Sårbarhet – The man in the arena.

Har du hørt om Brene Brown? Hennes Ted Talk om sårbarhet er godt kjent. Vendepunktet i livet hennes var ordene til Roosevelt, “The man in the arena”.

Æren tilhører den som ER i arenaen, den som sliter, blør og legger livet sitt i kampen.

For meg handler sårbarhet om å jobbe grundig med ting som depresjon, sorg og skamp. Det handler om å se smerte rett i øynene, snakke om det og reise seg opp – rett i ryggen. Det er en kamp, akkurat som kampen i Roosevelts arena.

Gjennom å snakke om sårbarhet, i terapi eller i en åpen samtale med en nær venn, sier vi:

“På disse områdene i livet er jeg sårbar. Jeg er skamfull. Jeg kjenner på depresjon. Jeg er bitter. På disse områdene kjenner jeg på sorg. Sorg over tapte relasjoner som betydde så mye. På disse områden kjenner jeg på utilstrekkelighet. Svakhet. ”

Og hva skjer. Hvorfor skal jeg snakke.

Hva er vitsen.

Styrke kommer gjennom å se sårbarheten rett i øynene.

Jeg har kjent på det selv. Jeg har jobbet grundig med terapi på grunn av depresjon, og nå forstår jeg hva Brene Brown snakker om. Sårbarhet er selve nøkkelen for å oppdage styrke.

Og slik er det med de fleste av oss som kjenner på tøffe tak i livet. Vi blir sterkere, hele mennesker.

Når vi endelig forstår:

“Jeg er ikke svak fordi jeg innrømmer at jeg er sårbar på dette området. Det er greit. Nå er det min tur.”

Sårbarhet er ikke for kvinner. Eller menn. Den handler ikke om kjønn.

Sterke ledere vet hva sårbarhet er. Lærere. Ingeniører. Forskere. Inspiratorer. Forfattere. Renholdere. Foreldre. Sårbarhet gjelder alle. Alle.

Og det viktigste poenget med sårbarhet er:

Hvis du vil oppdage nye sider ved deg selv. Vokse.

Da er sårbarhet et viktig verktøy.

Og noen ganger er sårbarhet det eneste verktøyet.

På de viktige områdene i livet. For å virkelig bli enda sterkere, mer reflektert og komme et livsviktig steg videre.

 

Jeg har lyst til å oversette, til norsk, Roosevelts “Man In The Arena”:

Det er ikke stemmen til kritikeren som betyr noe. Ikke han med pekefingeren som bare er ute etter å avsløre at du snublet. Han betyr ingenting, han som sutrer; “Der kan du se! Jeg sa at du burde gjort litt mer for å hjelpe meg!”

Æren tilhører mannen i arenaen. Han med ansiktetet dekket av støv, svette og blod. Han som jobber iherdig. Han som går på trynet, igjen og igjen. Han vet at ingen lykkes uten prøving og feiling. Alle kommer til kort. men han gir aldri opp.

Han er helhjertet i sin entusiasme.

Og i sin bekjennelse.

Han legger hele hjertet sitt i saken.

Han vet at;

“hvis jeg lykkes, kan jeg juble. Helhjertet!”

Men samtidig. Hvis han mislykkes vet han:

“Jeg gav alt!”

Da vet han ihvertfall at;

Min plass er IKKE blant de kalde og feige sjelene
som verken kjenner seier

eller nederlag,

på sin egen hud.

Theodore Roosevelt, the Man in the Arena.
Talen ble holdt i Sorbonne (Paris), 21 .april 1910.


På engelsk:

It is not the critic who counts; not the man who points out how the strong man stumbles, or where the doer of deeds could have done them better. The credit belongs to the man who is actually in the arena, whose face is marred by dust and sweat and blood; who strives valiantly; who errs, who comes short again and again, because there is no effort without error and shortcoming; but who does actually strive to do the deeds; who knows great enthusiasms, the great devotions; who spends himself in a worthy cause; who at the best knows in the end the triumph of high achievement, and who at the worst, if he fails, at least fails while daring greatly, so that his place shall never be with those cold and timid souls who neither know victory nor defeat.

Kilde: http://www.theodore-roosevelt.com/trsorbonnespeech.html

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *