Ikke god, bedre, best. Senk skuldrene og si: «Helt greit, ok, godt nok.»

Ja, adjektiv har tre grader. Regler. Struktur. Det er orden. Gramatikken er ryddig. Den forteller oss at du gjør rett eller galt.

God, bedre, best.

Av og til lever vi livet i «positiv, komparativ og superlativ». Som i et i indisk kastesystem. Vi vil helst ikke ligge i den positive kasten. Vi er tross alt ikke bare gode. Vi skal skille oss ut fra mengden. Nei, vi skal opp. Vi vil vise at vi er komparative. Bedre enn de andre. Vi har evner. Vi får ting til å skje. Men når vi har vært her en stund skal vi helst videre. Opp. Opp i gradene. Vi vil at verden skal se superhelt-symbolet under skjorta. Vi har lyst til å kneppe opp, lyse opp, bli beundret og være superlative. Smak på ordet. Det ligger i kategorien sammen med ord som «unik» og «superdunder».

Men det finnes ingen dunderhonning i et helt vanlig liv. Bare lynghonning. Den smaker godt, men du blir ikke bedre eller best – uansett hvor mye du spiser. Uansett hvor mye du vil.

I et alminnelig, trygt og fint liv hører ikke denne graderingen hjemme. Kast den. Hopp, tramp og spytt på den. Lev, og vær god nok.

Fordi du er ikke et adjektiv. Du er ikke graderingen som andre vil definere deg inn i. Du skal ikke leses med disse brillene. Reglene.

Du skal leses som en barnebok, eller som et nummer av det gamle, koselige bladet «Bamse» (Rune Andréasson). Husker du det? Ukomplisert og koselig. Hyggelig. Morsomt.

Du skal leses med undring. Med et barnlig smil, rullende latter og helst i noen andres armkrok.

Du er god. God nok.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *