Konsumere eller skape. Hva lærer vi barna våre?

Jeg kjenner på dette dilemmaet hver dag. Når ungene sitter med skjerm og konsumerer.

Vi har grenser, men uansett hvordan foreldre grensesetter skjermbruk er dette vanskelig. Innrøm det.

Før vi hadde TV i lommen spikket vi mer, bygde flere trehytter og fanget flere gresshopper i syltetøyglass.

Vi skapte noe, lagde noe, gjorde noe.

Third Culture Kids (TCK)

Da Ruth Van Reken var 39 år gammel begynte hun å skrive dagbok. Det ble starten på boken «letters never sent», om sin barndom i Afrika.

Noen år senere skrev hun en bok sammen med David Pollock. Boken tar for seg begrepet «Third Culture Kids» (TCK). En TCKer er en som har vokst opp i en annen kultur enn sine foreldre. Du finner TCKere i mange ulike sammenhenger.

Våre foreldre har vært misjonærer, ansatte i utenrikstjenesten, politikere, forretningsfolk eller de har hatt andre oppdrag som krever mye reising med familien til andre land.

Et viktig budskap som Ruth vil ha frem i denne boken er at vi må redefinere hva en normal identitet er. Du behøver ikke å ha en monokulturell oppvekst for å være normal. En TCKer har sin identitet i at de er nettopp det – en TCKer.

Kommentar: Ruth bruker også begrepet «Cross Cultural Kids» – en videre definisjon enn «Third Culture Kids». Hun beskriver det slik:

Because the world is becoming increasingly complex, it seems time to have the discussion of how a cross-cultural childhood—for ANY reason—along with the mobility inherent in our world is affecting children of many backgrounds.

Jeg er ikke bare norsk. Men jeg er heller ikke kongolesisk, selv om jeg er født og oppvokst det meste av mine 10 første leveår i Kongo. Jeg er en «Third Culture Kid» (TCKer) – eller på norsk, «Et tredjekulturs barn» (TKB).

Ja, det er ukjente og uvante begreper for mange av oss. Men i en stadig mer globalisert verden, hvor flere og flere mennesker flytter (eller tvinges til å flytte) er det viktige begrep å forstå. Det er spesielt nyttig for alle som jobber med barn og unge, for å lettere forstå hva som ligger i bunn av identitetsproblematikk og savn. Mange av disse barna (og etterhvert voksne TCKere) har aldri bearbeidet disse tingene.

Jeg har selv jobbet grundig med identitetsvansker, og det som Ruth Van Reken kaller «uforløst sorg».

Fra nettsiden til Ruth:

Many of their losses are not visible or recognized by others. With no language or understanding to process these losses, many TCKs never learned how to deal with them as they happened and the grief comes out in other ways (e.g. denial, anger, depression, extreme busyness, etc.).

I løpet av en flytur da jeg var ca. 10 år mistet jeg et hjemland, en grunnleggende viktig identitetsbrikke, venner, huset vårt på Ngo, vennene mine på internatskolen i havnebyen Point Noire og den afrikanske varmen (både den fysiske varmen og gjestfriheten). I en alder av 39 år måtte jeg ta grundig tak i følelser som jeg trodde var pakket godt bort. Gjemt for alltid.

Ruth har også et annet viktig budskap. Du er ikke alene. TCKere, med vidt forskjellig bakgrunner, kjenner seg igjen i de samme beskrivelsene. Banneret på nettsiden hennes oppsummerer det godt:

ruth-van-reken

Jeg oppdaget boken ved en tilfeldighet, og har lest den norske versjonen «Hvor er hjemme? Med røtter i flere kulturer

Boken tar for seg fordeler og utfordringer som voksne TCKere opplever på en fantastisk måte. Den har åpnet øynene mine for alle de utrolige ressursene som ligger i misjonærbarn-historien min.

Du skjønner – fordeler og utfordringer er to sider av samme sak. De er tvillinger.

Når du går hodestups ned i de vanskeligste utfordringene i livet ditt åpner du samtidig opp utrolige ressurser. Det kan ta tid, det kan være smertefullt, men det verdt det.

Lær mer om Third Culture Kids, og bli kjent med Ruth i hennes flotte TED-talk.

“Ta vare på drømmen din.”

Jeg var heldig som fikk jobbe 7 år som frivillig i Maritastiftelsen, Oslo. Den viktigste mentoren jeg hadde var Trond Akerholdt.

Trond var unik. Han gikk rett i dybden når han snakket med folk. Han hadde en trygg utstråling i miljøet blant unge, nervøse, gutter og jenter på plata i Oslo. Narkomane, halliker, langere og prostituerte. Trond var på fornavn med de. Han var respektert. Han var en pappa-figur.

På plata, ved jernbanetorget, visste alle hvem Trond var. Når de møtte ham glemte de for en liten stund det livet som de hadde druknet i.

De fikk et friminutt. Han så de, og av og til klarte han å tenne en gnist.

Jeg husker Trond fortalte om en prat som han hadde med en ung narkoman gutt.

Han hadde druknet i livet med heroin, stadig på jakt etter de neste hundrelappene. Alt handlet om å få råd til neste dose.

En evig sirkel.

Hvordan vekker man den lille flammen i et menneske som har druknet? Når hver eneste glød er gjennomtrukket av mislykkethet? Når du har mistet barna dine, ødelagt relasjonen til foreldrene dine, stjålet fra venner og familie og brent viktige broer.

Hva er da vitsen ved å håpe, tro, brenne for noe.

Det er lett å forstå at disse unge guttene og jentene mister troen på livet.

Hva drømmer du om? Hvor drømmer du om å være, istedet for akkurat her? Du må huske å ta vare på drømmen din.

Når Trond snakket, fant han noen viktige nøkler. De unge guttene og jentene begynte å fortelle om drømmene sine.

En drøm om å bli sykepleier, bilmekaniker, få omsorgen for sønnen sin på 4 år tilbake, reise på besøk til familien i Tromsø, få seg en hund, flytte tilbake til gården i Akershus, få tilbake den nydelige Chevroloten som de en gang hadde skrudd på i 3-400 timer.

Ta vare på drømmen din.

Når en trygg, voksen mann sa noe slikt, fikk disse unge guttene og jentene også troen på at de kunne tillate seg å drømme. Bare for noen minutter. At det var vits i å drømme. At noen ville høre på når de fortalte.

At noen så de.

De fikk troen på livet, på drømmer.

Om bare for noen minutter, så klarte Trond å finne den lille glødende flammen som brenner innerst inne. Av og til var dette gnisten som skulle til for at noen av disse unge guttene og jentene skulle endre kurs.

Trond Akerholdt var bare 64 år da han gikk bort. For meg ble han en ekstra-pappa, mentor og inspirator som har satt sterke spor etter 7 gode år i maritastiftelsens arbeid. Det var også Trond som fikk meg til å innse at jeg ville jobbe med mennesker, og ta sosionomutdannelse.

Takk Trond. Du var unik.

 

Om Maritastiftelsen – Leiv Holstad forteller:

 

Når er du i flyt? (Video)

Jeg var inspirert i dag, og laget denne videoen om å være i flyt. Dette med «flytsonen» har fascinert meg i mange år. Flyt inntreffer når vi opplever at utfordringer og mestring møtes, helt perfekt. Tid og sted forsvinner, og vi bare er.

Jeg husker godt når vi hadde besøk av Ungt Entrepenørskap på Gosen skole i Stavanger. Jeg var kunst og håndverkslærer.

En av guttene i klassen våknet virkelig når gruppen skulle lage sin egen fiktive elevbedrift for å løse et konkret problem. Han opplevde flyt. Han glemte at han var på skolen, fordi det å jobbe med elevbedrifts-metodikken var så altoppslukende.

Gjør mer av det som skaper flyt i livet ditt. Det fyller deg med overskudd til jobb, familie og fritid. Flytopplevelser er grunnleggende viktig for oss som mennesker, og det må prioriteres.

Gjør mer av det. Mer av det som skaper flyt.

Skrivesperre og snakkesperre.

Seth Godin forteller i dette intervjuet, hvorfor han ikke får skrivesperre.

Jeg ser på skriving som snakking. Ingen står opp om morgenen, med snakkesperre. Jeg skriver som om jeg snakker. Det er alt. Jeg har uendelig med idéer til ting jeg synes er spennende å snakke om. Derfor går jeg heller aldri tom for idéer til ting å skrive om.

Seth sin idé er genial for alle som vil jobbe med tekst.

Skriv som du snakker.

Selvfølgelig kan du redigere, klippe bort unødvendig bablibabli (som det alltid blir for mye av når vi både snakker og skriver).

Men skriv.

Det er det viktigste.

Når vi skriver, leser hjernen vår det vi skriver. Vi blir bevisst våre egne historier, tanker og følelser.

Hvem vi er formes gradvis, og sterkest i årene fra 0-18 år. Opplevelsene fra bryggekanten hos besteforeldrene dine. Fjellturen. Bærtur med familien.

Fotballcupen i Danmark når du var 12.

I Kongo kunne regntiden komme plutselig, og stemingen kunne forandre seg fra altomgripende hete til et så kraftfullt troperegn at man knapt kunne føre en samtale under blikkplate-taket.

Den knusktørre, hardtråkkede, rustrøde bakken utenfor huset vårt på Ngo ble forandret til et 20cm dypt hav av sølevann.

Svære, tunge regndråper traff bakken med en dump lyd.

Når regnet endelig kom løp barn og voksne gjerne ut og lekte. Det var så varmt i luften at til og med selve regndråpene var nær kroppsvarme-temperatur før de traff oss.

Jeg fikk oppleve fenomenet mange ganger, som en liten gutt på trappen til huset vårt på Ngo, i Kongo. Det var utrolig spesielt.

Pappa hadde satt opp takrenner som samlet regnvannet i store tønner på hushjørnet. Vi hadde ikke innlagt vann. Når vi ikke kunne samle regnvann hentet vi vann fra brønnen.

Jeg leste en gang om effekten av å skrive dagbok. Historier. Blogg. Bok.

Alle former for «å skrive».

Når vi skriver, leser hjernen vår det vi skriver.

Vi leser det vi skriver. Vi blir bevisst våre egne historier, tanker og følelser.

Jeg kjenner på akkurat den samme, gode følelsen av å minnes de tunge regndråpene i Kongo. Minnene blir sterkere, mer ekte.

Røttene blir dypere.

Det er en av grunnene til at det er godt for oss mennesker å skrive.

 

Vi må lage noe. Det er menneskelig.

Jeg var alene hjemme med sønnen min på 12 år i går. Vi hadde en rolig ettermiddag. Ikke noe program eller aktivitet.

«Pappa, jeg har lyst til å lage noe.»

Det neste som skjedde var at han googlet DIY-prosjekter på Youtube. Kort tid etterpå stod han ved kjøkkenbenken med en skjærefjøl, kniv, saks, en tom fyrstikkeske og noen kronestykker. Han laget en iphone-stand.

Hva gjør oss tilfreds som mennesker? Poenget er ikke hvor flinke vi er til å lage noe. Det handler ikke om hva andre synes. Det som betyr mest er å lage det.

På hytta laget jeg en gang et håndtak til en utslitt ostehøvel. Skaftet var utslitt. Det var ikke et planlagt prosjekt, men jeg fant et stykke furu i vedkurven og begynte å forme det med en vanlig spikkekniv. Til slutt graverte jeg «OST» på håndtaket. Dette er snart 10 år siden, og ostehøvelen er fortsatt i bruk.

Det forskes på effekten av å lage noe med hendene. Taktile aktiviteter. Hvordan påvirker det oss følelsesmessig og psykisk, å lage noe? Eller for å snu på det – hvordan har vi det hvis vi slutter å lage noe?

Et av funnene som forskningen peker på er at vi faktisk blir deprimert hvis vi ikke får lage noe med hendene. Hvis vi ikke gjør noe med hendene.

Det kan være å rydde kjøkkenbenken. Skjære to brødskiver. Male en vegg. Fikse en lampe. Lappe en bukse. Skrive noe. Klippe klørne på hunden.

Er det ikke derfor vi er her – for å lage noe?

Hvorfor er det viktig å ha et rituale for å komme i skriveflyt?

Jeg kom over en glimrende bloggpost av Henneke Duistermaat. Hun skriver om skriveflyt og viktigheten av et kort rituale for å komme i gang med skrivingen.

Hvorfor ha et rituale?

Fordi vi utsetter. Jeg elsker å utsette. Spesielt skriving. Hvis jeg ikke har klart for meg hva jeg skal skrive om, eller hvordan jeg skal starte, utsetter jeg. Jeg sjekker mail, leser nettavisen eller henter en ny kopp kaffi.

Det blir ofte for mye kaffi av den slags utsettelser. Alt for mye.

Derfor har jeg bestemt meg for å låne ritualet til Henneke.

Klar?

Det første jeg gjør er å åpne Byword. Jeg er fan av det enkle, sorte skrivevinduet som Byword gir meg. Det kutter bort unødvendig støy og hjelper meg å fokusere.

byword
Slik ser skjermen ut når jeg skriver i Byword. Enkelt og fokusert.

Lag en kopp te.

En varm kopp gir en «jording». Det forteller hodet at du skal være her. Nå.

Visste du forresten at aboriginerne alltid tenner et bål før de begynner på et prosjekt? Det gir dem tilhørighet. De er hjemme.

Sånn er det kanskje med vår kopp kaffi eller te. Det hjelper oss å lande.

Sett på nedtelling i 25 minutter.

Jeg liker å ha timeren på noe annet enn pcen som jeg skriver på, slik at jeg ikke blir distrahert.

En av dagene skal jeg kjøpe en tomat-timer. Det må være en tomat. (Tøyser…)

Sjekk ut «pomodoro technique».

https://www.youtube.com/watch?v=CT70iCaG0Gs

Fortell de rundt deg at du skriver i 25 minutter.

Med mindre du er en av de få utvalgte som bor på et romskip på vei til Mars, har du sannsynligvis mange koselige folk rundt deg som kan forstyrre. Fortell dem at du er opptatt i 25 minutter. Skriveflyt er sjelden vare. Når du er ferdig kan du klappe sammen pcen.

Rediger senere.

Det er lurt å ta en pause fra teksten slik at du kan se den med friske øyne når du skal begynne å redigere.

For å bli en bedre tekstforfatter må du øve. For å bli en bedre gitarspiller må du øve. For å bli en bedre matlager må du øve.

Har du tatt deg selv i å google etter supertips for å bli en bedre tekstforfatter? Det er sånn vi mennesker er. Lille-hjernen vår leter alltid etter raske løsninger. Men sannheten er at skriving handler om øving. Akkurat som gitar og mat. For å bli bedre må vi øve. Og for å øve må vi ha noen spilleregler.

Et rituale bygger viljestyrke. Når jeg har åpnet et sort vindu i Byword, laget en kopp te og satt på timeren i 25 minutter, har jeg «ikke et valg». Jeg skal skrive i 25 minutter. Jeg tvinger meg selv. Og jeg lar ikke fingrene slutte å rulle over tastaturet før tiden er ute.

Ha en strålende dag. Jeg skal ut å vaske endeveggen på huset i dag. Brr…. Arbeidslyst kom treng deg på. Her skal du motstand finne!

Det er stas å møte en Raymond. De inspirerer oss til å skrive. Skape. Lage noe. Hva som helst. Ett eller annet.

Det er stas å møte en Raymond. De inspirerer oss til å skrive. Skape. Lage noe. Hva som helst. Et eller annet.

Jeg var ikke mer enn 12-13 år når jeg var på besøk hos onkel Raymond.

«Oi, tenk om jeg hadde bodd så nær sjøen!» tenkte jeg. «Da hadde jeg stått nede i fjæresteinene og fisket makrell og tare-torsk hele dagen!»

Raymond var skikkelig fiskefrelst. Ordentlig. Jeg kjenner fortsatt igjen følelsen jeg fikk av å snakke med ham. Det var så stas.

Tenk, en VOKSEN.

En VOKSEN som var like lidenskaplig hekta på fisking som meg.

Når vi snakket sammen kunne vi vært jevngamle. To gutter som snakket i kjeften på hverandre mens vi fortalte fiskehistorier.

«… også tok den tak og ruste ut, og jeg tviholdt i stanga, også plutselig så jeg at den hoppet, og da prøvde jeg å ….»

Han var ikke egentlig min onkel. Han var onkel Frank sin onkel. Men det som betyr noe var at jeg fikk oppleve ham. At jeg fikk se at det gnistret i øynene hans, bare fordi vi snakket om fisking.

«Kom her, så skal du få se på noe» sa han. En sliten, gammel trebenk og 20-30 plastbokser i alle størrelser og fassonger lå foran meg. Tørrfluer, egenproduserte skjesluker (som var banket ut for hånd, med kulehammer), laksefluer i sterke farger, alle typer fjær, pels fra hare og andre dyr, trådruller, og et lite glass med klarlakk som han brukte på fluene når de var bundet ferdige.

Onkelen min, Frank, humret og lo.

«Ja, han her er helt hekta, skjønner du. Raymond har fiska hele livet.»

Jeg har fortsatt en kiste på loftet, hjemme i rekkehuset her i Stavanger. I den har jeg fluebindestikka, et gammelt glass med klarlakk og noe fluebindematerialer, fjær og pels. Og en perm med fluebinde-oppskrifter. Raymond hadde klippet ut den faste spalten i Villmarksliv med fluebinding nesten hele sitt liv. Og så fikk jeg noen av disse utklippene.

Det er stort det, for en gutt.

En Raymond lever for flytopplevelser. De fordyper seg i hobbyen sin. Når vinteren tar tak sitter de hjemme og drømmer seg bort i gamle fiskeopplevelser. De kan reise på fisketur, inne i hodet. De binder fluer og bygger videre på den nye fluestanga som de lager helt fra bunnen av. De pusser på korkhåndtaket og legger perfekte surringer rundt stangringene. Klarlakken pensles møysommelig over surringene til slutt.

Og når det ene prosjektet er ferdig står de andre hobbyprosjektene i kø. På arbeidsbenken står minst 4 andre prosjekt som skulle vært ferdige. Slike som Raymond må nemlig ha hobbyer. De blir hekta. Helt hekta.

Og de smitter.

Vi begynner ikke nødvendigvis med fluefiske, kullstift-tegning eller programmering bare fordi vi har skravlet med en Raymond. Men de inspirerer oss til å gjøre noe vi har savnet.

Vi kribler.

Det første vi gjør når vi kommer hjem er å ta frem gitaren som har støvet ned. Eller vi kaster oss over krigsskip-byggesettet som står uferdig på hobbyrommet.

De inspirerer oss til å skrive. Skape. Lage noe. Hva som helst. Et eller annet. Arrrg, det klør så inni granskauen mye i fingrene etter at vi har snakket med en Raymond. Vi må gjøre NOE.

Takk Raymond.

Jeg skal heller aldri bli voksen.

Flytopplevelser er noe av meningen med livet. Det skaper indre motivasjon, og smitter over til jobb og relasjoner.

Når var sist gang du satt virkelig stille, dypt fokusert, og jobbet med noe viktig? Når slo du av telefoner, skjermer, TV, musikk og skjermet deg selv fra støyende omgivelser? Når opplevde du sist «flyt»?

Hvordan skape indre motivasjon?

Det er forsket mye på temaet motivasjon, og hvordan vi best kan hjelpe barn, unge, studenter og arbeidstakere til å finne en solid, indre motivasjon. En viktig nøkkel som mange undersøkelser peker på er å gi oss flest mulige flyt-opplevelser.

Her og nå. Dypt fokusert.

Når vi forsvinner i øyeblikket, dypt fokusert – nesten som i en transe, det er da vi virkelig kjenner at vi lever.
Ta vare på kreativiteten din, kom deg på fisketur, «nerd» deg inn i amerikanske biler eller fluebinding. Slå av telefonen og fordyp deg i en bok. Børst støv av speilrefleks-kameraet. Begynn å skrive igjen. Jogg en tur, helt alene. Flytopplevelser er noe av meningen med livet. Det gjør oss rike. Rike på livsopplevelser.

Kjemiske godsaker.

Flyt skaper motivasjon som smitter over til jobb og relasjoner. Flytopplevelser stapper kroppen full av endorfiner og mange andre kjemiske godsaker.

Flyt er noe av den fineste meningen med livet!

Den første ørreten glemmer du aldri

Vi gikk ned til vannkanten, jeg og guttene. De var bare 4-5 år gamle. Fiskestangen svingte lystig fra side side mens vi gikk nedover stien til Sønderlandsvannet. Litt i lyngen, opp i trærne og papsen måtte løse ut kroken både her og der. Endelig var det varm, god sommer og vi skulle fiske etter ørret.

Guttene løftet fiskestangen høyt opp, senket den lang ned bak ryggen og kastet sluken ut med all sin barndomskraft. For et kast!

«Pappa! Så du det! Så du så langt jeg kasta? Pappa, så du det!!!»

Jeg kommer aldri til å glemme barneansiktet. Stolthet. Jeg ser det lett for meg. Helt tydelig. Sluken hadde sust 4-5 meter ut i en flott bue, og landet «plopp!» ned i vannet. Like utenfor bryggekanten.

Men her skulle det vise seg at brunørreten lå og ventet.

 

At en sluk lander i vannet er en stor prestasjon i seg selv for en liten fisker.

Det koster å holde ut med alle bomkast og en forbaska krok som hekter seg fast i blåbærlyng og klær. Slik trening krever stor tålmodighet.

Men så kommer premien.

Sluken treffer vannet, og suksessen er et faktum.

Allerede.

Så skjer det.

Mens ivrige barnehender sveiver inn, fiskestangen svinger opp og ned, nesten i takt med sveivetakene, da skjer det noe under vannoverflaten. Utenfor bryggekanten har en brunørret oppdaget den livlige skjesluken som skvetter opp, ned, fra side til side.

De ivrige barnehendene skaper nemlig mer liv i den livløse metallsluken enn både pappa og farfar kan prestere.

Ørreten blir desperat.

Sluken skvetter lynraskt bort, frem og tilbake i voldsom fart.

Plutselig blir den liggende stille.

Men bare et tiendels sekund.

Guttepjokken er en lunefull og lur fisker. Han er uforutsigbar. Eller kanskje han ble opptatt med en rar bille som løp foran ham i gresset. Eller han klødde seg på myggstikket i nakken.

Men så er han tilbake til fiskingen, like plutselig og distre som han forsvant. Han løfter stangen. Skal til å sveive igjen.

Ørreten har ikke noe valg.

I det samme øyeblikket som gutten skal til å trekke stangtuppen i strak bue, rett over hodet, da svømmer ørreten frem og tar sluken. Av og til stemmer alt. Ørreten, som har fulgt med på denne uforutsigbare, blanke, skjesluken har nemlig tatt kroken! Gutten har fått ørret på kroken!

Den nydelige, lysluggede guttepjokken og skal til å stramme snøret. Slike øyeblikk er evige. Uendelige og så ufatteligt verdifulle. Et tiendels sekund. Det kommer til å stå skrevet i ryggmargen på den lille fiskeren resten av livet. Han kommer kanskje til å glemme hvordan været var den dagen, eller at han egentlig var lynende sint på pappa som hadde tvunget ham til å ha på den teite redningsvesten. At han var sulten. Tørst. At myggen var nådeløs. At knotten samlet seg rundt hodet som små skyer. Han kommer kanskje til å glemme hvem som var der, sammen med ham, den dagen. Kanskje til og med hvor han var, eller hvor gammel han var.

Det eneste som betyr noe er øyeblikket, her og nå. Den uforglemmelige følelsen. Fisken holder fast i enden av snøret. En voldsom kraft trekker stangtuppen ned. I det samme øyeblikket som gutten skal til å trekke stangtuppen opp, over hodet, vil ørreten ned. Ut.

Det koker av krefter i sønderlandsvannet.

Gutten planter de hullslitte spidermanstøvlene i gresset, setter en fot bak den andre og fester et hardt grep rundt korkhåndtaket på den vesle fiskestangen.

«Det er fisk! Pappa! Det er fisk!»

Dette kommer du aldri, aldri, aldri til å glemme.