Screenflow tutorials

Jeg jobber mye i Screenflow om dagen. En av de funksjonene jeg bruker mest om dagen er faktisk «nesting».

Du finner alle screenflow tutorials på https://www.telestream.net/screenflow/resources.htm

Slik fungerer «nested clips»:

Fornøyd med den du er akkurat nå

Her og nå. Det er kanskje den viktigste tanken jeg har hatt i dag.

Det er så lett å tenke fremover. Bakover. Hvis. Tenk om. 

Og så vanskelig å være her. Nå.

Men så godt.

Ta en pust i bakken. Drit i det andre. Og vær fornøyd. Med det du kjenner, det du har og er den du er akkurat nå.

På vei hjem fra jobb. Mosvannet.

Ikke stirr. Start.

Hvis du har tatt et valg om å skrive;

Ikke stirr ut i løse luften og tenk.

Jeg er helt tom. Jeg har ingenting å si.

Det er nemlig feil.

Vi tenker:

De andre har alltid noe godt å si. De har alltid noe virkelig kreativt og inspirerende å fortelle i tekstene sine.

Det er feil. Du og de er helt like.

Det handler bare om å ta et valg.

Begynn å skriv. Ikke stirr. Bare begynn.

Jeg skal skrive i 10 minutter.

Si det til deg selv. Og gjør det.

Og sakte men sikkert blir du flinkere

Til å skrive.

En varm kopp kaffi. Resten er en bonus.

Når vi hadde småbarn var livet travelt. De første ti årene er omtrent bare tåke. Og en kopp kaffi ble konstant avbrutt.

Vi måtte ta med deg ungen(e) på do. Ikke en gang det hadde du tid til å gjøre, helt i fred og ro.

Naboen min sa en gang, mens vi var midt i småbarnsfar-tilværelsen.

Jeg bare senker forventningene. Hvis jeg kan drikke kaffien mens den er varm, da er resten en bonus.

En god leveregel.

Hvis jeg gjør flere feil enn deg, vinner jeg.

Jeg digger denne idéen som Seth Godin har.

If I fail more than you, I win.»

Vi er så redd for å gjøre feil i livet. I arbeidslivet. I relasjoner. I vennskap. Når vi trener jaktspaniel. Når vi maler. Skaper musikk. Lever.

Så kommer et slikt utsagn ruslende langs veien.

Og sier:

Ah, de andre har misforstått. Poenget med å leve er ikke å lykkes. Du blir ikke flink av å få ting til.

Du blir flink av å ikke få ting til.

Gang på gang.

Når du skal lære å spille gitar kaller vi det øving.

Når vi skal lære en profesjonell ferdighet, skape en karriere, lykkes i arbeidslivet, tør vi ikke øve. Vi vil bare lykkes. Hver gang. Hele tiden. Alltid. I dag. I morgen.

Ah, jeg sier til meg selv:

Drit i å lykkes. Drit i å få det til.

Det er viktigere å gjøre feil.

Og le av seg selv.

Andy Cullen

En annen video jeg har lært mye av er denne, av Andy Cullen.

Stikkord:

  • Hunden er din jaktkompis. Det må ligge en god relasjon i bunn.
  • TAR. Cullen snakker om hovedprinsippet bak treningen sin, som er «trigger association response».
  • Når hundeeiere skal introdusere hunden for vilt skifter de nesten personlighet. «Der! Sitt! Hold!». Fuglen behandles som «the holy grail».
  • «Make a bundle». Strikk rundt fuglen. Gjør det vanskeligere for hunden å fjase, løfte i vingen, og tøyse med viltet når det skal plukkes opp.
  • Prøv å rulle viltet ned en bakke. Bygg opp et momentum. Lær hunden at den skal gå ut, plukke opp (rolig, raskt og ryddig) og levere.

Glimrende video:

«Hver dag». Det er det som er vanskelig.

Når du skal lære deg å spille gitar.

Programmere.

Male.

Skrive en bok.

«Jeg skal blogge hver dag.»

Det er det som er den vanskelige biten.

Fordi det krever motivasjon, dedikasjon, inspirasjon og fokus.

Og det er sjeldent.

Fra og med i morgen skal jeg blogge hver dag. Igjen.

Senk pulsen. Bevisst.

Dette har jeg lært av å trene sammen med Fant, min første jaktspringer. Utfordringen var ikke å roe ned ham.

Det var jeg som måtte jobbe med ro.

Pust. Senk skuldrene.

Når du har jobbet med ro, helt ned på et nesten intenst nivå, kan du til slutt hviske til hunden.

Og han adlyder.

Jobb med ro. I deg selv.

Sårbarhet trumfer alt

Selv humor.

Dagfinn Lyngbø sitt show, «Stereo», gikk på nrk for noen dager siden. Jeg og kona satt i sofaen og lo.

Herlig. Befriende. Tatt på kornet. Ærlig.

Mot slutten av showet synger Lyngbø.

Faren døde under planleggingen av showet.

Lyngbø synger en nydelig versjon av hjerteknuser som han har skrevet om. En naken, ærlig versjon. Og fyren kan synge. Virkelig.

Helt stille i salen.

Sårbarhet vinner tillit. Det åpner opp døren litt, og forteller:

«Han er som oss. Og han tør å være ærlig. Det respekterer jeg.»

Jeg kom over en artikkel av Frode Bjerkestrand, om Lyngbø.

Godt sagt:

Scenehumor må berøre oss, eller si noe vesentlig om samfunnet vi lever i. Satirikeres budskap må også være så nærgående plagsomt at det gjør vondt, spesielt for satirikeren selv.

Dagfinn Lyngbø behersker dette så suverent, fordi han først og fremst retter lyskasteren mot sitt indre, skrøpelige og strilete jeg, for å si noe om hvordan hver av oss håndterer den kronglete og krokete hverdagen – eller det vi i dag kaller Selve Livet.

Viktigere blir ikke humor.

Er det mulig å si noe meningsfullt i en video på 1-2 minutter?

Ja.

Jeg har jobbet med noen videoprosjekt de siste dagene. I begge prosjektene kuttet jeg lengden fra ca. 30 minutter ned til 01:20 og 02:20.

Fra 30 minutter til 1 minutt.

«Da mister man mye viktig innhold.»

Gjør man egentlig det? I et typisk møte på 30 minutter ender man ofte opp med en kort oppsummering.

10-12 saker kan lett rundes ned til 2 minutter.

Var møtet bortkastet?

Nei, men poenget mitt er at «postproduksjon» av videomøter, tutorials og andre informative videoer lett kan kuttes ned til 1-2 minutter uten at innholdet forsvinner.

Ved å kutte, utkrystalliseres det vesentlige. Loftet blir helt ryddig, kjøleskapet er rent og pent. Alle unødvendige ting er borte.

Og du sitter igjen med kjernen.

1/3 split-screen. Den nye malen for video?

Wistia har lansert Soapbox, et verktøy som gjør det enklere å lage skjermvideo (tutorials). En av de mest spennende funksjonene her er hvor enkelt det er å veksle mellom fullskjerm og 1/3 split-screen.

Mennesker lærer best av mennesker, og det er egentlig helt logisk at kursholder bør være så godt synlig som mulig når man skal lage disse skjermvideoene.

Det blir spennende å se hvor vanlig denne effekten blir i fremtiden.

(Merk: Jeg er ikke sponset av Wistia for å snakke om dette.)

splitscreen
Wistia har lenge brukt 1/3 split-screen effekt i sine hjelpevideoer. Nå kommer deres nye verktøy «Soapbox» som gjør de enkelt for alle å bruke denne effekten. (Joda, du kan selvfølgelig oppnå en lignende effekt i de fleste videoredigeringsprogram, men Soapbox gjør det ekstremt enkelt!)

«Alt kan brukes til noe»

Jeg har tenkt mye på dette sitatet etter at jeg var syk. I dag jobber jeg igjen, og jeg har det veldig godt. Men for en stund siden hadde jeg min erfaring med depresjon.

«Alt kan brukes til noe». Det er noe min svigerfar pleier å si. Han har jobbet med mennesker hele sitt liv.

Det er vanskelig å tenke seg at depresjon kan brukes til noe, men det har gitt meg en annerledes forståelse av hva det vil si å være menneske. Å leve. Med oppturer og nedturer.

Selvfølgelig kan jeg bruke det.

Jeg kan lese meg til kunnskap om hvordan jeg skifter bremseklosser.

Jeg kan lære å snakke et nytt språk.

Jeg kan lære meg å programmere.

Men det er vanskeligere å «lære» hva det vil si å være psykisk syk.

Nei, det er ikke en forutsetning å kjenne sykdom på kroppen for å forstå. For å lære hva det innebærer. For å jobbe med det som fag. Det er ikke det jeg mener.

Men hvis man har vært gjennom tøffe tak forstår man litt ekstra. Det er litt lettere å lytte. Være stille. Tåle.

Når man har vært gjennom psykisk sykdom vet man at det vanligvis går over. Livet kan bli normalt igjen.

Psyksisk sykdom blir kanskje litt mindre truende. Ikke så farlig å håndtere, og snakke om.

Selvfølgelig kan alt brukes til noe.

Et liv er aldri bortkastet, uansett hva slags oppturer og nedturer det innebærer.

Hvorfor er jobb så viktig for oss?

Kolleger. Du møter mennesker. Dere deler historier.

Utfordringer. Noen trenger meg. Mine evner.

Aktivitet. Du må bevege deg. Ut, opp, reise hit og dit.

Mestring. I dag har jeg skapt noe som er verdifullt for andre.

Øyekontakt. Det viktigste arbeidet skjer ansikt til ansikt med andre mennesker.

Berøring. Et nytt menneske. Du håndhilser. Du er viktig.

Du kommer hjem fra jobb.

Du er normal.

Du er som oss.

Å være dypt fokusert. Helt oppslukt.

1) Det hjelper oss å lære kompliserte ting. Når vi går inn i dyp, fokusert tilstand produserer vi myelin, et stoff som «speeder» opp signalene i hjernen. Det er ironisk: Desto mer vi fokuserer, desto enklere blir det å fokusere.

2) Dypt fokus er nødvendig for å skape noe verdifullt. Hjernen din jobber på full kapasitet når du virkelig fokuserer. En forfatter lykkes ikke om han skriver hunde tusen ord hver dag. Han må jobbe, dypt fokusert.

3) Dypt fokus hjelper deg å produsere raskere. Mer effektivt. Du får høyere utbytte av tiden som investeres. Eksempel. En forfatter. Han måtte ta en ekstrajobb på universitetet. Oppmerksomheten ble fragmentert, og dette året skrev han bare ett eneste kapittel på boken sin. Noe måtte skje. Han bestemte seg for å innføre noen skriveritualer og stod opp og skrev fra 0500-0630 hver dag. Snart skrev han ett kapittel hver 4. eller 5. uke.

Kilde: Cal Newport. Forfatter av boken «Deep work».

Audioblocks

Skal du redigere video? Trenger bakgrunnsmusikk?

Dagens tips er…

https://www.audioblocks.com/

Brunørreten i myrtjernet

Myrtjern lukter tungt. De har levd et langt liv. En busk har klart å få feste en meter fra vannkanten. Der kan jeg sitte. En spinner vippes utenfor kanten og synker. Lyset blir borte. Tungt og mørkt der nede. Skjuler det seg en feit brunørret der nede?

Venter. Sveiver sakte. Der. Stangtuppen rives ned i en kraftfull bue. Ryggen på fiskestanga spennes. Tvinges opp. Fisken vil ned. Det hviner i monofilament.

Holder det?

Sveiver. Presser stangryggen opp. Det skriker. Spolen skriker. Bremsen er stilt hardt, men enda skriker spolen mens brunørreten kjemper med snuta nedover i mørket. Den vil ned. Bort. Ned i mørket. Den kjemper for livet. Stangryggen presses.

Endelig.

Der. Kampen snur. Brunørreten har snudd. Treblekroken sitter løst. I munnviken. Fisken siger opp fra mørket. Sakte. Sveiver.

«Der ern. Brunørreten. Halvkilos, minst.»

Opp i lyset. En meter fra vannoverflaten. Solstrålene treffer siden på fisken. Blankt. Det glitrer i skjell. Han kaster på kroppen. Vil ned. Men kreftene er borte. Han gir opp. Han lar seg fange.

For en vakker fisk.

Treblekroken holder enda. En krok. Den henger fast, nesten ytterst på leppa. Snart i overflaten nå.

Siste akt.

Fisken legger seg på siden og lar seg slepe inn mot myrkanten. Jeg setter en joggesko forsiktig ut mot myrkanten. Skoen siger ned. Mørkt vann. 20 cm. Men hengemyra holder. Ørreten nærmer seg kanten. Hånden strekkes ut. Ned i vannet. Der. Får tak nå. Griper over gjellene på en halvkilos brunørret.

Og løfter fisken opp av myrtjernet.

Sosiale medier er ikke noe nytt. De bare bygger på tilgjengelig teknologi.

Vi har lett for å tenke at sosiale medier er unikt. En revolusjon.

Vi hadde diskusjonsforum lenge før Facebook kom med sine grupper.

Vi snakket sammen med chat før messenger.

Sosiale medier bygger på tilgjengelig teknologi. Det er alt.

Sosiale medier er spillautomater. Vi putter inn oppmerksomhet, og blir belønnet.

Og de som tjener på det,

er de sosiale mediene.

Ikke tenk. Bare jobb.

Det er kaos på loftet. Verktøy flyter overalt.

Du ser ikke kjøkkenbenken for all oppvasken.

Hodet er stappfullt av ting som må gjøres. Stress.

Hvor skal du begynne?

Bare begynn. Ikke tenk. Ikke prioriter. Bare jobb. Fortsett å jobbe.

Og plutselig begynner du å se at brikkene faller på plass.

Gigantenes tid er forbi.

Den nye markedsføringen er en samtale. Små drypp.

TV kom. Bildet var sort-hvitt. Reklame var nytt.

Det var 3 vaskemidler i butikken. Vi hadde færre valg.

I dag er valgene uendelig.

Før: Gigantene pushet valgene på oss.
Nå: Vi blokkerer gigantene, og gjør research selv.

Hver enkelt video behøver ikke være polert.
Hver enkelt tekst behøver ikke revideres, og revideres på nytt.

Gigantenes tid er forbi.

Vi smiler og ler når vi ser Gigantenes TV-shop.
Den glattbarberte selgeren.
Han hører ikke hjemme i 2017.

Ikke kast bort energi på å stå midt i flokken.
Alle prøver å rope høyest.
Kjøp meg. Meg. Kjøp meg.

Bruk heller tiden på å lage små, gode, drypp.
Og stol på at kundene finner deg.

Vi er overfokusert på endring.

Ting har ikke forandret seg så mye.

Mer av livet er det samme, enn det som har forandret seg.

Ungene liker fortsatt å bade i vannsprederen.

Vi elsket det. Karate-hopp gjennom vannsprederbuen. Vi løp under mens den nærmet seg bakken. Frihetsfølelse.

Vi liker fortsatt å snakke sammen. Spise en god omelett. Lese en bok. Le av vitser. Jogge. Gjøre ingenting.

Det er viktig å gjøre ingenting. Det er lading.

Slapp av. Endringene forsvinner ikke.
Du behøver ikke løpe for å ta dem igjen.
Og de er som regel ufarlige, selv når de treffer deg.

Det holder å ta en dag om gangen.

Mens du gjør mest av de tingene som de gjorde «før i tiden».

Konsumere eller produsere. Hva vil du gjøre mest av i dag?

Vi konsumerer mye. Og produserer lite.

Tenk deg:

Oppmerksomheten din er en 100-liters tank. La oss si at den er gjennomsiktig, med markeringer for hver tiende liter langs siden av tanken.

Når kvelden kommer har du brukt 90 liter. På å konsumere video, sosiale medier, blogger, nettaviser, musikk.

«Søren. Jeg skulle skrevet på boken min. Jeg skulle lest i boken min. Gått på kafé med datteren min. Jeg skulle tatt en kopp te sammen med kjæresten. Snakket. Opplevd noe sammen. Trent. Skapt noe.»

Men det er ikke nok oppmerksomhet igjen. Du har brukt opp 97 liter. Det er kveld.

Oppmerksomheten din er ikke utømmelig. Den har en grense. Det kommer til et punkt hvor du kjenner;

«Nå er jeg trøtt. Sliten. Jeg må hvile. Jeg har ikke mer igjen.»

Vær bevisst.

Tenk gjennom hvor mye tid du vil bruke på å konsumere, og produsere.

En god tekst kjennetegnes av verdi.

Jeg skrev noen tanker om tekst i dag, og hva som skal til for at den har verdi.

Blogginnlegget ble skrevet på papir fordi pcen lå hjemme. Vi var på hytta.

 

Hva er en god tekst?

På bildet nedenfor sitter pappa og skriver brev til speiderbevegelsen hjemme i Norge.

Speideren støttet misjonsarbeidet med mottoet «en krone til misjon».

Det var starten på våre år i Kongo.

Arbeidet som mamma og pappa gjorde i Kongo ble gjort mulig gjennom hans brev og rike formidlingsevne.

Pappa ville aldri kalt seg selv en tekstforfatter. Det var ofte rikelig med skrivefeil i tekstene hans, men det gjorde ingenting. Rettskriving var nemlig mamma sin sterke side.

Men pappa sine tekster hadde verdi. Og de skapte verdi.

Det er kanskje det som definerer en god tekst?

Pappa-skriver-brev-2
Pappa skriver brev på skrivemaskinen sin hjemme på Ngo, i Kongo. Han ville nok ikke kalt seg selv en tekstforfatter, men historiene hans hadde stor verdi. De var starten på misjonsarbeidet, og brevene delte opplevelsene våre med viktige givere hjemme i Norge. I bakgrunnen sitter mamma. Hun og pappa var, og er fortsatt, et godt team.

Prøv noe annet enn Youtube. Sjekk Wistia. Hva med en loop?

Wistia har mange smarte funksjoner for kreative måter å dele video. Husk at Youtube ikke er eneste måten å dele video på. Og hvis du skal dele video for bedriften eller organisasjonen din er det defintivt smart å sjekke ut alternativer som f.eks. Wistia.

Video som deles på Youtube «lekker» nemlig mye trafikk – til nettopp Youtube.

Vil du vite mer om looping av video?
Use Wistia for Looping Autoplay Video

Her er et klipp av min «slow-motion-Hero»!

https://alexander-kittilsen.wistia.com/medias/17ccvrs1e6?embedType=async&videoFoam=true&videoWidth=640

 

Skjermdump fra Wistia:

loop

 

PS: Noe av det jeg liker best med Wistia er muligheten til å bytte ut videoklippet (men beholde URL / embed).

swap

Det mest meningsfulle øyeblikket i dag

Vi skal tenne et lys på femårsdagen til barnet vårt

Jeg var en kort tur ute for å lufte valpen vår, Hero (11 uker). De hadde en labradooodle, en allergivennnlig hund.

«Er det greit at vi lar hundene hilse?»

Noen ganger kjenner du det. Intuisjon. Det går fint. Gode folk, ok hund.

Valpen min ble raskt varm i trøya. På tross av størrelsesforskjellen synes Hero det var tøft å tøyse med den store Labrdoordoodlen.

På slutten av praten vår fortalte de at de skulle bort å minnes sitt barn på femårsdagen.

Det var et menigsfullt øyeblikk.

Tett på livet.

Se Gaustadtoppen med øynene.

På biltur over Gaustadtoppen ba jeg ungene i baksetet å legge vekk ipad og lydbok.

«Nå kjører vi over Gaustadtoppen. Hvis dere vil oppleve denne utsikten bør dere legge vekk skjermene.»

Wow. Det er en stor opplevelse å se spektakulære fjellet med øynene. Hjernen klarer ikke å behandle informasjonen. En kilometer opp i fjellveggen ser ut som noen meter. Vi mister evnen til å forstå avstander. Det er umulig å se for seg hvor krevende det er å gå opp.

Et bilde kan ikke gjenskape opplevelsen av å se Gaustadtoppen.

Det blir flatt. Digitalt. Tomt. Nesten dødt.

Men våre egne linser. Øynene.

Gjør alt levende.

Tune in

Evnen til å tune in er sjelden. Det handler om å slå av seg selv, sine egne tanker og sette andre i fokus. Aktiv lytting.

Men det er mer.

Å virkelig tune in handler om forarbeid. En time-out. Å virkelig lytte til et annet menneske, det begynner før dere møtes.

Det er et valg.

En ryggmarksrefleks.

Enten ser du verdien av å lytte, eller så gjør du ikke det.

Men hvis du gjør.

Da kjenner du igjen mennesker som har tunet inn.

Blåbærlyng og lavlandsskog

Telemark. Tuddal. I kveld gikk vi tur opp på toppen. En mosekledd fjellknaus.

Etter en liten pause med farris og nyting av utsikten oppdaget vi at vi satt mitt på rasteplassen til en storfugl. Røy, Orrfugl eller Tiur? Hvem vet. Vi fant bare visittkortet.

Blåbærene begynner å bli blå. Mange grønnblå, helt på kanten til å bli blå. Og av og til, der sola har fått skikkelig tak, noen store. Fulle av skogssmak.

Og grønne einebær. Det smaker skog, det. Ekte viltsmak.

På en flekk, lenger ned, lå de trillrunde kulene til haren. Den har nok full kontroll på hvor vi er, og holder seg laaaangt borte.

Vilter, jaktspringeren vår, går sammen med oss. Han storkoser seg med lukten av fugl, hare og ekorn. Skogen er full av liv og vitring. Frodig og grønn. Klar for høst.

Luften begynner å bli kaldere nå.

Sett mål du klarer. Bygg mestring.

Det tyngste med å gjøre noe hver dag, er nettopp det. Å gjøre det hver dag.

Den første dagen er du energisk.

Den første uken er du stolt.

Den tredje uken begynner du å tvile.

Er det verdt det?

Tvil er normalt. Det er helt greit. Men det er ikke greit å gi opp. Det er ikke greit å gjøre det, – mot deg selv.

Sett heller et mål: «Jeg skal gjøre det hver dag i en uke.»

Og gjør det.

Du bygger mestring, tro på deg selv, trygghet på at du klarer å sette deg mål (og holde dem) og sakte, men sikkert, blir du flinkere.

Et «godt nok» liv. Det trenger vi mer av.

Tenk om vi sa slik oftere?

«Gjør så godt du kan». Hva betyr det egentlig? At vi skal presse oss selv, til å yte maksimalt? Hver gang? Hele tiden?

Jeg tenker på guttene mine. 12 og 14 år. Neste år går begge på ungdomsskolen.

Hvis vi tar et steg opp i dette store glasshuset vi lever i. Ser på alt i fugleperspektiv. Er dette karakterfokuset med på å skape sunne, tilfredse mennesker?

Når vi er på hytta, lever vi et «godt nok» liv. Det tar et par dager å komme inn i modus. Senke pulsen. Og forventningene. Dempe stresset. Men så kommer den tilfredse følelsen av å leve det enkle, avdempede livet på hytta. Selv det å vaske opp blir en hyggelig ting når man har god tid, og senker skuldrene. Vannet må varmes, og hver enkelt kopp, tallerken og gaffel må vaskes for hånd. Vi rusler ut i kjøkkenhagen og henter poteter og kål. Ungene koser seg med egne aktiviteter. Ingen forteller dem hva de skal gjøre her på hytta.

Et «godt nok» liv.

Ikke «yt maksimalt».

Det trenger vi mer av.

Du kan.

Du vet det bare ikke enda. Om 14 dager får du det til. Om 3 år kan du det. Du kan dette, men du må fortsette å øve en stund til.

Det er øvingen som er «the tricky bit». Det krever utholdenhet. Og en porsjon naivitet. Du må spille et spill. Du må fortrenge at du ikke kan dette enda. Du må inn i flytsonen. Øve hver dag.

Så plutselig.

Kan du det.

Begynn med noe nytt.

Det er så lett å tenke: «Jeg skulle begynt for 20 år siden.»

Mange store navn begynte når de nærmet seg pensjonsalder. I dag kjenner vi dem som ledere, presidenter, miljøforkjempere, forfattere, foredragsholdere og mennesker som «får det til».

Det eneste som fungerer er å begynne i dag. Nå. Uansett hvor du er kan du velge.

Nå begynner jeg.

Begynn å trene.
Begynn å skrive.
Begynn å lede.
Begynn å skape.
Begynn å synge.
Begynn å fotografere.
Begynn å male.
Begynn å lese.

«You can´t connect the dots looking forward.»

Steve Jobs snakket til en gruppe avgangselever. Da han var student begynte han å ta noen timer i kaligrafi. Dette ble en viktig inspirasjon for ham da han senere utviklet det rene, estetiske fontsettet til apple.

I løpet av livet får vi mulighet til å begynne på mange ting. Og noen begynnelser ser ut til å henge sammen, når vi ser på de i retrospekt.

Og det vakre med å begynne på ting er at vi ikke behøver å fullføre absolutt alt for å få glede av dem. Steve Jobs ble ikke profesjonell innen kaligrafi. Men det satt fart på noen spennende prosesser.

Du behøver ikke å bli en profesjonell maler. Men det kan inspirere deg til å begynne på noe nytt.

Og noe nytt.

Og noe nytt.

Alt er råstoff

Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men mennesker er programmert til å godta at ting er ting. En kopp er en kopp.

Den skal drikkes av.

Så blir vi eldre. Vi begynner å innse at alle ting rundt oss består av råstoff.

Valper klør i tennene. Løsningen? Kong. (En biteleke for hunder som man smører f.eks. leverpostei i.)

Men vi har glemt kongen hjemme, og er på hytta. Løsningen? Den trofaste «snyltekoppen» (en sammenleggbar turkopp).

Det viser ser at denne gjør nøyaktig samme nytten som kongen. Smør leverpostei i kantene og brett koppen sammen.

Ok, et banalt eksempel kanskje. Men det tar tid for den forhåndsprogrammerte hjernen vår å forstå at alle ting bare er råstoff. Det er vanskelig å se forbi malen. En kopp er en kopp.

Det samme prinspippet gjelder for problemløsing/brainstorming. Vi må se forbi malen. Vi må se forbi koppen. Alt er råstoff. Alle muligheter er åpne.

En kopp er ikke bare en kopp.

 

PS: Her er noen kjappe tips til neste brainstorming:

– Ingen idéer skal devaluereres, diskuteres eller forkastes.
– Absolutt alle idéer skal skrives ned. En post-it blokk til alle rundt bordet.
– Noen begynner å kaste ut en idé rundt et tema. Bra! Skriv den ned.
– Neste man har en idé. Haha, ok – crazy og umulig – men skriv den ned!
– Sett av x minutter til brainstormingen.
– Når tiden er slutt skal idéene sorteres. Flytt post-it lappene. Sorter etter f.eks. «tøys», «vurderes» og «geniale». Finn på noen lure kategorier som passer for prosjektet deres.
– Knips et bilde av bordet og send til alle per mail.
– Definer hva neste steg er. Hva gjør vi videre med idéene. Kanskje deres skal skrive navn på post-it lappene? Knut gjør research på x og Kari på y. Eller vil deres plukke ut de 3 beste idéene med det samme? Det er opp til dere.

Konklusjon:

Ingen har lov til å kritisere, evaluere eller på noen måte være negative til idéer i en brainstormingsfase. Oh yes – le gjerne. Le masse. Men alt skal skrives ned.

Hvorfor?

Fordi en morsom idé kan skape en annen crazy idé hos noen andre. Og så videre.

Og her ligger magien i brainstorming.

Hvorfor skrive?

Internett flommes av plagiate overskrifter og blogger som vil ha oppmerksomhet. Men det er ikke nok til alle. Bare noen få, utvalgte, klarer å presse seg frem gjennom havet av bloggartikler som publiseres hver dag.

Sannheten? Du blir sannsynligvis ikke lagt merke til. Uansett hvor gode overskriftene dine er. Uansett hvor flotte bilder du tar. Uansett hvor fin musikk du lager. Du blir sannsynligvis ikke sett eller hørt.

Så hvorfor skrive? Hvorfor skape?

Gjør det fordi det er viktig. Det er viktig for deg. Glem de andre. De finner alltid noe å fylle behovene sine med.

Det er viktig for DEG å skape, skrive, lage musikk, tegne og fotografere. Det er derfor du skal. Det er derfor du skal skape.

Jeg har satt meg et mål. Jeg skal skrive hver dag. Og publisere.

Hvorfor skal jeg skrive?

Helt ærlig – jeg vet ikke hva som kommer ut av det. Men det vet heller ikke du. Hver gang du skaper noe. Du vet ikke hva som blir konsekvensen. Men du skaper.

Og her er kjernen.

Jeg skriver ikke for at alle skal lese, oppdage, like og dele. Jeg skriver fordi det er viktig for meg. Jeg vet ikke om det kommer til å fungere. Jeg vet ikke om det betyr noe for andre. Jeg vet ikke om jeg blir en bedre tekstforfatter. Jeg vet ikke om det kommer til å åpne nye dører.

Men jeg vet at;

Det er viktig for meg.

Og derfor skriver jeg.

Sårbarhet – The man in the arena.

Har du hørt om Brene Brown? Hennes Ted Talk om sårbarhet er godt kjent. Vendepunktet i livet hennes var ordene til Roosevelt, “The man in the arena”.

Æren tilhører den som ER i arenaen, den som sliter, blør og legger livet sitt i kampen.

For meg handler sårbarhet om å jobbe grundig med ting som depresjon, sorg og skamp. Det handler om å se smerte rett i øynene, snakke om det og reise seg opp – rett i ryggen. Det er en kamp, akkurat som kampen i Roosevelts arena.

Gjennom å snakke om sårbarhet, i terapi eller i en åpen samtale med en nær venn, sier vi:

“På disse områdene i livet er jeg sårbar. Jeg er skamfull. Jeg kjenner på depresjon. Jeg er bitter. På disse områdene kjenner jeg på sorg. Sorg over tapte relasjoner som betydde så mye. På disse områden kjenner jeg på utilstrekkelighet. Svakhet. ”

Og hva skjer. Hvorfor skal jeg snakke.

Hva er vitsen.

Styrke kommer gjennom å se sårbarheten rett i øynene.

Jeg har kjent på det selv. Jeg har jobbet grundig med terapi på grunn av depresjon, og nå forstår jeg hva Brene Brown snakker om. Sårbarhet er selve nøkkelen for å oppdage styrke.

Og slik er det med de fleste av oss som kjenner på tøffe tak i livet. Vi blir sterkere, hele mennesker.

Når vi endelig forstår:

“Jeg er ikke svak fordi jeg innrømmer at jeg er sårbar på dette området. Det er greit. Nå er det min tur.”

Sårbarhet er ikke for kvinner. Eller menn. Den handler ikke om kjønn.

Sterke ledere vet hva sårbarhet er. Lærere. Ingeniører. Forskere. Inspiratorer. Forfattere. Renholdere. Foreldre. Sårbarhet gjelder alle. Alle.

Og det viktigste poenget med sårbarhet er:

Hvis du vil oppdage nye sider ved deg selv. Vokse.

Da er sårbarhet et viktig verktøy.

Og noen ganger er sårbarhet det eneste verktøyet.

På de viktige områdene i livet. For å virkelig bli enda sterkere, mer reflektert og komme et livsviktig steg videre.

 

Jeg har lyst til å oversette, til norsk, Roosevelts “Man In The Arena”:

Det er ikke stemmen til kritikeren som betyr noe. Ikke han med pekefingeren som bare er ute etter å avsløre at du snublet. Han betyr ingenting, han som sutrer; “Der kan du se! Jeg sa at du burde gjort litt mer for å hjelpe meg!”

Æren tilhører mannen i arenaen. Han med ansiktetet dekket av støv, svette og blod. Han som jobber iherdig. Han som går på trynet, igjen og igjen. Han vet at ingen lykkes uten prøving og feiling. Alle kommer til kort. men han gir aldri opp.

Han er helhjertet i sin entusiasme.

Og i sin bekjennelse.

Han legger hele hjertet sitt i saken.

Han vet at;

“hvis jeg lykkes, kan jeg juble. Helhjertet!”

Men samtidig. Hvis han mislykkes vet han:

“Jeg gav alt!”

Da vet han ihvertfall at;

Min plass er IKKE blant de kalde og feige sjelene
som verken kjenner seier

eller nederlag,

på sin egen hud.

Theodore Roosevelt, the Man in the Arena.
Talen ble holdt i Sorbonne (Paris), 21 .april 1910.


På engelsk:

It is not the critic who counts; not the man who points out how the strong man stumbles, or where the doer of deeds could have done them better. The credit belongs to the man who is actually in the arena, whose face is marred by dust and sweat and blood; who strives valiantly; who errs, who comes short again and again, because there is no effort without error and shortcoming; but who does actually strive to do the deeds; who knows great enthusiasms, the great devotions; who spends himself in a worthy cause; who at the best knows in the end the triumph of high achievement, and who at the worst, if he fails, at least fails while daring greatly, so that his place shall never be with those cold and timid souls who neither know victory nor defeat.

Kilde: http://www.theodore-roosevelt.com/trsorbonnespeech.html