Aktiver meg

Vi blir passive. Med det samme jeg setter rompa på stolen går kroppen inn i en passiv tilstand. Lytter. Deltar. Ser.

Kunsten er å aktivere. Og noen mennesker har denne magiske x-faktoren.

Jeg har funnet en form for aktivering når jeg leser sammen med sønnen min. Vi leste om kjemi, grunnstoff, syrer.

Når vi leser til prøver ser det slik ut:

Spisebord. Jeg har en bunke blanke ark og penn. Han har prøveplan, bøker og notater.

Vi begynner med at han leser læremålene. Om prøven. Tema.

Jeg skriver tankekart over prøven og delmålene.

«Hva er vanskelig her?» Spør jeg etterpå. Så huker vi av det vi må bruke mest tid på.

Og så begynner vi med et tema. Han leser, forteller. Forklarer. Jeg skriver tankekart. Det som skjer er nemlig at han underviser meg.

Han blir aktivert.

Og av og til må vi stå. Bort med stolene. Han forteller, leser, går gjennom notater og forklarer meg. Og jeg skriver tankekart og blir undervist.

Aktivering er kanskje en påminnelse om at formidling ikke handler om deg. Det holder ikke at du underviser, forteller og snakker. Formidling handler om tilskueren, elevene, de ansatte. Og hvis du ikke klarer å aktivere har du bommet.

Da har du bare lest en ramse med ord.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *