Brunørreten i myrtjernet

Myrtjern lukter tungt. De har levd et langt liv. En busk har klart å få feste en meter fra vannkanten. Der kan jeg sitte. En spinner vippes utenfor kanten og synker. Lyset blir borte. Tungt og mørkt der nede. Skjuler det seg en feit brunørret der nede?

Venter. Sveiver sakte. Der. Stangtuppen rives ned i en kraftfull bue. Ryggen på fiskestanga spennes. Tvinges opp. Fisken vil ned. Det hviner i monofilament.

Holder det?

Sveiver. Presser stangryggen opp. Det skriker. Spolen skriker. Bremsen er stilt hardt, men enda skriker spolen mens brunørreten kjemper med snuta nedover i mørket. Den vil ned. Bort. Ned i mørket. Den kjemper for livet. Stangryggen presses.

Endelig.

Der. Kampen snur. Brunørreten har snudd. Treblekroken sitter løst. I munnviken. Fisken siger opp fra mørket. Sakte. Sveiver.

«Der ern. Brunørreten. Halvkilos, minst.»

Opp i lyset. En meter fra vannoverflaten. Solstrålene treffer siden på fisken. Blankt. Det glitrer i skjell. Han kaster på kroppen. Vil ned. Men kreftene er borte. Han gir opp. Han lar seg fange.

For en vakker fisk.

Treblekroken holder enda. En krok. Den henger fast, nesten ytterst på leppa. Snart i overflaten nå.

Siste akt.

Fisken legger seg på siden og lar seg slepe inn mot myrkanten. Jeg setter en joggesko forsiktig ut mot myrkanten. Skoen siger ned. Mørkt vann. 20 cm. Men hengemyra holder. Ørreten nærmer seg kanten. Hånden strekkes ut. Ned i vannet. Der. Får tak nå. Griper over gjellene på en halvkilos brunørret.

Og løfter fisken opp av myrtjernet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *