre. De snur. Vi reiser oss fra stolene. Krummer ryggen, bøyer nakken og skuler forsiktig opp med øynene. Hendene griper rundt hagla og vi står musestille. Vrir kroppen og følger de små skyggene på vei mot oss. Vi begynner å løfte hagle forsiktig opp. Snart. Snart. Ja! Vi kaster opp haglene, finner linja, legger oss foran og skuddet går. Fire hagleskudd smeller av i utakt. Øynene følger endene og vi ser ei and som er vingeskutt. Den går ned. To andre stokkender rakk og kaste på seg når det første skuddet gikk. De slapp unna haglesvermen. Når ei stokkand først har blitt advart er det lite som kan konkurrere med avvikningsmanøvrene dens. På et øyeblikk kaster den opp den ene vingen og lar vinden kaste den ut av kurs. Men vi er fornøyd. Bikkja storkoser seg. Den fikk god markering av hvor anda landet og løper ut på vannspeilet. På avstand ser vi at bikkja dukker med hodet under vann et par ganger. Anda prøver å flykte ved å dukke. Vi har mistet noen ender på den måten. Det som skjer er at anda svømmer ned til bunnen og biter tak i gresset. På vannoverflaten svømmer bikkja rundt i sirkler og prøver å forstå hva som har skjedd. Anda dukker ofte opp langs sivkanten senere på kvelden, tidsnok til å bli oppdaget og tatt igjen av hund og jeger. Men denne gangen klarer bikkja å få tak i anda raskt. Et godt grep rundt andekroppen. Den bråsnur når den har fått anda i kjeften og springer stolt tilbake. Halen logrer høyt. Øynene er vidåpne. Det er en flott opplevelse. Jeg tar imot anda, avliver den, og skryter av bikkja. Den første stokkanda er tatt. En stor hannfugl. Den har spist godt. Rund og god. Hodet har en dyp, metallisk grønnfarge. Kroppen har flotte overganger fra lysgrå til et dypt, brunt, brystparti. Midt på halsen avbrytes grønnfargen av en hvit ring.

Kvelden fortsetter. Trekket fortsetter. Flokkene kommer og går. Denne kvelden så og hørte vi fire, fem flokker. Det går fort. Etter 20 minutter er kveldstrekket over. Tre stokkender blir liggende på marka. Vi kjører hjem.

Vel hjemme, på kjøkkenbenken, skjæres de flotte brystfiletene ut og vakumpakkes. Dette blir snaddermat å ta frem til vinteren når andejakta er slutt.

Og når andefileten til slutt ligger på tallerken sammen med fløtegratinerte poteter, saus og aspargis, da gjennoppleves den iskalde høstkvelden gjennom sanne, og ikke fullt så sanne, jakthistorier.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *