Sårbarhet – The man in the arena.

Har du hørt om Brene Brown? Hennes Ted Talk om sårbarhet er godt kjent. Vendepunktet i livet hennes var ordene til Roosevelt, “The man in the arena”.

Æren tilhører den som ER i arenaen, den som sliter, blør og legger livet sitt i kampen.

For meg handler sårbarhet om å jobbe grundig med ting som depresjon, sorg og skamp. Det handler om å se smerte rett i øynene, snakke om det og reise seg opp – rett i ryggen. Det er en kamp, akkurat som kampen i Roosevelts arena.

Gjennom å snakke om sårbarhet, i terapi eller i en åpen samtale med en nær venn, sier vi:

“På disse områdene i livet er jeg sårbar. Jeg er skamfull. Jeg kjenner på depresjon. Jeg er bitter. På disse områdene kjenner jeg på sorg. Sorg over tapte relasjoner som betydde så mye. På disse områden kjenner jeg på utilstrekkelighet. Svakhet. ”

Og hva skjer. Hvorfor skal jeg snakke.

Hva er vitsen.

Styrke kommer gjennom å se sårbarheten rett i øynene.

Jeg har kjent på det selv. Jeg har jobbet grundig med terapi på grunn av depresjon, og nå forstår jeg hva Brene Brown snakker om. Sårbarhet er selve nøkkelen for å oppdage styrke.

Og slik er det med de fleste av oss som kjenner på tøffe tak i livet. Vi blir sterkere, hele mennesker.

Når vi endelig forstår:

“Jeg er ikke svak fordi jeg innrømmer at jeg er sårbar på dette området. Det er greit. Nå er det min tur.”

Sårbarhet er ikke for kvinner. Eller menn. Den handler ikke om kjønn.

Sterke ledere vet hva sårbarhet er. Lærere. Ingeniører. Forskere. Inspiratorer. Forfattere. Renholdere. Foreldre. Sårbarhet gjelder alle. Alle.

Og det viktigste poenget med sårbarhet er:

Hvis du vil oppdage nye sider ved deg selv. Vokse.

Da er sårbarhet et viktig verktøy.

Og noen ganger er sårbarhet det eneste verktøyet.

På de viktige områdene i livet. For å virkelig bli enda sterkere, mer reflektert og komme et livsviktig steg videre.

 

Jeg har lyst til å oversette, til norsk, Roosevelts “Man In The Arena”:

Det er ikke stemmen til kritikeren som betyr noe. Ikke han med pekefingeren som bare er ute etter å avsløre at du snublet. Han betyr ingenting, han som sutrer; “Der kan du se! Jeg sa at du burde gjort litt mer for å hjelpe meg!”

Æren tilhører mannen i arenaen. Han med ansiktetet dekket av støv, svette og blod. Han som jobber iherdig. Han som går på trynet, igjen og igjen. Han vet at ingen lykkes uten prøving og feiling. Alle kommer til kort. men han gir aldri opp.

Han er helhjertet i sin entusiasme.

Og i sin bekjennelse.

Han legger hele hjertet sitt i saken.

Han vet at;

“hvis jeg lykkes, kan jeg juble. Helhjertet!”

Men samtidig. Hvis han mislykkes vet han:

“Jeg gav alt!”

Da vet han ihvertfall at;

Min plass er IKKE blant de kalde og feige sjelene
som verken kjenner seier

eller nederlag,

på sin egen hud.

Theodore Roosevelt, the Man in the Arena.
Talen ble holdt i Sorbonne (Paris), 21 .april 1910.


På engelsk:

It is not the critic who counts; not the man who points out how the strong man stumbles, or where the doer of deeds could have done them better. The credit belongs to the man who is actually in the arena, whose face is marred by dust and sweat and blood; who strives valiantly; who errs, who comes short again and again, because there is no effort without error and shortcoming; but who does actually strive to do the deeds; who knows great enthusiasms, the great devotions; who spends himself in a worthy cause; who at the best knows in the end the triumph of high achievement, and who at the worst, if he fails, at least fails while daring greatly, so that his place shall never be with those cold and timid souls who neither know victory nor defeat.

Kilde: http://www.theodore-roosevelt.com/trsorbonnespeech.html

10 kg keramikk

Klassen ble delt i to.

Den ene gruppen fikk en uke på seg til å lage sitt aller beste keramikk-produkt. De kunne bruke så mye keramikk de ville. De kunne skrote så mange forsøk de ville, og begynne om igjen. I slutten av uken skulle de levere ett «perfekt» produkt.

Den andre gruppen fikk 10 kg leire. Oppgaven var å lage så mange keramiske produkter som mulig. De skulle bruke all leiren. I slutten av uken skulle de levere så mange keramiske produkt som mulig.

Poenget med historien er ikke hvilke elever som laget den flotteste keramikk-skålen. Eller koppen.

Poenget er at noen av elevene lærte noe viktig om å øve.

Lag mye. Skrot mye. Begynn om igjen. Lag mer. Lag så mye du kan.

Senk terskelen. Glem det perfekte. Det unike. Den ene fantastiske låten. Det beste bildet. Den mest populære teksten.

Du har 10 kg keramikk som skal brukes opp. Lag mange, mange ulike kopper, skåler og vaser.

Kos deg mens du jobber.

Senk skuldrene.

For hver kg keramikk blir du litt flinkere.

Fisketur med farfar

Min kjære pappa tok med barnebarna på fisketur i går kveld.

Ut i båt med fiskestang og meps, fluoriserende orange. Det er den fisken vil ha i Sønderlandsvannet.

Tenk så heldige de er. Tid med farfar. Fisketur.

Klokken 23 stekte de en stor tallerken med ørret og tryte.

Tenk så heldige de er.

Som får slik kvalitetstid med farfar.

«Opp igjen.»

Når ungene var små sa vi «opp igjen».

Når de lærte å gå.

Første gang på langrennski.

Når de skulle lære å sykle.

Opp igjen! Dette klarer du. Det er greit å ramle.

Det er greit å gjøre feil.

Må vi lære dette litt på nytt – når vi nærmer oss 40?

På et tidspunkt forteller vi oss selv:

Du er voksen nå. Du skal kunne ting og tang nå.

Plutselig blir det vanskeligere å gjøre feil.

Og si til seg selv:

Opp igjen.

Men så er disse to ordene fortsatt så utrolig viktig og gode.

Kreativitet er et valg.

Du velger å jogge. Å lage mat. Å stå opp.

Det er en myte at vi må vente på kreativitet. At den kommer. Tull.

Kreativitet velges. Den oppstår når du setter av tid.

Den skjer når du kaller inn til brainstorming med kollegene.

Den kan øves opp, som en muskel. For hver gang du skriver, maler, spiller gitar eller eksperimenterer med speilreflekskameraet blir du litt flinkere. Litt mer kreativ.

Lag 99 dårlige tekster.

En dag kommer tekst nr. 100. Den virkelig gode historien.

En dag kommer den gode låten.

Det unike bildet.

Små eplebiter og videosnutter.

Når ungene var små spiste de epler i små, små biter. De elsket det. En liten boks med eplebiter gikk ned på no-time.

Det er ikke mulig å fullføre et bachelor-studie på en time. Vi må fordøye det, bit for bit.

Et kurs må også fordøyes bit for bit.

Og video. Den må deles opp.

Wistia analyserte 564,710 videoer for å finne ut hvor mange minutter vi ser, før vi skipper frem eller slutter å se fullstendig.

To minutter. Vi har tid og fokus til å se omtrent to minutter om gangen.

Videoer er som små eplebiter. Vi kan ta video på 20 minutter, dele den i små biter, og servere.

02:20 min.

Når jeg ser en video på 02:20 min tenker jeg:

Dette har jeg tid til akkurat nå. Et par minutter er akkurat passe. Etterpå lager jeg frokost til ungene.

Denne videoen har jeg tid til nå, sammen med en halv kopp kaffi. Etterpå må jeg gå på jobb.

Vi er ikke late fordi vi vil ha små biter.

Tvert i mot.

Små biter gjør oss mer fokusert.

Selv om jeg bare har fem minutter ledig, ser jeg kanskje din video.

Og etterpå skal jeg lage frokost.

Verden respekterer mennesker som fortsetter å øve. Hver dag.

Uttrykket «ekspert» er ikke beskyttet. Du er en ekspert. En relativ ekspert.

Når vi skal lære noe nytt ser vi etter folk som har mer erfaring enn oss selv. Folk med god selvtillit. Formidlingsevne. Trygghet.

Når jeg ser en foreleser eller presentasjon betyr trygghet nesten mer enn selve temaet som blir presentert. Hvis foredragsholderen er en trygg, godt voksen person som slapper godt av på scenen – da slapper jeg også av.

Sånn er det med relative eksperter. De vet at de kan en del, også er de trygge.

—-

Ok, nå har jeg satt på klokka i 20 minutter. Jeg hadde bestemt meg for å skrive til tiden går ut. Men så skjer det som av og til skjer – at det blir dårlig flyt i skrivingen og kreativiteten tar slutt.

Hva gjør man da?

Det er sånt som skjer. Pust ut, ta en slurk av kaffikoppen og fortsett å skriv.

Det ligger tusenvis av supertips om «hvordan bli en bedre x eller y» på youtube. Og det skrives et hav av korte, rett på sak artikler som skal gjøre deg bedre til noe i løpet av 2 minutter.

Men av og til savner jeg at noen er ærlige og forteller hvordan man fortsetter å skrive, være kreativ og skape – selv når man mister piffen.

Det er da man virkelig lærer. Når man fortsetter å skrive – selv om man egentlig ikke har lyst.

I forbindelse med brainstorming er et grunnprinsipp: Fang idéer. Samle på alt. Ta i mot alt. Få ned alt på postit-lapper. Men aldri, aldri, aldri kritiser eller analyser en idé. Ta i mot alle idéer og fortsett.

Kreativitet og brainstorming. Hvis vi skal lære å være kreative må vi overdøve lillehjernens stemme som sier:

«Gi opp og spar på energien. Du kan trenge den senere».

Lillehjernen tenker ikke langsiktig. Hvis du vil bli en bedre idrettsutøver vet du at du må trene, trene, trene.

Hvis du skal bli en bedre tekstforfatter må du skrive, skrive, skrive.

For å bli virkelig god i noe bør du øve i 10.000.- timer er det noen som sier.

Vel, tiden er snart slutt her tror jeg.

Sånn kan 20 minutter friskriving se ut. Jeg kan begynne på en idé, men av og til kræsjlander den. Da er kunsten å FORTSETTE å skrive. Det betyr ikke noe at artikkelen ikke blir perfekt. Lag noe som er godt nok. Gå videre.

Og lag noe nytt i morgen.

Uansett hva du drømmer om å bli flink til, fortsett å øve. Det er det som er kunsten, og det er det verden respekterer.

Vi respekterer mennesker som øver.

Som står på, selv om de ikke alltid får det til.

«Er det verdt det?»

Når vi starter på et nytt prosjekt er det et spørsmål som vi alltid spør oss selv.

Er det verdt det?

Når vi har satt av fire årsverk for et prosjekt.

Er det verdt det?

Av og til må vi ta en sjanse. Vi tar et steg i tro. Vi velger å satse.

Dette er lederens jobb. Å satse. Det er kanonvanskelig, og det er ikke noe som passer for alle. Det koster nattesøvn og overtid.

Og alle vi andre kan puste lettet ut og si:

Jeg er heldigvis bare en av de fire årsverkene. Jeg risikerer ingenting.

Feil.

Vi risikerer noe, alle sammen.

Er det verdt det? Er det verdt tiden min? Er det verdt kreativiteten, evnene mine, tiden min, engasjementet mitt? Uansett hvor vi er og hva vi gjør – alt har en pris. Og spørsmålet «er det verdt det» er relevant for oss alle sammen. Ikke bare lederen.

Alle.

Og når svaret er «ja, det er verdt det».

Da er det gøy å være et kreativt, tenkende menneske.

Men av og til er svaret «nei, det var ikke verdt det».

Jaja. Pytt, pytt.

Da prøver vi noe nytt.

Det er dette som er den virkelige kunsten.

Seth Godin: «Vi må være relevante».

Den største tabben markedsførere gjør i dag er å holde frem sitt skaperverk og si:

Jeg laget dette. Se! Du skylder meg din oppmerksomhet!

I en verden stappfull av støy fungerer ikke denne holdningen lenger. Enten stoler jeg på deg, eller så overser jeg deg.

Men hvis jeg stoler på deg vil jeg gjerne følge med på det du har og si. Og da trenger du ikke å spamme meg meg nyhetsbrev.

Jeg kommer nemlig til å søke etter deg, og finne det siste du har å si – helt frivillig.

Og her ligger utfordringen vår i 2017.

Vi må være  relevante at folk ønsker å lære, lese og bli inspirert – helt frivillig.

Jeg anbefaler varmt denne videoen av Seth Godin.

Helt frivillig.

Onsdagsmennesket feirer firere.

Jeg liker Per Fugelli sitt onsdagsmenneske. Godt nok.

Da eldstemann begynte på ungdomsskolen hadde vi en viktig prat om karakterer.

Isak, husk på at en femmer er toppkarakter. Det betyr at du kan alt.

Det betyr at du har gjort ditt beste.

Men det er ikke her du skal legge lista.

Dette skal du vite, Isak: Når du kommer hjem med en prøve hvor du har gjort ditt beste skal jeg og mamma være med og feire firerne dine. Det er godt nok. Det betyr at du har gjort ditt beste, og at du fikk mye riktig.

Femerne kommer av og til. De skal feires.

Sekserne kommer også av og til. Når du virkelig koser deg med det fag du liker. En sekser handler om at du både kan alt, og at du kan reflektere. Du kan bruke historiekunnskapene dine for å snakke om hvordan den amerikanske politikken har blitt formet til det vi ser i dag. Republikanere og demokrater. Du forstår hvilke krefter som er i sving.

Men det er firerne vi skal feire. Hver eneste firer. Når du får tilbake en prøve med en firer skal du smile hele veien hjem, og vite at vi feirer sammen med deg. Det er godt nok, og vi er kjempefornøyd med innsatsen din.

Skole er et langdistanseprosjekt. Du skal være student lenge. Du skal trives, gå videre på videregående og etterhvert skal du kjenne på friheten på universitetet.

Femmere og seksere er strålende, og de kommer.

Men det er firerne vi skal feire. De betyr at du har jobbet godt, du kan mye, du er på vei, og en dag – en dag kommer nok en femmer.

Du er god nok, og en firer er godt nok.

Husk det Isak.

For meg er det dette onsdagsmennesket handler om. Det er en langdistanse-taktikk. Onsdagsmennesket er designet for å løpe langt, holde ut og trives med livet. Onsdagsmennesket kommer hjem med en firer, en vanlig dag på ungdomsskolen.

Onsdagsmennesket gjelder nemlig ikke bare «de voksne».

Onsdagsmennesket gjelder Isak også.

Konsumere eller skape. Hva lærer vi barna våre?

Jeg kjenner på dette dilemmaet hver dag. Når ungene sitter med skjerm og konsumerer.

Vi har grenser, men uansett hvordan foreldre grensesetter skjermbruk er dette vanskelig. Innrøm det.

Før vi hadde TV i lommen spikket vi mer, bygde flere trehytter og fanget flere gresshopper i syltetøyglass.

Vi skapte noe, lagde noe, gjorde noe.

Third Culture Kids (TCK)

Da Ruth Van Reken var 39 år gammel begynte hun å skrive dagbok. Det ble starten på boken «letters never sent», om sin barndom i Afrika.

Noen år senere skrev hun en bok sammen med David Pollock. Boken tar for seg begrepet «Third Culture Kids» (TCK). En TCKer er en som har vokst opp i en annen kultur enn sine foreldre. Du finner TCKere i mange ulike sammenhenger.

Våre foreldre har vært misjonærer, ansatte i utenrikstjenesten, politikere, forretningsfolk eller de har hatt andre oppdrag som krever mye reising med familien til andre land.

Et viktig budskap som Ruth vil ha frem i denne boken er at vi må redefinere hva en normal identitet er. Du behøver ikke å ha en monokulturell oppvekst for å være normal. En TCKer har sin identitet i at de er nettopp det – en TCKer.

Kommentar: Ruth bruker også begrepet «Cross Cultural Kids» – en videre definisjon enn «Third Culture Kids». Hun beskriver det slik:

Because the world is becoming increasingly complex, it seems time to have the discussion of how a cross-cultural childhood—for ANY reason—along with the mobility inherent in our world is affecting children of many backgrounds.

Jeg er ikke bare norsk. Men jeg er heller ikke kongolesisk, selv om jeg er født og oppvokst det meste av mine 10 første leveår i Kongo. Jeg er en «Third Culture Kid» (TCKer) – eller på norsk, «Et tredjekulturs barn» (TKB).

Ja, det er ukjente og uvante begreper for mange av oss. Men i en stadig mer globalisert verden, hvor flere og flere mennesker flytter (eller tvinges til å flytte) er det viktige begrep å forstå. Det er spesielt nyttig for alle som jobber med barn og unge, for å lettere forstå hva som ligger i bunn av identitetsproblematikk og savn. Mange av disse barna (og etterhvert voksne TCKere) har aldri bearbeidet disse tingene.

Jeg har selv jobbet grundig med identitetsvansker, og det som Ruth Van Reken kaller «uforløst sorg».

Fra nettsiden til Ruth:

Many of their losses are not visible or recognized by others. With no language or understanding to process these losses, many TCKs never learned how to deal with them as they happened and the grief comes out in other ways (e.g. denial, anger, depression, extreme busyness, etc.).

I løpet av en flytur da jeg var ca. 10 år mistet jeg et hjemland, en grunnleggende viktig identitetsbrikke, venner, huset vårt på Ngo, vennene mine på internatskolen i havnebyen Point Noire og den afrikanske varmen (både den fysiske varmen og gjestfriheten). I en alder av 39 år måtte jeg ta grundig tak i følelser som jeg trodde var pakket godt bort. Gjemt for alltid.

Ruth har også et annet viktig budskap. Du er ikke alene. TCKere, med vidt forskjellig bakgrunner, kjenner seg igjen i de samme beskrivelsene. Banneret på nettsiden hennes oppsummerer det godt:

ruth-van-reken

Jeg oppdaget boken ved en tilfeldighet, og har lest den norske versjonen «Hvor er hjemme? Med røtter i flere kulturer

Boken tar for seg fordeler og utfordringer som voksne TCKere opplever på en fantastisk måte. Den har åpnet øynene mine for alle de utrolige ressursene som ligger i misjonærbarn-historien min.

Du skjønner – fordeler og utfordringer er to sider av samme sak. De er tvillinger.

Når du går hodestups ned i de vanskeligste utfordringene i livet ditt åpner du samtidig opp utrolige ressurser. Det kan ta tid, det kan være smertefullt, men det verdt det.

Lær mer om Third Culture Kids, og bli kjent med Ruth i hennes flotte TED-talk.

“Ta vare på drømmen din.”

Jeg var heldig som fikk jobbe 7 år som frivillig i Maritastiftelsen, Oslo. Den viktigste mentoren jeg hadde var Trond Akerholdt.

Trond var unik. Han gikk rett i dybden når han snakket med folk. Han hadde en trygg utstråling i miljøet blant unge, nervøse, gutter og jenter på plata i Oslo. Narkomane, halliker, langere og prostituerte. Trond var på fornavn med de. Han var respektert. Han var en pappa-figur.

På plata, ved jernbanetorget, visste alle hvem Trond var. Når de møtte ham glemte de for en liten stund det livet som de hadde druknet i.

De fikk et friminutt. Han så de, og av og til klarte han å tenne en gnist.

Jeg husker Trond fortalte om en prat som han hadde med en ung narkoman gutt.

Han hadde druknet i livet med heroin, stadig på jakt etter de neste hundrelappene. Alt handlet om å få råd til neste dose.

En evig sirkel.

Hvordan vekker man den lille flammen i et menneske som har druknet? Når hver eneste glød er gjennomtrukket av mislykkethet? Når du har mistet barna dine, ødelagt relasjonen til foreldrene dine, stjålet fra venner og familie og brent viktige broer.

Hva er da vitsen ved å håpe, tro, brenne for noe.

Det er lett å forstå at disse unge guttene og jentene mister troen på livet.

Hva drømmer du om? Hvor drømmer du om å være, istedet for akkurat her? Du må huske å ta vare på drømmen din.

Når Trond snakket, fant han noen viktige nøkler. De unge guttene og jentene begynte å fortelle om drømmene sine.

En drøm om å bli sykepleier, bilmekaniker, få omsorgen for sønnen sin på 4 år tilbake, reise på besøk til familien i Tromsø, få seg en hund, flytte tilbake til gården i Akershus, få tilbake den nydelige Chevroloten som de en gang hadde skrudd på i 3-400 timer.

Ta vare på drømmen din.

Når en trygg, voksen mann sa noe slikt, fikk disse unge guttene og jentene også troen på at de kunne tillate seg å drømme. Bare for noen minutter. At det var vits i å drømme. At noen ville høre på når de fortalte.

At noen så de.

De fikk troen på livet, på drømmer.

Om bare for noen minutter, så klarte Trond å finne den lille glødende flammen som brenner innerst inne. Av og til var dette gnisten som skulle til for at noen av disse unge guttene og jentene skulle endre kurs.

Trond Akerholdt var bare 64 år da han gikk bort. For meg ble han en ekstra-pappa, mentor og inspirator som har satt sterke spor etter 7 gode år i maritastiftelsens arbeid. Det var også Trond som fikk meg til å innse at jeg ville jobbe med mennesker, og ta sosionomutdannelse.

Takk Trond. Du var unik.

 

Om Maritastiftelsen – Leiv Holstad forteller:

 

Når er du i flyt? (Video)

Jeg var inspirert i dag, og laget denne videoen om å være i flyt. Dette med «flytsonen» har fascinert meg i mange år. Flyt inntreffer når vi opplever at utfordringer og mestring møtes, helt perfekt. Tid og sted forsvinner, og vi bare er.

Jeg husker godt når vi hadde besøk av Ungt Entrepenørskap på Gosen skole i Stavanger. Jeg var kunst og håndverkslærer.

En av guttene i klassen våknet virkelig når gruppen skulle lage sin egen fiktive elevbedrift for å løse et konkret problem. Han opplevde flyt. Han glemte at han var på skolen, fordi det å jobbe med elevbedrifts-metodikken var så altoppslukende.

Gjør mer av det som skaper flyt i livet ditt. Det fyller deg med overskudd til jobb, familie og fritid. Flytopplevelser er grunnleggende viktig for oss som mennesker, og det må prioriteres.

Gjør mer av det. Mer av det som skaper flyt.

Skrivesperre og snakkesperre.

Seth Godin forteller i dette intervjuet, hvorfor han ikke får skrivesperre.

Jeg ser på skriving som snakking. Ingen står opp om morgenen, med snakkesperre. Jeg skriver som om jeg snakker. Det er alt. Jeg har uendelig med idéer til ting jeg synes er spennende å snakke om. Derfor går jeg heller aldri tom for idéer til ting å skrive om.

Seth sin idé er genial for alle som vil jobbe med tekst.

Skriv som du snakker.

Selvfølgelig kan du redigere, klippe bort unødvendig bablibabli (som det alltid blir for mye av når vi både snakker og skriver).

Men skriv.

Det er det viktigste.

Når vi skriver, leser hjernen vår det vi skriver. Vi blir bevisst våre egne historier, tanker og følelser.

Hvem vi er formes gradvis, og sterkest i årene fra 0-18 år. Opplevelsene fra bryggekanten hos besteforeldrene dine. Fjellturen. Bærtur med familien.

Fotballcupen i Danmark når du var 12.

I Kongo kunne regntiden komme plutselig, og stemingen kunne forandre seg fra altomgripende hete til et så kraftfullt troperegn at man knapt kunne føre en samtale under blikkplate-taket.

Den knusktørre, hardtråkkede, rustrøde bakken utenfor huset vårt på Ngo ble forandret til et 20cm dypt hav av sølevann.

Svære, tunge regndråper traff bakken med en dump lyd.

Når regnet endelig kom løp barn og voksne gjerne ut og lekte. Det var så varmt i luften at til og med selve regndråpene var nær kroppsvarme-temperatur før de traff oss.

Jeg fikk oppleve fenomenet mange ganger, som en liten gutt på trappen til huset vårt på Ngo, i Kongo. Det var utrolig spesielt.

Pappa hadde satt opp takrenner som samlet regnvannet i store tønner på hushjørnet. Vi hadde ikke innlagt vann. Når vi ikke kunne samle regnvann hentet vi vann fra brønnen.

Jeg leste en gang om effekten av å skrive dagbok. Historier. Blogg. Bok.

Alle former for «å skrive».

Når vi skriver, leser hjernen vår det vi skriver.

Vi leser det vi skriver. Vi blir bevisst våre egne historier, tanker og følelser.

Jeg kjenner på akkurat den samme, gode følelsen av å minnes de tunge regndråpene i Kongo. Minnene blir sterkere, mer ekte.

Røttene blir dypere.

Det er en av grunnene til at det er godt for oss mennesker å skrive.

 

Vi må lage noe. Det er menneskelig.

Jeg var alene hjemme med sønnen min på 12 år i går. Vi hadde en rolig ettermiddag. Ikke noe program eller aktivitet.

«Pappa, jeg har lyst til å lage noe.»

Det neste som skjedde var at han googlet DIY-prosjekter på Youtube. Kort tid etterpå stod han ved kjøkkenbenken med en skjærefjøl, kniv, saks, en tom fyrstikkeske og noen kronestykker. Han laget en iphone-stand.

Hva gjør oss tilfreds som mennesker? Poenget er ikke hvor flinke vi er til å lage noe. Det handler ikke om hva andre synes. Det som betyr mest er å lage det.

På hytta laget jeg en gang et håndtak til en utslitt ostehøvel. Skaftet var utslitt. Det var ikke et planlagt prosjekt, men jeg fant et stykke furu i vedkurven og begynte å forme det med en vanlig spikkekniv. Til slutt graverte jeg «OST» på håndtaket. Dette er snart 10 år siden, og ostehøvelen er fortsatt i bruk.

Det forskes på effekten av å lage noe med hendene. Taktile aktiviteter. Hvordan påvirker det oss følelsesmessig og psykisk, å lage noe? Eller for å snu på det – hvordan har vi det hvis vi slutter å lage noe?

Et av funnene som forskningen peker på er at vi faktisk blir deprimert hvis vi ikke får lage noe med hendene. Hvis vi ikke gjør noe med hendene.

Det kan være å rydde kjøkkenbenken. Skjære to brødskiver. Male en vegg. Fikse en lampe. Lappe en bukse. Skrive noe. Klippe klørne på hunden.

Er det ikke derfor vi er her – for å lage noe?

Hvorfor er det viktig å ha et rituale for å komme i skriveflyt?

Jeg kom over en glimrende bloggpost av Henneke Duistermaat. Hun skriver om skriveflyt og viktigheten av et kort rituale for å komme i gang med skrivingen.

Hvorfor ha et rituale?

Fordi vi utsetter. Jeg elsker å utsette. Spesielt skriving. Hvis jeg ikke har klart for meg hva jeg skal skrive om, eller hvordan jeg skal starte, utsetter jeg. Jeg sjekker mail, leser nettavisen eller henter en ny kopp kaffi.

Det blir ofte for mye kaffi av den slags utsettelser. Alt for mye.

Derfor har jeg bestemt meg for å låne ritualet til Henneke.

Klar?

Det første jeg gjør er å åpne Byword. Jeg er fan av det enkle, sorte skrivevinduet som Byword gir meg. Det kutter bort unødvendig støy og hjelper meg å fokusere.

byword
Slik ser skjermen ut når jeg skriver i Byword. Enkelt og fokusert.

Lag en kopp te.

En varm kopp gir en «jording». Det forteller hodet at du skal være her. Nå.

Visste du forresten at aboriginerne alltid tenner et bål før de begynner på et prosjekt? Det gir dem tilhørighet. De er hjemme.

Sånn er det kanskje med vår kopp kaffi eller te. Det hjelper oss å lande.

Sett på nedtelling i 25 minutter.

Jeg liker å ha timeren på noe annet enn pcen som jeg skriver på, slik at jeg ikke blir distrahert.

En av dagene skal jeg kjøpe en tomat-timer. Det må være en tomat. (Tøyser…)

Sjekk ut «pomodoro technique».

https://www.youtube.com/watch?v=CT70iCaG0Gs

Fortell de rundt deg at du skriver i 25 minutter.

Med mindre du er en av de få utvalgte som bor på et romskip på vei til Mars, har du sannsynligvis mange koselige folk rundt deg som kan forstyrre. Fortell dem at du er opptatt i 25 minutter. Skriveflyt er sjelden vare. Når du er ferdig kan du klappe sammen pcen.

Rediger senere.

Det er lurt å ta en pause fra teksten slik at du kan se den med friske øyne når du skal begynne å redigere.

For å bli en bedre tekstforfatter må du øve. For å bli en bedre gitarspiller må du øve. For å bli en bedre matlager må du øve.

Har du tatt deg selv i å google etter supertips for å bli en bedre tekstforfatter? Det er sånn vi mennesker er. Lille-hjernen vår leter alltid etter raske løsninger. Men sannheten er at skriving handler om øving. Akkurat som gitar og mat. For å bli bedre må vi øve. Og for å øve må vi ha noen spilleregler.

Et rituale bygger viljestyrke. Når jeg har åpnet et sort vindu i Byword, laget en kopp te og satt på timeren i 25 minutter, har jeg «ikke et valg». Jeg skal skrive i 25 minutter. Jeg tvinger meg selv. Og jeg lar ikke fingrene slutte å rulle over tastaturet før tiden er ute.

Ha en strålende dag. Jeg skal ut å vaske endeveggen på huset i dag. Brr…. Arbeidslyst kom treng deg på. Her skal du motstand finne!

Den eneste kompetansen du trenger for å snakke med noen som er deprimert er at du har evnen til å drite i at de er deprimert.

Det siste året har jeg vært sykemeldt fra jobb på grunn av depresjon, og nå brenner jeg for å dele noen viktige tanker. Vi må tørre å snakke om psykisk sykdom og fysisk sykdom «på samme bord». Vi må tørre å sette de ved siden av hverandre.

Dette er også et innlegg i samfunnsdebatten om psykisk lidelse og tilbake-til-jobb fokuset. (Et fokus som jeg støtter).

Hvorfor snakke åpent om depresjon?

Fordi jeg kjenner at det har tent en gnist i meg, at jeg begynner å bli frisk. Jeg kjenner at jeg kribler i kroppen, hodet, hjertet og tanker etter å bidra til å kaste fordommer over båtripa.

Jeg har behov for å snakke om depresjon fordi det fungerer som en resept mot skam.

Jeg har ikke lenger respekt for temaet depresjon. Jeg er villig til å vri, vrenge, snu det opp ned og plukke det fra hverandre. Det er ikke farlig å snakke om psykisk sykdom. Det er normalt, og det går over.

Egentlig tror jeg ikke det er så mye fordommer mot depresjon og psykisk sykdom rundt oss. Det er bare usikkerhet. Vi er redd for å si noe feil. Vi bryr oss om hverandre, og nettopp derfor unngår vi å snakke om disse temaene.

Det siste året har det vært min tur til å kjenne på depresjon. Og jeg har lyst til å si:

“ikke vær redd for å si noe feil. Det er ingenting du kan si for å gjøre ting verre. Eller bedre. Den eneste kompetansen du trenger for å snakke med noen som er deprimert er at du har evnen til å drite i at de er deprimert.”

Hva mener du? Skal jeg drite i vennen min?

Ja. Eller nei! Ah, du skjønner hva jeg mener.

Depresjon er nyttig.

Den tvinger oss til å ta tak i vanskelige spørsmål og følelser. Den gjør oss i stand til å motta hjelp. Den kan være grusom. Brutal. Ja, den kan til og med være livsfarlig.

Men for de aller, aller fleste av oss er depresjon en sykdom som vi blir friske av. Ta med deg dette perspektivet når du møter venner og familie som opplever psykisk sykdom.

Det går over. Du behøver ikke løse problemet.

Det samme prinsippet gjelder for kompliserte beinbrudd, infeksjoner eller opptrening etter omfattende kirurgi. Ting går over. Slik er det også med depresjon. Tål at en venn eller kollega er deprimert.

Og vit at det går over.

Vi må være medmennesker. Helt vanlige mennesker.

I disse dager er jeg på vei inn i arbeidslivet igjen.

Det satses mye ressurser på å hjelpe psykisk syke tilbake til jobb. Både NAV, leger, sykepleiere, terapeuter, rådgivere i skolen, behandlere i psykiatrien og alle andre som jobber med mennesker med psykisk sykdom vet at det er negativt å være lenge borte fra arbeidsmarkedet.

Jeg kan plukke ut minst 5 viktige øyeblikk i løpet min depresjon hvor jeg har møtt mennesker som tør å være medmennesker først, og profesjonelle på en god 2. plass. Jeg kan ikke få sagt hvor viktig disse menneskene har vært for meg. Det kan være terapeuter, leger, en nabo, en svoger, en kollega eller sjefen på jobb.

Å være på jobb, sammen med gode venner og kollegaer, setter oss nettopp i slike naturlige situasjoner. Å føle seg isolert gjør depresjonen tyngre. Å føle seg inkludert gjør depresjonen lettere.

Ja, det koster litt å ha en deprimert kollega på jobb. Du er utenfor komfortsonen. Du vet ikke hva du skal si. Men det går også over! Du venner deg til det. Jeg mener, både den som er deprimert og kollegaene rundt venner seg til situasjonen.

Og igjen. Husk. Det går over.

Drit i at du ikke vet helt hva du skal si. Det viktigste er å være et medmenneske. Av og til er det nok å si:

“Ok, jeg aner egentlig ikke hva jeg skal si, men hvordan går det med deg? Skal vi ta fem minutter og en kopp kaffi sammen?”

Vi er like, du og jeg. Vi er mennesker.

Av og til er du syk, av og til er jeg syk.

Min sykdomsperiode og depresjon har vært en videreutdanning. Det er noe jeg er stolt av. Jeg er stolt, på samme måte som jeg hadde vært hvis jeg hadde fullført Rally Dakar eller New York City Marathon.

Men det er fortsatt skummelt å snakke om det.

Men åpenhet rundt psykisk sykdom ER den beste resepten mot skam.

Det er stas å møte en Raymond. De inspirerer oss til å skrive. Skape. Lage noe. Hva som helst. Ett eller annet.

Det er stas å møte en Raymond. De inspirerer oss til å skrive. Skape. Lage noe. Hva som helst. Et eller annet.

Jeg var ikke mer enn 12-13 år når jeg var på besøk hos onkel Raymond.

«Oi, tenk om jeg hadde bodd så nær sjøen!» tenkte jeg. «Da hadde jeg stått nede i fjæresteinene og fisket makrell og tare-torsk hele dagen!»

Raymond var skikkelig fiskefrelst. Ordentlig. Jeg kjenner fortsatt igjen følelsen jeg fikk av å snakke med ham. Det var så stas.

Tenk, en VOKSEN.

En VOKSEN som var like lidenskaplig hekta på fisking som meg.

Når vi snakket sammen kunne vi vært jevngamle. To gutter som snakket i kjeften på hverandre mens vi fortalte fiskehistorier.

«… også tok den tak og ruste ut, og jeg tviholdt i stanga, også plutselig så jeg at den hoppet, og da prøvde jeg å ….»

Han var ikke egentlig min onkel. Han var onkel Frank sin onkel. Men det som betyr noe var at jeg fikk oppleve ham. At jeg fikk se at det gnistret i øynene hans, bare fordi vi snakket om fisking.

«Kom her, så skal du få se på noe» sa han. En sliten, gammel trebenk og 20-30 plastbokser i alle størrelser og fassonger lå foran meg. Tørrfluer, egenproduserte skjesluker (som var banket ut for hånd, med kulehammer), laksefluer i sterke farger, alle typer fjær, pels fra hare og andre dyr, trådruller, og et lite glass med klarlakk som han brukte på fluene når de var bundet ferdige.

Onkelen min, Frank, humret og lo.

«Ja, han her er helt hekta, skjønner du. Raymond har fiska hele livet.»

Jeg har fortsatt en kiste på loftet, hjemme i rekkehuset her i Stavanger. I den har jeg fluebindestikka, et gammelt glass med klarlakk og noe fluebindematerialer, fjær og pels. Og en perm med fluebinde-oppskrifter. Raymond hadde klippet ut den faste spalten i Villmarksliv med fluebinding nesten hele sitt liv. Og så fikk jeg noen av disse utklippene.

Det er stort det, for en gutt.

En Raymond lever for flytopplevelser. De fordyper seg i hobbyen sin. Når vinteren tar tak sitter de hjemme og drømmer seg bort i gamle fiskeopplevelser. De kan reise på fisketur, inne i hodet. De binder fluer og bygger videre på den nye fluestanga som de lager helt fra bunnen av. De pusser på korkhåndtaket og legger perfekte surringer rundt stangringene. Klarlakken pensles møysommelig over surringene til slutt.

Og når det ene prosjektet er ferdig står de andre hobbyprosjektene i kø. På arbeidsbenken står minst 4 andre prosjekt som skulle vært ferdige. Slike som Raymond må nemlig ha hobbyer. De blir hekta. Helt hekta.

Og de smitter.

Vi begynner ikke nødvendigvis med fluefiske, kullstift-tegning eller programmering bare fordi vi har skravlet med en Raymond. Men de inspirerer oss til å gjøre noe vi har savnet.

Vi kribler.

Det første vi gjør når vi kommer hjem er å ta frem gitaren som har støvet ned. Eller vi kaster oss over krigsskip-byggesettet som står uferdig på hobbyrommet.

De inspirerer oss til å skrive. Skape. Lage noe. Hva som helst. Et eller annet. Arrrg, det klør så inni granskauen mye i fingrene etter at vi har snakket med en Raymond. Vi må gjøre NOE.

Takk Raymond.

Jeg skal heller aldri bli voksen.

Flytopplevelser er noe av meningen med livet. Det skaper indre motivasjon, og smitter over til jobb og relasjoner.

Når var sist gang du satt virkelig stille, dypt fokusert, og jobbet med noe viktig? Når slo du av telefoner, skjermer, TV, musikk og skjermet deg selv fra støyende omgivelser? Når opplevde du sist «flyt»?

Hvordan skape indre motivasjon?

Det er forsket mye på temaet motivasjon, og hvordan vi best kan hjelpe barn, unge, studenter og arbeidstakere til å finne en solid, indre motivasjon. En viktig nøkkel som mange undersøkelser peker på er å gi oss flest mulige flyt-opplevelser.

Her og nå. Dypt fokusert.

Når vi forsvinner i øyeblikket, dypt fokusert – nesten som i en transe, det er da vi virkelig kjenner at vi lever.
Ta vare på kreativiteten din, kom deg på fisketur, «nerd» deg inn i amerikanske biler eller fluebinding. Slå av telefonen og fordyp deg i en bok. Børst støv av speilrefleks-kameraet. Begynn å skrive igjen. Jogg en tur, helt alene. Flytopplevelser er noe av meningen med livet. Det gjør oss rike. Rike på livsopplevelser.

Kjemiske godsaker.

Flyt skaper motivasjon som smitter over til jobb og relasjoner. Flytopplevelser stapper kroppen full av endorfiner og mange andre kjemiske godsaker.

Flyt er noe av den fineste meningen med livet!

Den første ørreten glemmer du aldri

Vi gikk ned til vannkanten, jeg og guttene. De var bare 4-5 år gamle. Fiskestangen svingte lystig fra side side mens vi gikk nedover stien til Sønderlandsvannet. Litt i lyngen, opp i trærne og papsen måtte løse ut kroken både her og der. Endelig var det varm, god sommer og vi skulle fiske etter ørret.

Guttene løftet fiskestangen høyt opp, senket den lang ned bak ryggen og kastet sluken ut med all sin barndomskraft. For et kast!

«Pappa! Så du det! Så du så langt jeg kasta? Pappa, så du det!!!»

Jeg kommer aldri til å glemme barneansiktet. Stolthet. Jeg ser det lett for meg. Helt tydelig. Sluken hadde sust 4-5 meter ut i en flott bue, og landet «plopp!» ned i vannet. Like utenfor bryggekanten.

Men her skulle det vise seg at brunørreten lå og ventet.

 

At en sluk lander i vannet er en stor prestasjon i seg selv for en liten fisker.

Det koster å holde ut med alle bomkast og en forbaska krok som hekter seg fast i blåbærlyng og klær. Slik trening krever stor tålmodighet.

Men så kommer premien.

Sluken treffer vannet, og suksessen er et faktum.

Allerede.

Så skjer det.

Mens ivrige barnehender sveiver inn, fiskestangen svinger opp og ned, nesten i takt med sveivetakene, da skjer det noe under vannoverflaten. Utenfor bryggekanten har en brunørret oppdaget den livlige skjesluken som skvetter opp, ned, fra side til side.

De ivrige barnehendene skaper nemlig mer liv i den livløse metallsluken enn både pappa og farfar kan prestere.

Ørreten blir desperat.

Sluken skvetter lynraskt bort, frem og tilbake i voldsom fart.

Plutselig blir den liggende stille.

Men bare et tiendels sekund.

Guttepjokken er en lunefull og lur fisker. Han er uforutsigbar. Eller kanskje han ble opptatt med en rar bille som løp foran ham i gresset. Eller han klødde seg på myggstikket i nakken.

Men så er han tilbake til fiskingen, like plutselig og distre som han forsvant. Han løfter stangen. Skal til å sveive igjen.

Ørreten har ikke noe valg.

I det samme øyeblikket som gutten skal til å trekke stangtuppen i strak bue, rett over hodet, da svømmer ørreten frem og tar sluken. Av og til stemmer alt. Ørreten, som har fulgt med på denne uforutsigbare, blanke, skjesluken har nemlig tatt kroken! Gutten har fått ørret på kroken!

Den nydelige, lysluggede guttepjokken og skal til å stramme snøret. Slike øyeblikk er evige. Uendelige og så ufatteligt verdifulle. Et tiendels sekund. Det kommer til å stå skrevet i ryggmargen på den lille fiskeren resten av livet. Han kommer kanskje til å glemme hvordan været var den dagen, eller at han egentlig var lynende sint på pappa som hadde tvunget ham til å ha på den teite redningsvesten. At han var sulten. Tørst. At myggen var nådeløs. At knotten samlet seg rundt hodet som små skyer. Han kommer kanskje til å glemme hvem som var der, sammen med ham, den dagen. Kanskje til og med hvor han var, eller hvor gammel han var.

Det eneste som betyr noe er øyeblikket, her og nå. Den uforglemmelige følelsen. Fisken holder fast i enden av snøret. En voldsom kraft trekker stangtuppen ned. I det samme øyeblikket som gutten skal til å trekke stangtuppen opp, over hodet, vil ørreten ned. Ut.

Det koker av krefter i sønderlandsvannet.

Gutten planter de hullslitte spidermanstøvlene i gresset, setter en fot bak den andre og fester et hardt grep rundt korkhåndtaket på den vesle fiskestangen.

«Det er fisk! Pappa! Det er fisk!»

Dette kommer du aldri, aldri, aldri til å glemme.