Den første ørreten glemmer du aldri

Vi gikk ned til vannkanten, jeg og guttene. De var bare 4-5 år gamle. Fiskestangen svingte lystig fra side side mens vi gikk nedover stien til Sønderlandsvannet. Litt i lyngen, opp i trærne og papsen måtte løse ut kroken både her og der. Endelig var det varm, god sommer og vi skulle fiske etter ørret.

Guttene løftet fiskestangen høyt opp, senket den lang ned bak ryggen og kastet sluken ut med all sin barndomskraft. For et kast!

«Pappa! Så du det! Så du så langt jeg kasta? Pappa, så du det!!!»

Jeg kommer aldri til å glemme barneansiktet. Stolthet. Jeg ser det lett for meg. Helt tydelig. Sluken hadde sust 4-5 meter ut i en flott bue, og landet «plopp!» ned i vannet. Like utenfor bryggekanten.

Men her skulle det vise seg at brunørreten lå og ventet.

 

At en sluk lander i vannet er en stor prestasjon i seg selv for en liten fisker.

Det koster å holde ut med alle bomkast og en forbaska krok som hekter seg fast i blåbærlyng og klær. Slik trening krever stor tålmodighet.

Men så kommer premien.

Sluken treffer vannet, og suksessen er et faktum.

Allerede.

Så skjer det.

Mens ivrige barnehender sveiver inn, fiskestangen svinger opp og ned, nesten i takt med sveivetakene, da skjer det noe under vannoverflaten. Utenfor bryggekanten har en brunørret oppdaget den livlige skjesluken som skvetter opp, ned, fra side til side.

De ivrige barnehendene skaper nemlig mer liv i den livløse metallsluken enn både pappa og farfar kan prestere.

Ørreten blir desperat.

Sluken skvetter lynraskt bort, frem og tilbake i voldsom fart.

Plutselig blir den liggende stille.

Men bare et tiendels sekund.

Guttepjokken er en lunefull og lur fisker. Han er uforutsigbar. Eller kanskje han ble opptatt med en rar bille som løp foran ham i gresset. Eller han klødde seg på myggstikket i nakken.

Men så er han tilbake til fiskingen, like plutselig og distre som han forsvant. Han løfter stangen. Skal til å sveive igjen.

Ørreten har ikke noe valg.

I det samme øyeblikket som gutten skal til å trekke stangtuppen i strak bue, rett over hodet, da svømmer ørreten frem og tar sluken. Av og til stemmer alt. Ørreten, som har fulgt med på denne uforutsigbare, blanke, skjesluken har nemlig tatt kroken! Gutten har fått ørret på kroken!

Den nydelige, lysluggede guttepjokken og skal til å stramme snøret. Slike øyeblikk er evige. Uendelige og så ufatteligt verdifulle. Et tiendels sekund. Det kommer til å stå skrevet i ryggmargen på den lille fiskeren resten av livet. Han kommer kanskje til å glemme hvordan været var den dagen, eller at han egentlig var lynende sint på pappa som hadde tvunget ham til å ha på den teite redningsvesten. At han var sulten. Tørst. At myggen var nådeløs. At knotten samlet seg rundt hodet som små skyer. Han kommer kanskje til å glemme hvem som var der, sammen med ham, den dagen. Kanskje til og med hvor han var, eller hvor gammel han var.

Det eneste som betyr noe er øyeblikket, her og nå. Den uforglemmelige følelsen. Fisken holder fast i enden av snøret. En voldsom kraft trekker stangtuppen ned. I det samme øyeblikket som gutten skal til å trekke stangtuppen opp, over hodet, vil ørreten ned. Ut.

Det koker av krefter i sønderlandsvannet.

Gutten planter de hullslitte spidermanstøvlene i gresset, setter en fot bak den andre og fester et hardt grep rundt korkhåndtaket på den vesle fiskestangen.

«Det er fisk! Pappa! Det er fisk!»

Dette kommer du aldri, aldri, aldri til å glemme.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *