Når vi skriver, leser hjernen vår det vi skriver. Vi blir bevisst våre egne historier, tanker og følelser.

Hvem vi er formes gradvis, og sterkest i årene fra 0-18 år. Opplevelsene fra bryggekanten hos besteforeldrene dine. Fjellturen. Bærtur med familien.

Fotballcupen i Danmark når du var 12.

I Kongo kunne regntiden komme plutselig, og stemingen kunne forandre seg fra altomgripende hete til et så kraftfullt troperegn at man knapt kunne føre en samtale under blikkplate-taket.

Den knusktørre, hardtråkkede, rustrøde bakken utenfor huset vårt på Ngo ble forandret til et 20cm dypt hav av sølevann.

Svære, tunge regndråper traff bakken med en dump lyd.

Når regnet endelig kom løp barn og voksne gjerne ut og lekte. Det var så varmt i luften at til og med selve regndråpene var nær kroppsvarme-temperatur før de traff oss.

Jeg fikk oppleve fenomenet mange ganger, som en liten gutt på trappen til huset vårt på Ngo, i Kongo. Det var utrolig spesielt.

Pappa hadde satt opp takrenner som samlet regnvannet i store tønner på hushjørnet. Vi hadde ikke innlagt vann. Når vi ikke kunne samle regnvann hentet vi vann fra brønnen.

Jeg leste en gang om effekten av å skrive dagbok. Historier. Blogg. Bok.

Alle former for «å skrive».

Når vi skriver, leser hjernen vår det vi skriver.

Vi leser det vi skriver. Vi blir bevisst våre egne historier, tanker og følelser.

Jeg kjenner på akkurat den samme, gode følelsen av å minnes de tunge regndråpene i Kongo. Minnene blir sterkere, mer ekte.

Røttene blir dypere.

Det er en av grunnene til at det er godt for oss mennesker å skrive.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *