Dagslys

Skal du filme et intervju, men mangler videolys? Prøv et hjørnekontor. Bruk dagslyset fra så mange vinduer som mulig. Plasser kamera i hjørnet + intervjuobjektet med ansiktet mot vinduene.

Hvis du kombinerer dette trikset med et normalt, godt speilreflekskamera og f.eks. et fastobjektiv 50mm f/1,8 får du svært godt bilde.

Opplæringsvideo – hva er det?

Opplæringsvideo – hva er det?

Vel, først vil jeg at du skal glemme video-biten. Det handler ikke om Vimeo, eller om du bruker en smarttelefon, ipad eller bærbar pc for å spille de av.

Glem alt det.

Opplæringsvideo er opplæring.

Kurs.

Finn et rolig sted hvor du ikke blir forstyrret.

Ta med telefonen din.

Ta på headsett.

Finn frem penn og skrivebok.

Og lær.

Skriv notater, hør hva som blir sagt, fokuser, skriv notater, glem facebook og alle andre tidstyver.

Du har hele verdens beste foredragsholdere, rett foran deg.

Tenk for en mulighet!

En liten porsjon galskap

Joda, jeg skjønner at man kan bli gal av å søke jobb. Det er tøft med avslag, og kanskje enda verre når du ikke får noen tilbakemelding i det hele tatt. Har de sett på CVen? Har de åpnet søknaden min, eller har den havnet i «vet-ikke-bunken»?

Men så tenker jeg:

Ah, drit i. Hvorfor skal vi behandle jobbsøking med så stor respekt? Send en mail til noen arbeidsgivere og spør om du kan si hei. Komme på en kopp kaffi.

For noen dager siden gjorde jeg nettopp dette, og fikk dette til svar:

«Ja, klart vi kan ta en prat. Jeg har ingen ledige jobber men kaffi har jeg nok av! Ring meg neste uke.» Og dagen etterpå fikk jeg omtrent samme svar fra en annen arbeidsgiver. Neste uke skal jeg altså drikke kaffi med to spennende mennesker.

Målet er ikke jobbintervjuet. Jobbsøknaden. Målet er å si hei. Ta en kopp kaffi. Og på veien dukker det kanskje opp noe uventet.

Drit i formalitetene. Jobbsøking behøver ikke være så seriøst. En liten porsjon galskap kan nemlig være riktig medisin for å trenge gjennom et travelt arbeidsmarked som har nok med seg selv.

Frimodig

God kveld. I kveld har jeg drømt om spennende jobber i staselige firmaer som Melvær & Co, men tenkt. Jeg? Der?

Et lite øyeblikk skjøv jeg tanken bort. Men så tenkte jeg – hvorfor ikke?

Og dermed fyrte jeg av en mail.

Hvorfor er vi så forbaska redde? Hva er grunnen til at jeg egentlig ikke tør å sende en mail? Hva er vi redde for?

Avvisning.

Det er alt. Vi er redde for at noen skal si nei. Vi er redde for å innrømme at vi har gjort feil, at vi slettes ikke kan alt og at vi synes dette er dritskummelt.

Men i kveld sendte jeg en mail. Jeg tenkte: «Drit i. Jeg fyrer av en mail og er skvær ærlig. Pakker ikke inn noen ting. Rett frem. Hva er det verste som kan skje? At de sier nei.

Det er forbaska skummelt å gå utenfor komfortsonen.

Hver eneste gang.


Hei!

Jeg har lest om Melvær & Co i kveld og sender en frimodig mail.

Ok, hvis jeg skal være helt ærlig er dette dritskummelt. Jeg har jobbet 8 år i skole + 5 år gründer/daglig leder i et bittelite webutviklingsfirma. Og jeg har gjort masse feil. Og til slutt klarte jeg å kjøre hele webfirmaet på dunken og jeg ble sykemeldt i ett år. Joda.

Jeg aner ikke om jeg er god nok til en jobb i firmaer som Melvær og Co. Har overhodet ikke peiling.

Med den introduksjonen tipper jeg at du kribler etter å ta en kopp kaffi?

Mvh
Alexander

Videoproduksjon – noen tips

Jeg har lyst til å dele noen tips om videoproduksjon.

Husk at du har mange flinke folk «rundt deg» på youtube. Et smart triks er å opprette en playlist i youtube og lagre gode videotips systematisk. Her er for eksempel en av mine lister med ca. 50 gode youtubevideoer om videoproduksjon med speilreflekskamera, hvordan få god lyd osv. Du finner den her: https://goo.gl/6GvH2z

Hvilket kamera? Både d5300 og d5600 er gode Nikon-kameraer for video. Hvis du vil gå for Canon kan du sjekke ut Canon 750d (denne modellen går under navnet Rebel T6 i USA). Tips: Det er mulig å gjøre noen røverkjøp på bruktutstyr her. Canon 600d (Rebel T3i) er f.eks. et supert speilrefleks for video.

Den største fordelen ved å filme med speilreflekskamera er utvalget av objektiver. Jeg bruker et 35mm f/1,8 fastobjektiv som gir skarpe, gode bilder/video, selv i dårlige lysforhold. Fordelen med kombinasjonen speilreflekskamera + et slikt objektiv er at du får svært liten dybdeskarphet. Bakgrunnen blir uskarp, og resultatet blir en profesjonell og fin video. Det er umulig å oppnå denne effekten/kvaliteten med et standard videokamera, kompaktkamera osv.

Kjøp et SD-kort på som er beregnet på video. Snakk med din lokale fotobutikk, så vil de hjelpe deg med dette. Jeg bruker et Lexar Professional SDXC 150MB/s 128GB til 1249.- (Stavanger Foto)

Fordelen med speilreflekskamera og et godt objektiv er at du har større frihet i forhold til videobakgrunn. Hvorfor? Fordi bakgrunnen blir uskarp. Her er et par eksempler på litt testvideo som jeg laget inne på kontoret mitt: https://goo.gl/acDLAk.

Hva med lyd?  Røde Link Filmmaker Kit er et godt tips. Du får en mottager + sender og en mygg. Den er enkel å bruke, og du får bra lyd. I tillegg bruker jeg en lydopptaker – Zoom h5. Det er mange fordeler med å lage video på denne måten. Når du filmer behøver du kun selve speilreflekskameraet på et stativ. Du kan legge Zoomen og Linken på et bord. Når du er klar, trykk «record» på Zoomen og la den kjøre under hele opptaket.

Fokuser på EN video

Det vanskeligste med å lage video er å hoppe i det. Vi vil at kvaliteten skal være perfekt, og det er alltid noe kamerautstyr vi bare må ha først.

Masse gode unnskyldninger.

Men vi vet jo innerst inne at alle unnskyldningene er tøys.

Du gruer deg til å lage den første.

Her er noen tips til hvordan du kan ta sats og hoppe i det:

Fokuser på EN video. Vi har lett for å gape over alt for mye. Istedet for å planlegge 10 flotte videoer som du sikkert aldri kommer til å lage er det bedre å fokusere på en eneste video.

Lag et manus. Skriv ned ord for ord, hva du vil si i videoen. Her er manuset til denne videoen.

Bruk et enkelt språk. Kutt bort unødvendige ord og vanskelige begreper. Husk at du skal snakke til helt vanlige mennesker.

Les teksten høyt. Sett deg ned sammen med et par kolleger og les teksten høyt.

Tekst og muntlig tale er to vidt forskjellige ting. Gå gjennom teksten mens dere har høytlesning og kutt bort unødvendige ord og uttrykk.

Spill inn video. Sett en bærbar pc på en stol under kamera og spill inn video. Bruk et webkamera, en iphone eller et gopro-kamera.

Og forresten, hvis du har tilgang på et speilreflekskamera har du et supert videokamera.

Det er et hav av tips på internett om videoproduksjon. Min favoritt er gjengen i Wistia som deler supergode tips om lys, mikrofon, videobakgrunn, manus og mye mer.

Men det aller viktigste – hopp i det og lag noe.

Det er den aller beste måten å lære video.

Det roliga regnet

Takk, Vamp, for at dere bruker utallige timer på å pusse, slipe og lete etter gull. Og jeg er bombesikker på at det koster. At det koster noe så ufattelig mye. Og av og til tipper jeg at en tanke kommer snikende.

Er det verdt det?

Ja.

Jeg tror det.

For det er her gullet finnes. I diktene. I sangene.

Når livet har røynt på trenger vi disse.

Vi trenger et sted å lande etter en lang dag.

Og da er det så fint at noen ikke gav opp. At noen skrev ferdig nettopp den visa. Diktet. Sangen.

Det er fint det.

Audiosync og Flerkameraproduksjon i Adobe Premiere Pro

Jeg har eksperimentert med flerkameraproduksjon de siste ukene. I dag kom jeg over en fin video som forklarer godt hvordan denne prosessen kan gjøres i Adobe Premiere Pro.

Klapping er en velkjent teknikk for å lage en klar markør for å synkronisere lyd/bilde, men i tillegg bruker Curtis et smart triks. Han klapper først en gang, og så to ganger (raskt). Altså: Klapp (pause), klapp-klapp. Da blir det lettere å finne synkroniseringspunktene fra de ulike kameraene/lydkildene, og du gjør det lettere for programvaren å synkronisere korrekt.

Atmosfære

Video skal skape en atmosfære. Se på dette. Alt er filmet med et makroobjektiv slik at vi kommer helt tett innpå. Slik klipp brukes for eksempel som ekstramateriale (b-roll) i en video om en person som nyter en god kopp kaffi på sin favoritt-kafé.

Men i denne videoen får vi altså kun se ekstramateriale som er filmet med makroobjektivet (100mm f/2,8).

Kaffi. Jeg kjenner lukten av nykvernet kaffi i nesa. Jeg får lyst til å sette meg på en kafé og legge hendene rundt en rykende varm kopp med kaffe. Høre lydene av småsnakking rundt de andre bordene. Det er alltid «passe varmt» på gode kaféer. Jeg mener, romtemperaturen er perfekt og du har lyst til å sitte der.

Starbucks har sagt:

People come for the coffee but stay for the atmosphere.

Og her er kjernen. En god video skal skape nettopp den atmosfæren.

Kveldstrekket

Det koker i blodet.

I løpet av 20 minutter forvandles kveld til natt.

Krikkanda suser i silhuett, som et skarpt kors.

Som flaggermus.

De dukker opp fra ingenting. Plutselig.

 

Kveldstrekket har begynt.

Øving og frykt. Er jeg god nok?

Når jeg skal lære noe nytt kjenner jeg på frykt. Frykt for å ikke være god nok. For å mislykkes.

Og så tenker jeg – hva skal til for å bli flink i noe? Jo, det handler om å øve.  Det handler om å lage noe nytt, prøve en gang til, filme, klippe.

Men så ligger frykten der. Tør jeg virkelig å prøve?
Tenk om noen ser tvers gjennom meg, og avslører at jeg ikke kan alt.

Men så vet både du og jeg at det ikke handler om å kunne alt. Det handler om å øve, øve og øve litt til.  Litt hver dag.

Og en dag oppdager vi kanskje at vi har blitt ganske flinke?

 

Hvorfor misliker vi bilder av oss selv?

Kort oppsummert: Vi er vant til å se et speilbilde av oss selv. Men i det øyeblikket vi ser et bilde av oss selv sier hjernen vår:

Nei! Fælt. Ta det bort. Jeg liker ikke det jeg ser.

Hvorfor er det slik? Hvordan påvirker det vår evne til å snakke foran kamera (video)? Hvordan påvirker det vårt syn på oss selv? Klarer vi kanskje å forstå at vår egen avsky mot bilder/video av oss selv er tull, tøys og et produkt av at hjernen vår ikke forstår hva som skjer?

Hva betyr det å se «ditt ekte deg»?

«Så det er slik jeg ser ut!»

Hva tenker andre om ditt speilbilde?

Engasjement og flom

En flom er først og fremst mye vann. Det er alt. Og slik er det kanskje også med engasjement?

Jeg innrømmer det. Jeg blir fort engasjert. Noen ganger velger jeg det – før jeg flommer over.

Barn flommer over av engasjement. De går «all in». Når min 14-åring har bestemt seg for å lære seg launchpad og midi-keyboard skjer ting fort. Her om dagen fant han litt utstyr på finn.no og jeg kjørte ham ut til en 18 åring som hadde musikkstudio på rommet. Han solgte noe av det gamle utstyret for å oppgradere. «Jeg kommer med min første singel snart!» sa han.

Du skulle sett det smilet. Og engasjementet. Herlig.

Velg å bli engasjert. Av og til. Det krydrer livet. Det betyr ikke at du og jeg er for lite voksne. For lite ordentlige. Det er sunt, viktig og vitalt. Jo, vi skal porsjonere det ut. Vi skal ta hensyn. Men vi må la det flomme over – av og til.

Nikon 35mm 1,8 objektiv

Jeg har filmet litt med et annet Nikon objektiv i det siste.

Nikon 35mm 1,8. Utrolig skarpt, og vidvinkelen er perfekt når du skal filme i trange kontorlandskap.

Anbefales.

Jeg kommer tilbake med litt eksempelvideo snart.

«Don´t overthink it»

Når vi skal skape noe, skrive, male, gjøre noe kreativt:

I 99% av tilfellene tenker vi for mye. Vi klarer ikke å slå av kalkulatoren. Vi vil beregne alt, ned til minste detalj. Forsikre oss om at dette er greit. Trygt. Middels.

Utenfor faresonen.

«Hvis jeg lager dette er jeg på den trygge siden. Det er ikke for kreativt, annerledes, nytt.»

Av og til må vi slå av kalkulatoren. Beregneren. Kritikeren.

Utålmodig

Utålmodighet er en drivkraft, men den må læres. Tøyles.

Alt skal bli bedre. Raskere. Mer effektivt. Det nye arbeidslivet er bygget på utålmodighet.

Det er fint når vi lager noe bedre. Men utålmodighet har også en lillebror. Frustrasjon. Har du kjent på det? En blanding av de to?

Kunsten er å lande utålmodigheten trygt på bakken uten å krasje. Uten å bli for utålmodig.

Hvis vi klarer nettopp det kunststykket har vi laget en heftig drivkraft.

Aktiver meg

Vi blir passive. Med det samme jeg setter rompa på stolen går kroppen inn i en passiv tilstand. Lytter. Deltar. Ser.

Kunsten er å aktivere. Og noen mennesker har denne magiske x-faktoren.

Jeg har funnet en form for aktivering når jeg leser sammen med sønnen min. Vi leste om kjemi, grunnstoff, syrer.

Når vi leser til prøver ser det slik ut:

Spisebord. Jeg har en bunke blanke ark og penn. Han har prøveplan, bøker og notater.

Vi begynner med at han leser læremålene. Om prøven. Tema.

Jeg skriver tankekart over prøven og delmålene.

«Hva er vanskelig her?» Spør jeg etterpå. Så huker vi av det vi må bruke mest tid på.

Og så begynner vi med et tema. Han leser, forteller. Forklarer. Jeg skriver tankekart. Det som skjer er nemlig at han underviser meg.

Han blir aktivert.

Og av og til må vi stå. Bort med stolene. Han forteller, leser, går gjennom notater og forklarer meg. Og jeg skriver tankekart og blir undervist.

Aktivering er kanskje en påminnelse om at formidling ikke handler om deg. Det holder ikke at du underviser, forteller og snakker. Formidling handler om tilskueren, elevene, de ansatte. Og hvis du ikke klarer å aktivere har du bommet.

Da har du bare lest en ramse med ord.

Kreativiteten og mulighetene ligger i å bryte mønsteret

Vi er redde for å bli avslørt. Tenk om noen oppdager at jeg ikke kan alt. Forstår alt. Får til alt. Tør alt.

Også pakker vi oss inn.

Det er naturlig. Det er menneskelig.

Men det kreativiteten og mulighetene ligger nettopp i å bryte mønsteret.

Våg. Snakk. Del. Senk skuldrene. Vær åpen. Ærlig. Spør.

Så kommer vi oss fortere frem til gullet. De supre løsningene. Geniale ideér.

Triggerord. Triggerspørsmål.

Det er så lite som skal til. Et triggerord som vekker følelser og empati, så er vi aktivert. Vi smiler, våkner, lytter og kanskje vi til og med handler på det du sier.

På samme måte kan et triggerspørsmål vekke den som snakker.

I et intervju. Prøv å spørre;

«Hvis du skulle snakke rett til de som lytter nå. Hva synes du er viktig. Hva vil du at de skal sitte igjen med? Hva brenner du for?»

Vi skal ha fakta. God informasjon.

Men når den biten er på plass må vi gå dypere.

Hjernen vår er programmert til å se/søke/like ansikter

Jeg kom nettopp over denne artikkelen hos Wistia. Den handler om hvordan vi, som mennesker, er programmert til å elske ansikter fremfor noe annet i hele verden. Se på bildet.

Finner du ansiktet i bildet nedenfor?

Ja, klart du gjør. Og på tross av all støy bruker hjernen din bare et øyeblikk.

 

Og selv om bildet ovenfor poengterer noe fascinerende er det samtidig veldig logisk og jordnært. Ta meg selv for eksempel. Det er ingenting i verden som er bedre enn å komme hjem til ansiktene til familien min (ok, og de to flotte jaktspringerne våre). Og når ungene våre lyser opp i takknemlighet for et eller annet – ja, da lyser foreldrehjertet vårt også opp. Som mennesker elsker vi ansikter. Det er jo helt logisk.

Men av en eller annen grunn mister vi gangsynet når vi bygger bedrifter og organisasjoner. Vi begynner å fjerne ansikter og mennesker, i et forsøk på å profesjonalisere.

Og konsekvensen er ofte;

Dårlig markedsføring.

 

Nye strenger og ny launchpad. Gi ungene tilgang på musikk.

Jeg kjøpte min første Fender som 15 åring. Nå, ca. 25 år senere, har den vært på service hos Strand Guitars. Stas. Veldig stas.[/caption]

I helgen hentet jeg gitaren til en av guttene. Den har vært på service.

Ny strengestol av ben, slipt av et stykke ben. Arbeidet ble gjort av Strand Guitars.

Jeg blir inspirert av godt håndtverk. Og jeg betaler gjerne for det.

Vi må gjøre musikk tilgjengelig for ungene våre. Jeg kjøpte en Launchpad Mini til den andre sønnen min. I går satt begge guttene, i timesvis, og eksperimenterte med musikk.

Vi må investere i opplevelser.

Ikke bare ting.

Speilrefleks vs videokamera. EU-regler og 30min.

Den største utfordringen med speilreflekskamera er at grensen for opptak er 30min. Absolutt.

Jeg var på besøk hos Stavanger Foto i uken som var. Vi hadde en interessant prat om hva slags kamera (video/speilrefleks/speil-løse) som brukes mest. Fordelen med speilrefleks er at objektivene gir stor fleksibilitet. Med et godt vidvinkelobjektiv får du f.eks. stor dybdekontrast. Men grensen på 30min er fortsatt et stort minus. EU-regler gjør nemlig at speilreflekskamera må ha en sperre på 30min for video-opptak.

Zoom H5 og Røde Link

Fortsett å øve. Hver dag. Hele livet.

Ikke ha så stor respekt for videoutstyr, mikrofoner, kamera osv. Kast deg ut, test, film, klipp og publiser.

Dette sier jeg til meg selv hver dag.

De siste dagene har jeg testet Zoom H5 og Røde Link og et 35mm 1,8 objektiv.

Men hvordan kan/skal du teste?

Lag noe, og publiser det. Kjør løpet ut, og få opplevelsen av hvordan utstyret fungerer gjennom hele prosessen. Film, snakk, fortell om utstyret i en video, klipp og publiser. Hvordan fungerer lydnivået når videoen faktisk kommer ut på nett? Hvordan er utsnittet på bildet? Hvordan er fargetonene, hudfarge og lys.

Og for hver video blir du litt flinkere.

Men det første du (og jeg) må gjøre er å kaste kritikeren på havet. Trykk «rec», klipp og publiser.  Øv, øv, øv. Prinsippet om å øve har nemlig ikke forandret seg siden du satt og klimpret på gitaren som 12-13 åring.

Lag noe gøy

Jeg tror det er viktig å ta vare på kreativiteten. Vi må ikke bli for voksne. For seriøse.

Hva mener jeg.

Som barn ble vi primært drevet av «gøy-faktoren». Det var det som motiverte oss til læring. På foreldremøte i går fortalte lærerne til min eldste sønn (10.klasse) at de hadde fått elevene ut av komfortsonen ved å gi dem selfi-oppgaver.

«Alle med gul bukse, ta en selfie sammen».

Du skulle sett elevene. De løp rundt, snakket sammen, ble bedre kjent med hverandre, tok bilder, smilte sammen.

Lærerne hadde klart å aktivere noe. De hadde klart å vekke elevene.

Denne gang var målet å knipse elevene ut av den lange sommerferien. Vekke dem. Få dem til å snakke sammen. Og «gøy» var jo selve nøkkelen for å få det til.

Vi er på jobb for å lage noe gøy. Alene, eller sammen. Vi er der for å skape. Dokumenter, powerpoints, kurs, produkter, video, bilder, en bedre organisasjon og fornøyde brukere.

Ta vare på gøy-faktoren. Husk hvor gøy du synes det var å skape noe, som barn. Og husk at du fortsatt er det samme barnet. Mennesket.

Du har bare blitt litt større.

Filme med speilreflekskamera, 50mm fastobjektiv og Zoom h2n

Jeg tester litt videoutstyr om dagen. Neste uke skal jeg filme et intervju. Idéen er at intervjuet skal filmes i en klassisk «talking head video» stil med liten dybdeskarphet (slik at bakgrunn blir uskarp). Her er noen tanker og erfaringer.

Testvideo:

 

Nikon d5300 og 50mm 1,8 fastobjektiv

For øyeblikket har jeg tilgjengelig et Nikon d5300 speilreflekskamera. Når jeg byttet ut 18-55 zoomobjektivet som stod på dette med et AF-S 50MM F/1.8 NIKKOR ble bildet faktisk bra. Liten dybdeskarphet, som er nettopp det jeg er på jakt etter.

Fastobjektivet på 50mm er en klassiker for alle hobbyfotografer som vil ta portrettbilder, og det var noe jeg hadde i en skuff hjemme. Det er rart, hva slags hobbyer som kommer til nytte i ulike sammenhenger.

Minuset med fastobjektivet er at det mangler autofokusmotor. Nikon d5300 mangler dette i kamerahuset og ved filming må man altså stille fokus manuelt. En fremtidig løsning på dette er oppgradering til AF-S DX NIKKOR 35MM F/1.8G som har innebygget autofokusmotor. Men til enkle intervju-videoer er det kanskje ikke nødvendig. Vi får se.

Lyd fra Zoom H2n

Jeg brukte en Zoom H2n som lydkilde, istedet for kameraets innebygde mikrofon. Her bruker jeg X/Y stereo som instilling og gain på 5. Fra testvideo hører jeg at mikrofon må holdes nærmere munnen. Volum blir litt lavt.

PS: Jeg har samlet noen videoer om Zoom h2n i denne listen.

Sammenligning. Lyd fra Nikon d5300.

Lyd fra speilreflekskamera er dårlig. Mye rom-lyd og lite dybde. Forskjellen er stor.

Koble lyd og bilde med Screenflow. Knips.

Mot slutten av testvideo knipser jeg. Det gir meg en visuell «spike» i lydfilen fra både kameraet og zoomen. Når jeg kjører maks forstørrelse i Screenflow var det faktisk veldig enkelt å plassere lyden riktig.

Skjermbilde 2017-09-01 kl. 15.57.34

Utfordringer og feil

Jeg oppdaget flere utfordringer som jeg må gjøre noe med. Her er noen:

  • Min Zoom h2n er ikke alltid til å stole på. Av og til blir lydfiler korrupt. Det kan skyldes SD-kortet, men jeg er ikker overbevist om at kvaliteten på h2n er god nok. Løsningen blir nok å investere i en Zoom h5 og nytt minnekort med raskere skrivehastighet.
  • Avstand fra zoom til munn/intervjuobjektet bør være så kort som mulig for å kunne sette gain så lavt som mulig (for å unngå mest mulig bakgrunnsstøy). Løsningen kan være å sette zoom på et rimelig lysstativ. For en enda bedre løsning i.f.t. lyd vurderer jeg også RØDE Link Filmmaker Kit – Digital Wireless System for Filmmakers.
  • Testvideo ble tatt opp med 50p. Dette spiste opp mitt 32gb minnekort på 10min. Løsningen blir nok å filme med 25p. Et større og enda raskere minnekort skal også kjøpes inn. Hvis jeg skulle filmet sport o.l. vil nok 50p være smart, men til en enkel «talking head video» tror jeg ikke man vil se forskjellen.
  • Redigeringsjobben går for tregt på min Macbook Air når ulike tester skal lages, rendres osv. Screenflow krasjer også av og til. En kraftigere iMac eller Macbook Pro er nødvendig, spesielt når oppløsning/kvalitet på video kommer fra speilreflekskamera. Så lenge video kommer ferdig tygd og komprimert fra et håndholdt videokamera eller smart-telefon ville nok min maskin med 4gb ram vært tilstrekkelig, men dette blir for kraftig kost. Det ser jeg.
  • Merk at makslengde på et video-opptak med speilreflekskamera er 30min. Jeg fikk vite dette hos Stavanger Foto i dag. Det skyldes formalitet/krav. Speilrefleks er definert som fotoapparat, og videolengde skal ikke overskride 30min. I dagens media-verden hvor speilrefleks også brukes mye til video kommer man dessverre ikke unna denne begrensningen. Etter 30min stopper opptaket automatisk og må startes på nytt. Hver fil blir altså på maks 30min.

Du er verdifull.

Ser du punktumet i overskriften? Du er verdifull (punktum).

Du er ikke verdifull hvis du får til x eller y.

Hvis du ser slik ut.

Du har egenverdi, akkurat slik du er.

Denne setningen, på tre ord, er et viktig grunnlag for alt vi gjør som mennesker. Jobb. Relasjoner. Familieliv. Selvutvikling. Hvis vi bare hadde klart å basere mer av livet på denne overskriften. Tenk om vi hadde klart det.

Så ta med deg denne i dag. Du er verdifull. Mann. Kvinne. Ung. Gammel. Student. Leder. Barn. Ungdom.

Du er verdifull. Ikke noe mer. Ikke hvis. Det kommer ikke noe kriterier. Glem det. Det skjer ikke.

Du er (bare) verdifull.

Å kaste bort tid.

I helgen har jeg brukt 12-15 timer på å fikse rommene til to av mine kjære barn. En typisk pappajobb. Vi har satt inn nye skap, leksepulter og hyller.

Livet handler om praktiske, håndfaste oppgaver. Mye praktisk.

Og midt oppi den veldig konkrete, praktiske jobbingen, tenkte jeg:

Det er jo dette det handler om. Akkurat her og nå.

Poenget er ikke å bli ferdig.

Jeg koste meg mens vi stod med hver vår klut og vasket rommet, jeg og datteren min på åtte år. Oss to. Ryddet, vasket og støvsugde. Og du skulle sett hvor fint rommet ble. Og du skulle sett øynene til datteren min. Ren lykke. Lykke over at pappa hadde tid til å bruke en hel lørdag på rommet sitt. En hel dag.

Odd Nordstoga skriver om noe av den samme opplevelsen. En farfar som har tid til å «kaste bort tid» på en liten kropp.

Vi prøver å være en sånn en. Alle sammen. En som tar oss tid. Ikke til store, flotte prosjekter.

Men til praktiske, nære, bittesmå prosjekter. Sammen med noen. Helst.

 

Neste forslag?

Kreativitet handler først og fremst om «neste forslag». Det er aldri stopp.

Umulig finnes ikke.

Bare et nytt forslag. En ny mulighet.

Som vi ikke har tenkt på.

Enda.

Hva er ditt neste forslag?

Hvorfor skrive, blogge, dele?

God morgen. Klokken er 06:18. Av og til våkner jeg tidlig, og så lenge dagslyset har begynt å vise seg er det godt å stå opp. Lage en kaffi. Skrive. Ha huset helt for seg selv.

Det er en sjeldenhet for en trebarnsfar.

Det er på tide å si litt om hvorfor jeg skriver. Du kan kalle det blogging, deling eller hva du vil.

Jeg skriver for å bli bedre til å skrive. Så enkelt.

Noe av det vanskeligste med å fortsette å skrive er nettopp det. Å fortsette. Å gjøre det hver dag.

Men det er netttopp det jeg har bestemt meg for.

Jeg skal skrive hver dag.

Helt uten å redigere. Bare skrive. Og publisere.

Hm. Kanskje det er det jeg gjør. Ikke skrive. Det jeg gjør er nettopp «å publisere».

Er det ikke nettopp det som er så skummelt for oss alle sammen? Vi er livredde for å bli kritisert. Ikke god nok. «Hva kommer de andre til å tenke?».

Eller enda verre:

«Tenk om noen andre er flinkere enn meg.»

Drit i det. Fortsett å skrive. Alle disse sperrene er der. Hos alle. Men hvis du virkelig brenner for noe, fortsett. Øv. Hver dag.

Seinfeld ble spurt: «Hvordan ble du en så god stand-up komiker?»

Han svarte: «Jeg skriver en vits hver eneste dag.»

Og han gikk videre til å forklare at, når han først hadde begynt å skrive en vits hver dag, og mentalt krysse av i kalenderen. Check. Da ville han ikke bryte en «serie». Eller en vane.

Uansett hva du øver på. Gitar, dans, sport, skriving. Ingen av oss vet hva som blir resultatet. Men det handler om å kose seg med øvingen. Her. Nå.

Øv. Hver dag.