Speking av andebryst

Hvis andejakta klaffer kan det bli mye andekjøtt i fryseren. Det tok faktisk noen år før vi lærte å tilberede andekjøtt på en god måte hjemme hos oss. I starten prøvde vi oss frem med norsk, tradisjonsfull enkelhet. Ferske andebryst, rett i stekepanna. Godt smør, salt og pepper. Resultatet ble, for å være helt ærlig, ikke alltid godt. I dag liker vi heller å legge andebrystene i sousvide på 57 grader i 3 timer, og en rask tur i stekepanna. Når disse nydelige andebrystene skjæres opp i tynne skiver og litt varm saus smaker de himmelsk. Fløtegratinerte poteter, og vi gir terningkast 6. Men det finnes også andre spennende måter å tilberede andebryst, nemlig speking!

(mer…)

Gaustadtoppen med egne øyne

På biltur over Gaustadtoppen ba jeg ungene i baksetet å legge vekk ipad og lydbok. «Nå kjører vi over Gaustadtoppen. Hvis dere vil oppleve denne utsikten bør dere legge vekk skjermene.»

Wow. Det er en stor opplevelse å se spektakulære fjellet med øynene. Hjernen klarer ikke å behandle informasjonen. En kilometer opp i fjellveggen ser ut som noen meter. Vi mister evnen til å forstå avstander. Det er umulig å se for seg hvor krevende det er å gå opp. Et bilde kan ikke gjenskape opplevelsen av å se Gaustadtoppen. Det blir flatt. Digitalt. Tomt. Nesten dødt.

Men våre egne linser. Øynene.

Gjør alt levende.

Blåbærlyng og lavlandsskog

Telemark. Tuddal. I kveld gikk vi tur opp på toppen. En mosekledd fjellknaus.

Etter en liten pause med farris og nyting av utsikten oppdaget vi at vi satt mitt på rasteplassen til en storfugl. Røy, Orrfugl eller Tiur? Hvem vet. Vi fant bare visittkortet.

Blåbærene begynner å bli blå. Mange grønnblå, helt på kanten til å bli blå. Og av og til, der sola har fått skikkelig tak, noen store. Fulle av skogssmak.

Og grønne einebær. Det smaker skog, det. Ekte viltsmak.

På en flekk, lenger ned, lå de trillrunde kulene til haren. Den har nok full kontroll på hvor vi er, og holder seg laaaangt borte.

Vilter, jaktspringeren vår, går sammen med oss. Han storkoser seg med lukten av fugl, hare og ekorn. Skogen er full av liv og vitring. Frodig og grønn. Klar for høst.

Luften begynner å bli kaldere nå.

Et «godt nok» liv. Det trenger vi mer av.

Tenk om vi sa slik oftere?

«Gjør så godt du kan». Hva betyr det egentlig? At vi skal presse oss selv, til å yte maksimalt? Hver gang? Hele tiden?

Jeg tenker på guttene mine. 12 og 14 år. Neste år går begge på ungdomsskolen.

Hvis vi tar et steg opp i dette store glasshuset vi lever i. Ser på alt i fugleperspektiv. Er dette karakterfokuset med på å skape sunne, tilfredse mennesker?

Når vi er på hytta, lever vi et «godt nok» liv. Det tar et par dager å komme inn i modus. Senke pulsen. Og forventningene. Dempe stresset. Men så kommer den tilfredse følelsen av å leve det enkle, avdempede livet på hytta. Selv det å vaske opp blir en hyggelig ting når man har god tid, og senker skuldrene. Vannet må varmes, og hver enkelt kopp, tallerken og gaffel må vaskes for hånd. Vi rusler ut i kjøkkenhagen og henter poteter og kål. Ungene koser seg med egne aktiviteter. Ingen forteller dem hva de skal gjøre her på hytta.

Et «godt nok» liv.

Ikke «yt maksimalt».

Det trenger vi mer av.

10 kg keramikk

Klassen ble delt i to.

Den ene gruppen fikk en uke på seg til å lage sitt aller beste keramikk-produkt. De kunne bruke så mye keramikk de ville. De kunne skrote så mange forsøk de ville, og begynne om igjen. I slutten av uken skulle de levere ett «perfekt» produkt.

Den andre gruppen fikk 10 kg leire. Oppgaven var å lage så mange keramiske produkter som mulig. De skulle bruke all leiren. I slutten av uken skulle de levere så mange keramiske produkt som mulig.

Poenget med historien er ikke hvilke elever som laget den flotteste keramikk-skålen. Eller koppen.

Poenget er at noen av elevene lærte noe viktig om å øve.

Lag mye. Skrot mye. Begynn om igjen. Lag mer. Lag så mye du kan.

Senk terskelen. Glem det perfekte. Det unike. Den ene fantastiske låten. Det beste bildet. Den mest populære teksten.

Du har 10 kg keramikk som skal brukes opp. Lag mange, mange ulike kopper, skåler og vaser.

Kos deg mens du jobber.

Senk skuldrene.

For hver kg keramikk blir du litt flinkere.

«Opp igjen.»

Når ungene var små sa vi «opp igjen». Når de lærte å gå. Første gang på langrennski. Når de skulle lære å sykle. Opp igjen! Dette klarer du. Det er greit å ramle. Det er greit å gjøre feil.

Må vi lære dette litt på nytt – når vi nærmer oss 40? På et tidspunkt forteller vi oss selv: Du er voksen nå. Du skal kunne ting og tang nå.

Plutselig blir det vanskeligere å gjøre feil. Og si til seg selv: Opp igjen. Men så er disse to ordene fortsatt så utrolig viktig og gode.

Kreativitet er et valg.

Du velger å jogge. Å lage mat. Å stå opp.

Det er en myte at vi må vente på kreativitet. At den kommer. Tull.

Kreativitet velges. Den oppstår når du setter av tid.

Den skjer når du kaller inn til brainstorming med kollegene.

Den kan øves opp, som en muskel. For hver gang du skriver, maler, spiller gitar eller eksperimenterer med speilreflekskameraet blir du litt flinkere. Litt mer kreativ.

Lag 99 dårlige tekster.

En dag kommer tekst nr. 100. Den virkelig gode historien.

En dag kommer den gode låten.

Det unike bildet.

Onsdagsmennesket feirer firere.

Jeg liker Per Fugelli sitt onsdagsmenneske. Godt nok. Da eldstemann begynte på ungdomsskolen hadde vi en viktig prat om karakterer. Isak, husk på at en femmer er toppkarakter. Det betyr at du kan alt. Det betyr at du har gjort ditt beste. Men det er ikke her du skal legge lista.

Dette skal du vite, Isak: Når du kommer hjem med en prøve hvor du har gjort ditt beste skal jeg og mamma være med og feire firerne dine. Det er godt nok. Det betyr at du har gjort ditt beste, og at du fikk mye riktig.

Femerne kommer av og til. De skal feires. Sekserne kommer også av og til. Når du virkelig koser deg med det fag du liker. En sekser handler om at du både kan alt, og at du kan reflektere. Du kan bruke historiekunnskapene dine for å snakke om hvordan den amerikanske politikken har blitt formet til det vi ser i dag. Republikanere og demokrater. Du forstår hvilke krefter som er i sving.

Men det er firerne vi skal feire. Hver eneste firer. Når du får tilbake en prøve med en firer skal du smile hele veien hjem, og vite at vi feirer sammen med deg. Det er godt nok, og vi er kjempefornøyd med innsatsen din.

Skole er et langdistanseprosjekt. Du skal være student lenge. Du skal trives, gå videre på videregående og etterhvert skal du kjenne på friheten på universitetet.

Femmere og seksere er strålende, og de kommer. Men det er firerne vi skal feire. De betyr at du har jobbet godt, du kan mye, du er på vei, og en dag – en dag kommer nok en femmer. Du er god nok, og en firer er godt nok.

Husk det Isak.

For meg er det dette onsdagsmennesket handler om. Det er en langdistanse-taktikk. Onsdagsmennesket er designet for å løpe langt, holde ut og trives med livet. Onsdagsmennesket kommer hjem med en firer, en vanlig dag på ungdomsskolen. Onsdagsmennesket gjelder nemlig ikke bare «de voksne».

Onsdagsmennesket gjelder Isak også.

“Ta vare på drømmen din.”

Jeg var heldig som fikk jobbe 7 år som frivillig i Maritastiftelsen, Oslo. Den viktigste mentoren jeg hadde var Trond Akerholdt. Trond var unik. Han gikk rett i dybden når han snakket med folk. Han hadde en trygg utstråling i miljøet blant unge, nervøse, gutter og jenter på plata i Oslo. Narkomane, halliker, langere og prostituerte. Trond var på fornavn med de. Han var respektert. Han var en pappa-figur for mange.

(mer…)

Det er stas å møte en Raymond

Det er stas å møte en Raymond. De inspirerer oss til å skrive. Skape. Lage noe. Hva som helst. Et eller annet. Jeg var ikke mer enn 12-13 år når jeg var på besøk hos onkel Raymond. «Oi, tenk om jeg hadde bodd så nær sjøen!» tenkte jeg. «Da hadde jeg stått nede i fjæresteinene og fisket makrell og tare-torsk hele dagen!»

(mer…)