Tarzan-metoden

Det finnes ingen enkel, rett linje fra A til B i livet. Du kan gjerne ha en retning, men hemmeligheten ligger i å tørre å kaste seg ut. Grip tak. Si ja til noen uventede utfordringer. Små eller store.

Casey Neistat kaller det «Tarzan-metoden», og i kjølvannet av hans video har mange andre unge mennesker laget små videosnutter hvor de deler noen refleksjoner rundt dette.

Jeg tror det er fint at unge mennesker kan holde fast i slike livsfilosofier. Det er en motvekt til idéen om en klar og tydelig karriere-vei. Suksess. Et mål.

PS: Få med deg slutten av videoen nedenfor. Casey svarer på et spørsmål fra en youtube-seer om hvordan man kommer seg ut av en vanskelig situasjon (how do you get out of a rut?). Svaret er jobb. God gammeldags jobbing er svaret på mange problemer, sier Neistat. Det kan kurere depresjon, sorg og mye mer. Igjen synes jeg Neistat formidler utrolig sunne, gode holdninger til unge folk.

Komprimer video med Handbrake

Hvis du lager opplæringsvideo eller av andre grunner publiserer video til YouTube eller Vimeo bør du sjekke ut Handbrake. Last ned og velg standard-komprimering. Resultatet er ofte en komprimering fra 200gb til f.eks. 20gb. Dette gjør opplasting enklere og raskere.

Hvis du  hoster video hos Vimeo er det helt avgjørende. Gratisversjonen har nemlig en grense på antall gb du kan laste opp. Med Handbrake blir ikke dette et problem.

Skal du arkivere en sikkerhetskopi av videoene? Komprimer med Handbrake.

Skal du sende en forhåndsvisning av video? Komprimer til 2-3 mb og send som vedlegg.

Hvis du vil se eksempel på videoer som er komprimert i Handbrale, se min vimeokanal.

Ikke overlat komprimering til YouTube og Vimeo. Jo – de «fikser alt»  og komprimerer for deg. Men resultatet blir mye, mye bedre når du bruker Handbrake først.

(Ps: Handbrake anbefales av Vimeo. Prøv å Google «Vimeo Handbrake».)

Blended learning

Jeg leser om «blended learning», en variant av «flipped classroom» og mange andre måter å bruke video og digitalt innhold i klasserommet.

Også kom jeg over denne videoen. Julie Henderson definerer blended learning som «kombinasjonen av digitalt innhold og aktivitet».

(Gå rett til sitatet her.)

Dette liker jeg. Det er ikke videoene som er løsningen. Vi skal ikke slutte å gjøre det som fungerer i klasserommet. Vi skal fortsatt lære bort, veilede, vise, snakke, peke, fortelle historier, forelese, skrive, bruke papir og alle de tingene som du gjør. Du skal ikke slutte med det som virker.

Men blended learning handler om å kombinere god undervisning med aktiv bruk av video. Mye video. La elevene virkelig bruke video alene, i grupper, hjemme og i prosjekter.

Ja, det er krevende å lage video. Det tar tid. Men som med alle andre ferdigheter blir det enklere over tid. Du bruker rett og og slett mindre tid på å lage en video om 6 måneder, enn i dag.

Her er hele videoklippet om blended learning.

Prosjektblogg om IKT-opplæring for innvandrere

Vi har fått en god start på prosjektet «digital borger» på Johannes læringssenter. I skrivende stund har vi 50-60 oppgaver som ligger klar i Google disk/Classroom, og i morgen begynner vi arbeidet med videoer.

Hvis du vil følge prosjektet kan du lese mer her:

https://prosjektdigitalborger.wordpress.com/

Er det nødvendig med en egen blogg, om et tidsavgrenset prosjekt?

Ja. Prosjektet vårt strekker seg ut 2018. Da skal vi evaluere og avslutte. Planen er at oppgavene og videoene som lages går inn i videre drift på introprogrammet i Stavanger. En blogg, i denne sammenhengen, er et worddokument. Et langt worddokument. Hvert blogginnlegg er ikke mer komplisert enn et nytt avsnitt.

Men blogg-verktøyet er unikt i formidlingssammenheng. Det gjør det enkelt for 2 personer å samarbeide om skrivingen, og publiseringen er bare en knapp unna.

Hvert innlegg får også en egen link/URL. Små og store tips kan deles. Innholdet «bor» en plass. Det lever ikke bare på en pdf, fra mail til mail, fra person til person.

Tar det ikke fryktelig lang tid å sette opp en blogg, og drifte den?

Nei. Det tar 10 minutter å skrive et nytt innlegg, og innholdet er jo allerede laget for selve prosjektet. Hensikten med bloggen er å dele informasjon og verktøy som allerede eksisterer. Dessuten sparer vi faktisk tid. I slutten av prosjektet skal vi dele kunnskapen og erfaringen med andre introrådgivere/lærere, og da er det enkelt å bruke bloggen «på tavla».

Det vanskeligste er å komme i gang. Lage den første. Gjøre den første. Lese den første.

Uansett hvor god idéen er. Den første er alltid vanskelig. Dørstokkmila. Den «første» føles som en mil. En uendelig, lang mil.

Vi skal gjøre det perfekt. Det skal være bedre enn det andre.

Men idéen, den har vi klart for oss.

Men allikevel er den første så utrolig vanskelig å få gjort.

Tenk om vi kunne si til oss selv: «Jeg skal lage den første, og 99 andre. Ingen skal være spesielt bra. De skal bare være gode nok.»

Nøkkelen er å komme i gang. Lage den første. Og en til. Kast perfeksjonismen på bålet. Hopp i det. Kast deg ut. Lag den første.

«The Grind». Det er den gamle, tunge slipesteinen.

Har du hørt om uttrykket «The Grind»?

Det er vanskelig å oversette direkte til norsk. En «kvern» er ikke dekkende.

Det er mer riktig å oversette uttrykket som en stor, gammel slipestein som må sveives for hånd. Den er tung og treg. Håndtaket er et sprukkent, gammelt, flisete, dreid trehåndtak som ofte slipper fra seg fliser. Fliser som stikker seg dypt inn i hånda. Slipesteinen veier 18 kg og er slett ikke en perfekt sirkel. Nei, den er tyngre i den ene enden, noe som gjør hver omdreining ekstra tung.

For hver runde må du legge hele kroppsvekta mot håndtaket og presse deg over den skjeve, ovale delene av steinen. Og i senter av steinen er det en gammel jernstang. Den er slitt ned til halvparten av jernet, rusten og ruglete.

Og den har en bøy, fra tyngden til den enorme slipesteinen. Rusten drysser fra stangen når du sveiver. Og lyden av jern som skjærer mot stein skriker i ørene.

Av og til må vi sette oss ned ved den forbannede steinen.

Sveive, slipe, helle på mer vann, sveive litt til, sette kniven mot steinen, sveive, slipe. Det går tungt, tregt, det skjærer i ørene og du har konstant lyst til å gi opp.

Det er ikke en fiber i kroppen som kjenner på arbeidslyst eller motivasjon. Men du må.

Du må sitte ved den forbannede slipesteinen og sveive.

«The Grind», eller vår urnorske slipestein, er et bilde på utholdenhet. Den forteller en historie om noe vi alle kjenner på av og til. Du vet, når du står opp om morgenen og har lyst til å kaste inn handkleet. Du har bare lyst til å kjenne ekstra godt etter, være litt syk og ligge på sofaen. Hvile. Sove, Slappe av. Ta fri fra ansvaret. Jobben. Kollegene. Stresset. Arbeidspresset.

Eller når du vil gi opp å skape. Lage noe. Bygge. Spille. Male, Skrive. Tegne. Dreie. Slipe. Vaske. Vise. Gjøre. Øve. Trene.

Men den gamle slipesteinen står der. Og venter.

Og til slutt reiser du deg resolutt opp fra kjøkkenstolen, tar på deg skoene og  går ut.

Du setter deg.

Og sveiver.

I dag også.

Når er du mest kreativ? Morgen? Kveld?

Mitt favoritt-tidspunkt på dagen er faktisk morgenen. Vel, ikke alltid. Men av og til. Når jeg kan sette meg ned med en kaffi i 15 minutter, lese, skrive og forberede meg på resten av dagen. Av og til, når jeg står opp enda litt tidligere, får jeg kanskje en hel time på morgenkvisten til kaffi og egentid.

Vi trenger tid for oss selv. Jeg husker at det var noe av det jeg savnet når vi var midt i småbarnsfasen. Tid til å fundere. Tenke. Tid til å bli kreativ. Koble på.

Når er du mest kreativ? Hvorfor? Maler du? Skriver du? Spiller du? Leser du? Går du tur? Fotograferer du? Filmer du? Trener du hund? Lager du mat?

Svaret kan være så mye. Jeg mener, svaret på hva du gjør når du skal fylle kreativitets-tanken.

Men den må fylles. Det må velges. Og gjøres.

Mysteriet: Motivasjon.

Hvis du og jeg er motivert kan vi lære nesten hva som helst. Jeg husker at jeg lærte meg fluebinding som tenåring. Jeg skulle begynne med fluefiske, og fikk en enkel fluebindestikke av onkel Raymond. Så var det gjort. Jeg hadde ikke youtube eller internett, men en perm full av tegninger og forklaringer.

Men det viktigste.

Jeg var motivert. Indre motivert. Det beste med læringen var at ingen hadde sagt at jeg skulle lære å binde fluer. Bare meg selv. Jeg kom på det. Helt alene. Ingen lærer, mor, far eller kamerat hadde foreslått det.

Motivasjon trenger en tennstift. En tennhette. En onkel som ivrer etter å fiske, eller en kamerat som smitter med hobbyen sin.

Så kanskje vi må smitte mer? Mindre læring. Mer smitting?

Flere interessante mennesker bruker ordet «idé-virus». Det er et positivt virus. Det smitter gjennom menneskelig kontakt, og det finnes ingen kur. Hvis du først har fått dilla er det umulig å stanse toget. Du søker, lærer, prøver, bygger, skriver, synger, tegner, jobber, løper, forsker og eksperimenterer.

Motivasjon er kanskje selve viruset. Uforståelig og uberegnelig. Og smittende.

Seth Godin sier: «Gode idéer kommer fra dårlige idéer. Alle jeg kjenner som har hatt mange dårlige idéer kommer en dag på en god idé.»

Flipped classroom. Hva er det egentlig?

Jeg har lyst til å grave litt. Lære litt mer. Lære mer om Flipped classroom. Har du hørt om Salman Khan, eller «Khan Academy»? Hvis ikke, sjekk ut denne dokumentaren fra 60 minutes.

Poenget med dette blogginnlegget er å lære meg selv litt mer om hva denne metodikken handler om.

Hva forstår jeg? Jo, flipped classroom er en metodikk. En metode. Det er en motvekt til tradisjonell forelesningsmetodikk hvor læreren lærer bort, og elevene er stille, mottagende. Læreren er aktiv.

Men vi vet jo alle sammen at klasserommet er mer nyansert enn som så. Ingen lærere vil ha passive elever. Vi vil ha aktive, skrivende, tenkende, gjørende elever. Jeg kjenner ingen dårlige lærere. Men jeg kjenner noen ekstraordinært gode.

Og de har knekt koden i hvordan aktivere og motivere elevene. De skaper engasjement. Elevene bidrar aktivt.

Men hva er da nytt? Hva er nytt med flipped classroom? Kanskje det ligger i ordet? Er klasserommet snudd opp ned? Flipped? Hvis ja, hva betyr det? Skal alle elevene stå ved kateteret og undervise? Læreren sitter på skolepulten og lytter? Det ville blitt rimelig fullt oppe ved kateteret. Men kanskje dette bildet har noe med sannheten å gjøre? Jeg tror det handler om hvem som sitter på kontrollen. Styringen. Progresjonen. Læreren sitter ikke på gasspedalen. Læreren behøver ikke engang å vite hvor langt alle elevene har kommet, til enhver tid.

Dette handler kanskje om å snu skole + lekser på hodet. Tanken er at elevene, gjennom undervisning som er spilt inn på forhånd, skal kunne forberede seg hjemme. Og når de kommer på skolen skal de bruke tiden på «lekser».

Men en metodikk kan brytes ned i biter, og vi kan selvfølgelig «shoppe» elementer. Så hva kan jeg plukke? Hva kan du bruke? Hva gjør de andre?

Jeg tror flipped classroom handler om at eleven sitter på kontrollen. Oppgavene ligger der. Gjerne sammen med video-instruksjoner. Og nei – det handler ikke om videoen. Video er smart, først og fremst fordi læreren kan være 30 steder på samme tid. Elevene kan jobbe med ulike oppgaver. Ulike videoer. Ulike nivåer.

Her er et eksempel på en video av Salman Khan, om diabetes.

Jeg har lyst til å skyte inn noe. Jeg har en påstand. Jeg tror ikke hjernen vår skiller mellom en «live» person som underviser oss, og en person som snakker til oss gjennom en video. Rent logisk forstår vi forskjellen. Men i forhold til læringsutbytte tror jeg utbyttet er tilnærmet likt. Vi må slutte å snakke om at noen «lærer på youtube». Tullprat. Et slikt utsagn er fullstendig meningsløst. Det er ingen som lærer av en video. Vi lærer av en video – som er laget av en flink formidler og lærer. Vi lærer fordi han/hun som har laget videoen er en god pedagog. Og Salman Khan er en dyktig formidler. Både live og gjennom sine opptak.

Eksempel: Sjekk ut denne videoen om prosentregning. Den er i utgangspunktet laget av Khan Academy, men er også oversatt til norsk.

Flipped classroom krever forarbeid. Materialet må lages på forhånd. Oppgaver, video og en plan for progresjon må tenkes gjennom på forhånd. Det må være mulig for eleven å være på nivå 4, og finne nivå 5, 6 og 7 i løpet av de neste 3 ukene. Det må ligge lagret et sted.

Og læreren? Noe av idéen bak flipped classroom er, slik jeg har forstått, at læreren skal få mer tid til å veilede. Gå mer rundt. Hjelpe eleven der han/hun er.

Og eleven skal få tid til å være på nivå 4 i 7 uker hvis nødvendig. Han/hun blir ikke hengende etter. Eleven skal slippe å føle at han må hoppe over nivå 5 og 6, fordi resten av klassen er på 7. Og så begynner hullene å dannes. Og eleven blir motløs. Gir opp.

Jeg vet ikke om flipped classroom fungerer. Kanskje det er bare «enda noe nytt». Men er dette en fruktbar tanke? Er ikke noe av poenget med å være lærer – å videreutvikle seg? Å bli en bedre pedagog, år for år?

Klasserommet og undervisningsformen har forandret seg. Var det bedre før, med spanskrør og pugging? Er det bedre i Kina? Eller Sverige? Skal vi løfte på skuldrene, himle med øynene og sukke oppgitt til kollegaen som sitter ved siden av oss – fordi noen foreslår noe nytt?

Flipped classroom er nettopp det. Det er noe nytt. Og som alle andre metodikker kan det ha noe fint med seg – og noe som er tull, tøys og bortkastet. Og slik er det med min undervisning, og din. Noe er bra, noe er dårlig.

For tiden holder jeg på å lese om «Khan Academy». Det finnes til og med en norsk ressursside om metodikken. På https://nb.khanacademy.org/.

Mange av videoene fra Khan Academy er til og med oversatt til norsk. Sjekk ut den norske youtube-kanalen her: https://www.youtube.com/user/KhanAcademyNorsk/videos

Og hvis du vil lære mer, sjekk ut hans TED-talk.

Ikke god, bedre, best. Senk skuldrene og si: «Helt greit, ok, godt nok.»

Ja, adjektiv har tre grader. Regler. Struktur. Det er orden. Gramatikken er ryddig. Den forteller oss at du gjør rett eller galt.

God, bedre, best.

Av og til lever vi livet i «positiv, komparativ og superlativ». Som i et i indisk kastesystem. Vi vil helst ikke ligge i den positive kasten. Vi er tross alt ikke bare gode. Vi skal skille oss ut fra mengden. Nei, vi skal opp. Vi vil vise at vi er komparative. Bedre enn de andre. Vi har evner. Vi får ting til å skje. Men når vi har vært her en stund skal vi helst videre. Opp. Opp i gradene. Vi vil at verden skal se superhelt-symbolet under skjorta. Vi har lyst til å kneppe opp, lyse opp, bli beundret og være superlative. Smak på ordet. Det ligger i kategorien sammen med ord som «unik» og «superdunder».

Men det finnes ingen dunderhonning i et helt vanlig liv. Bare lynghonning. Den smaker godt, men du blir ikke bedre eller best – uansett hvor mye du spiser. Uansett hvor mye du vil.

I et alminnelig, trygt og fint liv hører ikke denne graderingen hjemme. Kast den. Hopp, tramp og spytt på den. Lev, og vær god nok.

Fordi du er ikke et adjektiv. Du er ikke graderingen som andre vil definere deg inn i. Du skal ikke leses med disse brillene. Reglene.

Du skal leses som en barnebok, eller som et nummer av det gamle, koselige bladet «Bamse» (Rune Andréasson). Husker du det? Ukomplisert og koselig. Hyggelig. Morsomt.

Du skal leses med undring. Med et barnlig smil, rullende latter og helst i noen andres armkrok.

Du er god. God nok.

Har du sett elektrikerbilen med «lik oss på Facebook» reklameskilt i bakruta?

Tenk. Vi kjører rundt med biler som reklamerer for Facebook. Ikke bare vår webside. Vårt firma. Nei. Firmabiler over hele det norske land kjører rundt med reklame for et annet firma.

Jeg har ingenting i mot Facebook. Dette handler ikke om Facebook.

Det handler om en vits. En utrolig historie. Litt manipulasjon. En idé om at jeg skal «like deg på Facebook» fordi hele bakruta på elektrikerbilen er tapetsert med reklame.

Ingen kommer til å like deg på Facebook. Men du har kanskje skaffet Facebook litt mer oppmerksomhet.

Og det er litt morsomt.

Hvordan kan vi markedsføre oss? Ikke Facebook. Kan vi gjøre noe kreativt? Hva er egentlig effektivt? Hva koster det å drive markedsføring? Er det verdt det? Hva er nødvendig? Hvor mye tid skal vi bruke på dette? Hva får vi ut av det? Hva kan vi kutte ut? Hvor lite kan vi gjøre? Hva er viktigst?

Det er kanskje dette vi bør spørre oss selv.

Og i mellomtiden kjører vi rundt med reklame for en annen manns firma.

Du er en kunstner. Gå og lag noe fint.

Det er ikke forbeholdt en elite. Kunst er et uttrykk for generøsitet. Du ser noe vakkert. Du vil dele noe. Og du skaper.

Musikere gjør det. Fotografer. Malere. Skribenter. Bakere. Lærere. Assistenten i barnehagen skaper kunst. Ofte sammen med barna.

Kunst er for alle. Det er en felles julepakke som vi kan åpne sammen.

Det gjør det gøy å leve. At du lager noe fint. Rart. Morsomt. Sterkt. Annerledes.

Det gjør min og de andre sin dag litt mer morsom å leve.

 

Å formidle, kun med ord, er skummelt. Nakent. Mister vi noe med vår visuelle, digitale formidlingsform?

Det er en grunn til at digitale plattformer omfavner bilde og tekst. Bilde og tekst. Bilde og tekst. Bilde og tekst.

Ikke bare tekst.

Men bilde og tekst.

Hva gjør det med vår evne til å skape, fortelle og visualisere? Jeg mener, når vi skaper historier med rene ord må vi gå inn i en visualiseringsøvelse. Ordene må flyte sammen til noe nytt. Noe eget. Et bilde. En verden. En opplevelse. Følelse.

Vi har ingen bilde-krykke. Vi kan ikke lene oss tilbake og si, «her er et bilde med en tekst.»

Uten bilder blir det slett ikke enkelt å formidle. Det blir krevende, vanskelig og av og til helt umulig.

Men når du leser en god tekst gjenkjenner du følelsen.

Podcast om inkluderende arbeidsliv. Smart grep av NAV.

Jeg hørte første episode av IApodden, en podcast produsert av en trio fra NAV Vest-Agder. Bra! Jeg liker det! Jeg er en stor fan av podcasts. Det er uendelig mange emner der ute, og kjøreturen til hytta i Tuddal blir alltid så mye kortere med en podcast på øret. Du vet, når kona har sovnet i passasjersetet og ungene har stappet propper i ørene for å se siste serie som de har lastet ned fra Netflix. Da er det rett og slett kos å kjøre med en podcast på øret.

Den første episoden av IApodden (Inkluderende Arbeidsliv) har gjester som Steinar Olsen (Stormberg) og Kjell Hugvik, arbeids- og tjenestedirektør i NAV. dette er på ekte «norsk» uten store fanfarer og jingles. Podcasten kunne sklidd rett inn på en helt vanlig radio-kanal. Jeg kjenner ikke hostene (gjengen fra Vest Agder), men tipper at dette er en medievant gjeng. De er avslappet og overlater stort sett ordet til gjestene. Det liker jeg.

Steinar Olsen er en naturlig historieforteller, og jeg skjønner godt at de starter serien med ham som gjest. Han forteller blant annet en historie om kollegaen som stadig melder om små influensa-anfall. Steinar får mistanke om at noe annet er bakgrunnen for fraværet og tar en prat. «Ok, jeg har egentlig ikke hatt influensa», kommer det frem. Angsten hadde tatt overhånd, og det var rett og slett vanskelig å gå på bussen. «Det fikser vi. Neste gang det skjer, sender du en sms. Vi fikser kameratkjøring». Steinar Olsen snakker om åpenhet i arbeidsmarkedet, mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Han forteller også flere historier som får frem poengene i god podcast-stil.

Kjell Hugvik hadde også gode historier på lager og fortalte om en kvinne som ble friskere av å jobbe, men som egentlig var stemplet som uføre. Det er rart, dette med historier. Det er disse vi husker, og de krydrer journalistikken.

Tommel opp til den eller de som kom på idéen med IApodden. Vi trenger slike historie-plattformer og dører inn til NAV og andre store organisasjoner.

Podcasten fra NAV-trioen i Vest-Agder er en flott plattform for å fortelle historier, menneskeliggjøre og åpne døren inn til en stor organisasjon. God idé!
Podcasten fra NAV-trioen i Vest-Agder er en flott plattform for å fortelle historier, menneskeliggjøre og åpne døren inn til en stor organisasjon. God idé!

Speilreflekskamera – Har du prøvd fastobjektiv?

Den største forskjellen på et fastobjektiv og zoomobjektiv er nettopp det siste. Fastobjektivet har ikke zoom.

Gjør det noe?

Jeg tror ikke det. Du har zoomen i beina. Beveg deg, let etter et fint utsnitt, et godt lys, flytt på møbler, velg fokus og «plukk» de gode bildene.

Det er mange gode fastobjektiv, men jeg har lyst til å nevne at min favoritt er 35mm. Gå til din lokale fotobutikk (jeg snakker alltid med Kai på Stavanger Foto). Prøv forskjellige objektiv.

Hvis du er redd for at du kommer til å «stange i veggen» for å få stort nok utsnitt med 35mm kan du vurdere å kjøpe et vidvinkel i tillegg.

Men hvorfor? Hvorfor fastobjektiv? Hvorfor er ikke et zoomobjektiv godt nok?Jo, zoom er kjekt. Men det kommer med et minus. De fleste rimelige zoomobjektiv er lite lyssterke. Og det er ironisk. De aller fleste av oss bruker speilreflekskameraet innendørs. Vi trenger et lyssterkt objektiv.

Et kitobjektiv har gjerne lysstyrke på 3.5, mens et 35mm kan ha 1.8. Det er himmel og hav forskjell på bildene du får på disse to.

Så – stikk ned til fotobutikken og prøv et fastobjektiv neste gang du er innom.

«Kameraet er en forlengelse av øyet. Det er alltid med. Bortsett fra når jeg barberer meg om morgenen.»

Henri Cartier-Bresson.

Sitat fra elevbedrift: «Hjelp!! Jeg jobber så sykt dårlig under press!»

Hvorfor elevbedrift?

For noen timer siden var jeg så utrolig heldig og få oppleve Junior-Entreprenøren 2018 Sør-fylket. Det ble avholdt på Hetland vgs, med over 50 elevbedrifter. Ja, over 50 konsept var påmeldt og stod på stand! Wow. Ungt Entrepenørskap gjør en knakende god jobb. De jobber langsiktig og relasjonelt for å bygge opp en kultur rundt innovasjon i skolen.

Og det tar tid. Naturligvis. Lærere, rektorer, ledere og næringsliv har travle dager. Møter, kunder, elever, prøver, arrangement og prosjekt. Alt spiser av tiden vår. Vi verner om vårt eget. Naturligvis.

Og det er greit. Men midt oppi denne naturlige livskverna jobber UE med å løfte frem ungdommene våre. Jeg har selv to gutter på 13 og 15. Jeg blir glad, stolt og nesten rørt av det UE får til. Sammen med Hetland, flinke lærere, rektorer som sier JA og elevene.

Og det er elevene som gjør jobben. De lager bedrifter, skaper konsepter, produkter, tjenester, logoer, de står på stand, bygger nettverk, låner skrivemaskinen til mamma, bygger i garasjen til pappa og jobber «overtid» i ukesvis før lansering.

For det står nemlig om noe viktig.

På dager som dette. Den 10. april ved Hetland VGS. Da skal nemlig vinnerne kåres. Og elevene våre har et friskt og deilig konkurranse-instinkt. Det er digg å se på. De selger, forteller, viser og overbeviser.

Mens jeg gikk forbi messebordene og 20-30 elever som jobbet febrilsk med å bli ferdige til åpning klokken 10, overhørte jeg:

«Hjelp! Jeg jobber så sykt dårlig under press!»

Frustrasjonen kom fra en tenåring som gav alt og stresset med å bli ferdige med utstillingen.

Og kjære alle sammen. Er det ikke dette livet handler om? Å lære å takle litt press? Skape noe? Prestere? Levere? Stå på? Stå sammen?

Er det ikke nettopp derfor vi trenger elevbedriften?

Kreativitet og startkabler

Av og til blir vi sittende å vente. Vi venter på den rette stemningen. En følelse.

Når jeg kjenner den følelsen, da skal jeg sette i gang.

Den kommer ikke.

Og vi venter litt til.

Løsningen er ofte å ta frem startkablene. Koble på, og tilfør en ladning initiativ og vilje. La pennen skrible over papiret. Begynn å klimpre på strengene. Mal noen strøk med lys, blå, himmel. Fyll noen post-it lapper med idéer. Snakk sammen. Start. Bare start.

Gjør det motsatte av å sitte passiv. Ikke vent. Ikke vent på kreativitet.

Bruk startkablene dine.

Du er et kreativt, flott menneske. Lag noe gøy.

Jeg snakket med noen i dag.

Jeg må rydde litt i prosjektene mine. Jeg tok på meg litt mange en stund.

Hvorfor gjør vi slik? Hvorfor blir det noen ganger litt for «mye» kreativitet?

Fordi vi drives av å skape. Det er en urkraft. Farfaren min laget kniver. Lamper. Vogner. Han slipte steiner. Bygget. Og han hadde verdens fineste hage.

Jeg kjenner ikke mange med enebolig, verksted i kjelleren og stor hage. Vi bor tettere. Men trangen til å lage noe gøy forsvinner ikke fra oss mennesker. Den tyter ut i alle slags former, som  prosjekter på jobb, eller oppussing i gangen.

Fordi vi kribler.

Kom deg ut

Det er søndag. I løpet av helgen har jeg vært heldig. Jeg har vært ute, gjort rare ting og fått den velkjente, gode følelsen. Du vet. Følelsen av helg.

I går var det langholdsskyting med 22lr. Utrolig gøy. Vi satt opp metallskiver på en mark. 80, 100, 125, 150, 180, 205 og 280 meter. Og der lå vi. Flatt ut, på en jervenduk, to stk, med hver vår 22lr. Når vi reiste var jeg litt klokere på moa, klikk, retikkel og vindretning.

«Pling!»

Vi må komme oss ut. Ut av stua, frisk luft, gå en tur, fisketur, tur med bikkja, på kafe. Hva som helst. Men det er et valg. Det er mye enklere å daffe i sofaen hele helgen, men hva gir det? Vi pusler på med det vanlige, tørker kjøkkenbenken og ser en ny serie. Lager middag, tørker kjøkkenbenken. Og ser en ny serie. En ny serie-episode, mener jeg.

Nja. Av og til ser vi en hel serie. Bare innrøm det.

Vi må komme oss ut. Lufte hodet, kjenne at helgen var et friminutt. Det er de små tingene. Du trenger ikke finne opp hjulet. Bare kom deg ut.

Og kjenn at du har hatt helg.

Screencastify

Vi har jobbet med et kursopplegg for Johannes Læringssenter i dag, og testet ut en Chrome app: «Screencastify».

Hvis du er kjent med «Screencapture», eller «skjermvideo», kommer du til å like denne appen.

Når du har installert chrome-appen er du klar til å ta opp skjermvideo på et par minutter, og resultatet lagres direkte i Google disk. Vi jobber med et oppgavesett i Google Classroom, og dermed blir det superlett å hente skjermvideo som vedlegg til en oppgave.

Vi bruker Screencastify når vi lager kursopplegg for flyktninger som går på introduksjonsprogrammet v/ Johannes Læringssenter.

Prosjektet heter «Digital borger» og er delvis finansiert av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi). Vi har allerede prøvekjørt 30-40 oppgaver i Google Classroom med 60+ deltagere, og så langt er resultatet lovende. Vi bygger på prinsippet om «flipped classroom», hvor elevene jobber i eget tempo med oppgaver, video og selvstendig tempo, mens vi først og fremst skal være veiledere.

Joda, det blir litt kaos av og til. Men elevene lærer, og har det faktisk ganske gøy underveis.

Mulighetene ligger «et sted i luften» mellom oss.

Det er så lett å tenke: «Jeg må jobbe hardere. Jeg må finne en løsning på dette.»

Du tenker det. Jeg tenker det. Han tenker det. Hun. De andre.

Men så vet vi at svaret ofte ligger et sted i mellom. Mulighetene dukker opp når vi møtes, ser hverandre, snakker sammen og sier: «Jeg har ikke svaret. Jeg vet ikke. Men jeg har en idé. Kan vi få til noe sammen?»

Og det som er så fint med denne prosessen er at vi, i fellesskap, fikk det til. Vi kan være stolt sammen. Ikke alene. Det var ikke du som fikk det til. Eller han. Hun. Det var vi.

Og det begynte med at vi snakket sammen.

Utenforskap

Utenforskap er et vemmelig ord. Ubehagelig å si. Det smaker vondt av det. Og det er litt tabu.

I arbeid med minoritetsspråklige er utenforskap viktig å motarbeide. Det haster å stanse det. Det haster å inkludere, integrere, gi erfaring, åpne opp samfunnet og skape relasjoner.

Steinar Olsen i Stormberg har tatt et tydelig standpunkt i denne kampen. Og han er konkret.

Vi etablerer en målsetting om at vi skal ha én flyktning i jobb i hver butikk.

(Kilde: https://www.stormberg.com/blog/2015/09/13/en-flyktning-i-jobb-i-hver-butikk/)

Nordic Choice var på scenen på Trippelkonferansen, med Ivan Vågstøl og Elisabeth Søyland. De har også et imponerende, tydelig og konkret samfunnsansvar.

Vi vil ha mennesker, ikke CVer. (Ivan Vågstøl)

Utenforskap er en utfordring som løses gjennom dugnad og samtale. Litt Stormberg. Litt Choice. Litt NAV. Og litt meg og deg.

Men næringslivet spiller utvilsomt en nøkkelrolle. Både fordi de har ressurser, men også fordi de evner å snu seg raskt.

Casey Neistat

Jeg skulle egentlig legge meg, men fra første sekund da jeg klikket på denne videoen var jeg sjanseløs. Jeg måtte se resten.

Casey Neistat er en ekte pioner. Jo, han har hatt suksess med sine virale videoer og vlogging, men det han virkelig brenner for er å forandre reklamebransjen.

Han sier:

Det handler ikke om teknologi. Bruk telefonen din. Bruk et lite kompaktkamera. Speilrefleks. Bruk et Red-kamera til 200.000.- om du vil. Det som virkelig betyr noe er historien.

Casey forteller om to kino-opplevelser. En nisjefilm om Mike Tyson på et miniteater, og gigantproduksjonen av Transformers. Han sovnet under Transformers-filmen, men var fullstendig bergtatt av Tyson-historien.

Fascinerende.

Storbarnsforeldre. Noen ganger er samtalen viktigere enn ordene.

Vi hadde en god prat med en av ungdommene i huset. Hvorfor, er ikke viktig. Men av og til er det slik at selve samtalen er det viktige. Ikke hvilke ord vi bruker. Men at vi snakker. Bruker tid. Ser på hverandre. Lytter. Er sammen en liten kveldsstund og deler liv.

Og etterpå kjenner man på den velkjente følelsen.

Skuldrene er litt lavere. Man er litt lettere. Og kjenner på takknemlighet av å tilhøre en flokk.

Ikke en flokk som gjør alt riktig. Hverken før, nå eller i morgen.

Men vi er, og har, en flokk.

Det er jammen fint.

En god blyant

En dyr, toppspekket iMac er en god blyant. Det er alt. Spørsmålet er ikke prislappen. Målet er ikke å kutte ned «så mye som mulig» i prisen.

Spørsmålet er: «Hva kan du lage?»

Kompetanse er ikke å klare seg med minst mulig. Vi er flasket opp i en kultur og jantelov som gir dårlig samvittighet når noe koster. I løpet av mine første 8 år i kommunen (miljøterapeut og lærer) hadde jeg oppriktig, virkelig, dårlig samvittighet hvis jeg spurte om penger til et kamera. Jeg hadde fokus på hva det kostet.

Jeg klarte ikke å se (eller formidle) hva jeg/vi/sammen kunne skape med denne «blyanten».

La oss si at din bedrift vil kjøpe hjelp for å lage en film. Det skjer noe rart i slike prosesser. Pengene får en annen verdi. Vi ser på de ulike tilbudene fra de snaizne byråene og tenker; «Hm, nja. 80.000.- er jo ikke så ille.»

Men den samme organisasjonen eller bedriften vil ofte være mer skeptiske til å investere i eget utstyr til 40.000. Det føles tryggere å «gi» pengene til noen andre, slik at de andre har ansvaret for å forvalte. Det blir deres jobb å skape verdi av pengene.

Hva er en «intrapenør», og hvorfor trenger vi det i offentlige organisasjoner?

Hør på dette. Dette er musikk i mine ører. Her er en definisjon på hva en «intrapenør» er:

En intraprenør er på mange måter det samme som en entreprenør. Forskjellen er at en intraprenør velger å bruke sine gründergener i en allerede etablert organisasjon fremfor å etablere egen virksomhet. (Kilde: http://www.innomag.no/intraprenorer-som-verdiskapere/)

Vi trenger intrapenører i kommunen, i NAV, blant lærere, sykepleiere, vernepleiere, assistenter, politikere og alle som jobber i det offentlige rom. Hvorfor? Fordi vi trenger idéene.

Jeg har en «popcorn-hjerne», og hvis du nettopp fikk en ryggmargsreaksjon som sa «Å! Det er jo det jeg også har!» – da vet du hva jeg snakker om. Og la det være sagt – jeg tror alle har popcornhjerne av og til. Men noen mennesker synes det er ekstra gøy å poppe. Jeg elsker å kaste idéer i luften. Som et hav av fargerike baller (les: muligheter) digger jeg å se på muligheter. Og noen ganger skjer det magiske. I fellesskap plukker vi ned en eller to baller, studerer de nøye, og kanskje vi velger å gjøre noe ekstraordinært.

Jeg var på en konferanse i regi av NAV en gang. Jan P. Syse kom på scenen og snakket om muligheter og de store linjene. Endringer og modernisering. Hva trenger vi for å mestre fremtiden i det offentlige rom? Han var klar. Vi trenger at intrapenøren, organisatoren, den avbalanserte, den ivrige, idéskaperen og iverksetteren snakker sammen. Det er her magien ligger.

Magien skjer her: Når vi snakker sammen. Intrapenøren er meningsløs uten de  andre rollene. Det blir bare tullball. Magien skjer når et team av dyktige kolleger samarbeider om å løse et problem (og har det gøy mens de gjør det).

For jeg vet, at med min popcorn-hjerne trenger jeg en organisator, en iverksetter og den avbalanserte kollegaen og lederen. Vi trenger hverandre. Teamet trenger de ulike mennesketypene.

Jeg var nylig på Trippelkonferansen og hørte på John P. Hernes. Hans kombi-bakgrunn fra næringsliv, gründervirksomheter og det offentlige er spennende. Og jeg blir inspirert av å høre dyktige, offentlige ledere og politikere som har lekt i private rom noen år.

Jo, det er utfordringer ved å tenke som en gründer og entrepenør i det offentlige. Det passer ikke alltid. Vi jobber i en organisasjon som drives av verdier og medmenneskelighet. En god dag på jobb kan være den dagen da du virkelig fikk bety en forskjell i livet til en bruker. Det offentlige «tjener» ikke mer penger en dag hvis jeg selger litt bedre, jobber litt lengre eller skaffer litt flere brukere.

Men det er noen likheter også. De rare, morsomme, halvsprø idéene. Det er ofte de som skaper resultater. De kan løse problemer som føles inngrodd og uløselige. De kan gi ny drive og energi i et kollegialt miljø. Og de kan koble det offentlige sammen med det private på nye, morsomme måter.

Hipp hurra for litt galskap, popcornhjerner og alle intrapenører i det offentlige rom 🙂

Bruk av Classroom i opplæringen for minoritetsspråklige

Det er ikke lett å lære 20 introdeltakere om datakunnskaper – på likt. I løpet av kort tid har Ahmad bak i venstre hjørne rast forbi Amina, som fortsatt strever med å skrive stor bokstav på tastaturet. Ahmad vil lære mer. Han synes det begynner å bli på grensen til kjedelig. Men begge trenger å øve mer på norske begreper knyttet til data.

Når vi skal lære data i et nytt land, på et nytt språk, må vi nemlig lære begge deler. Vi må lære dataspråk.

Samtidig er det flere av våre deltakere som ikke har tatt i en datamaskin før. Alt er nytt. Heldigvis synes de fleste det er gøy også, men jeg tror vår viktigste jobb er å klare å bryte ned ferdighetene til små, små brikker.

Der kommer Classroom inn i bildet. Vi tester ut dette i dataopplæringen på Johannes i disse dager. Vårt klasserom, kalt «digitale ferdigheter» er stappfullt av oppgaver. Dra og slipp. Kopier og lim inn. Øv på stor bokstav. Skrive alfakrøll og epostadresser. Hva heter knappene på tastaturet? Øv på å skrive med begge hender, ikke bare en. Logg på. Logg av. Send epost til en klassekamerat. Svar på epost.

Deltakerne starter på de første oppgavene, gjerne «dra og slipp». Når de har gjort 5 av disse oppgavene kan de gå videre til neste emne.

Prinsippet bak opplæringen er at vi snur klasserommet opp ned. Elevene lærer og vi veileder. Av og til bryter vi den selvstendige jobbingen og gjør noe felles, men i 80% av tiden skal elevene jobbe bit for bit, i Classroom.

Og etter noen uker kan vi ta en titt på progresjonen. Levert, levert, levert, levert… Og, vi ser at denne eleven har kommet gjennom 40% av oppgavene. Men det er litt feil her og der. Neste uke skal jeg huske å repetere disse temaene.

Er det noen utfordringer med å bruke Classroom i en slik setting? Klart det. De er ofte bare på nivå A1, og dette er absolutt krevende timer. Men vi kan ikke utsette dataopplæringen til de er på nivå A2. Vi må begynne med enkle, konkrete oppgaver. Og det skjer noe når Ahmad og Amina har logget på Chromebookene i timene mine 18 ganger det siste året. De begynner å oppleve mestring knyttet til datamaskinen. I starten brukte vi opp mot 2 timer for å få alle 20 deltakeren i en gruppe til å klare å logge på med stor bokstav, tall og spesialtegn. Men det går fremover. Og nøkkelen er å aldri gi opp, bryte ned oppgavene til små biter, og le masse. Gøy, gøy, gøy.

Det funker alltid.

Bruk av Classroom i dataopplæringen kan brukes på samme måte som «Khan Academy». Elevene huker av (leverer) oppgaver bit for bit, og læreren sin rolle er å veilede – ikke forelese. Det blir litt kaos av og til – men kanskje det er midt i kaoset vi faktisk lærer en del også?

Vi trenger jording.

Å jobbe tett på mennesker gir en jording. Det setter livet i perspektiv. Ja, det er spennende å jobbe med idéer og prosjekter, men når du jobber ansikt til ansikt med ekte mennesker er det bare en ting som virkelig betyr noe.

Medmenneskelighet.

Det er så lett å jobbe seg lenger og lenger bort fra den menneskelige kontakten. Bak skjermer og langsiktige prosjekter. Men hva oppnår vi til slutt? Hvorfor gjør vi det? Er det mer komfortabelt å koble av? Få avstand? Slippe å være tett på? Jeg tror det. Vi ser det i skolen, i helsevesenet, psykiatri og rusomsorg. Sakte men sikkert begynner vi å klatre på karrierestigen. Lenger og lenger bort fra den menneskelige kontakten. Kanskje det er fordi det kan være ganske tøft til tider. Kanskje det er en forsvarsmekanisme.

Selvfølgelig skal vi klatre, bli flinke og gjøre nye ting.

Men vi trenger jording. Og den får vi først og fremst i ekte og konkrete relasjoner til mennesker.

Skap nye historier.

Når vi bruker ordene «nå skal jeg fortelle deg en historie» aktiveres mer enn 60% av hjernen. Jeg husker ikke hvor jeg leste om undersøkelsen, men jeg glemmer det aldri. Tenk, MR bilder av hjernen viste en kraftig økning i aktivitet når disse ordene ble brukt. De prøvde bilder, tekst, fortalte faktainformasjon og mye mer.

Men når de startet med en historie, da ble våknet hjernen for alvor.

Historiefortelling er overalt. I alle yrker. Mennesker, tall, håndverk eller kjæledyr. Salg eller omsorgsyrker. Muntlig og skriftlig. Historier kan komme frem i et godt håndverk.

Seth Godin bruker ordet kunst.

«Art».

Men vi kunne like gjerne oversatt det med «historier».

Du kan være perfekt, eller du kan skape din unike historie. Du kan måle vinning i alt du gjør, eller du kan skape historier (sammen med andre). Du kan akseptere tingenes tilstand slik de er, eller du kan søke etter muligheter for å skape nye historier.

You can be perfect or you can make art. You can keep track of what you get in return, or you can make art. You can enjoy the status quo, or you can make art.

http://sethgodin.typepad.com/seths_blog/2015/07/what-is-your-art.html

80 prosent har ingenting med fotografering å gjøre

Vi hadde gleden av å ha 6 elever fra Hetland vgs, medielinja, som fotografer på Trippelkonferansen. De gjorde en kjempe-jobb, og jeg har lyst til å dele noen tanker som jeg fikk mens de vandret rundt og tok miljøbilder.

Satt på spissen:

Det handler ikke om ferdigheter. Teknikk. Kamera. 80 prosent av et varmt og nært bilde handler om noe helt annet. Det handler om å våge. Gå utenfor komfortsonen. Det handler om å ha et blikk for mennesker. Om å forutse at hun kommer til å smile om et tiendels sekund. Om å plukke opp en følelse fra scenen, og fange det fra en spennende vinkel. Det handler om fantasi. Kreativitet. Kanskje dumme seg litt ut. Stikke seg ut. Være synlig. Litt plagsom. Frempå. Usynlig. Overalt.

Vet du hvem som vant årets friluftsbilde for et par år siden? Det var en hobbyfotograf som tilfeldigvis var på rett sted til rett tid. Hun tok bilde av en mink som satt på ryggen av en måke, mens de begge to hang i løse luften over vannet. Måken gikk en sikker død i møte, og minken hadde låst kjeven rundt halsen på den. Fotografen hadde ingen utdannelse innen fotografering. Det var ikke en ekspert. Men Linda Bjørgan hadde et våkent blikk, tok en sjanse og fanget et utrolig øyeblikk.

Årets naturfoto 2014. Kilde: https://www.nrk.no/trondelag/her-er-arets-naturfoto-2014-1.12051074

– Vi har aldri sett maken til bilde noen gang. En mink som biter seg fast i en måke som er i live. Vi ser blod og et sterkt øye på fuglen. Bildet dokumenterer naturens gang. Det frarøver på en måte naturen noen av dens hemmeligheter, sier Hjellbrekke.

Kilde: https://www.nrk.no/trondelag/her-er-arets-naturfoto-2014-1.12051074

Våre fotograf-elever fra Hetland gjorde en utmerket jobb, og bildene skal definitivt få en stor verdi i markedsarbeidet for Trippelkonferansen. Takk!

På bildet: En av elevene fra Hetland «in action». Godt jobbet!

Samfunnsengasjement og «Elg i solnedgang».

Trippelkonferansen er nettopp ferdig og ble en suksess! Wow. For en gjeng. Dyktige foredragsholdere i god «Ted-talk» stil. Engasjerende og rørende.

Og gjestene. Trippelkonferansen samler et koldtbord av spennende mennesker fra frivillige organisasjoner som Se Meg, Hage til Mage og Kjør for livet. Alle tre er drevet av ildsjeler som vil gjøre en forskjell.

På konferansen fikk de møte beslutningstagere fra Kavli, Sparebankstiftelsen, Choice og Stavanger Kommune – for å nevne noen. Her kom også næringslivsfolk som Alfred Ydstebø (Base gruppen) og Finn Eide (Deloitte).

Jeg kunne fortalt i detaljer om Alfred Ydstebø sin utrolig sterke film fra flyktningleire, eller Oddbjørg Mellemstrand som var i fyr og flamme over den jærske dugnadsånden. Jeg kunne fortalt om maten, navnskiltene fra Frøya Stavanger og Terje Eide (konferansier).

Men.

Hvis du ikke var der hjelper det ikke om jeg maler elgen, midt i solnedgangen, i de mest spektakulære fargene som vår Herre noen gang kunne lyst opp himmelen med den kvelden. Hvis du ikke var der fikk du ikke sett, hørt og opplevd.

Sosiale medier er fint. Video er bra. Bilder, design og markedsføring er flott.

Men elger i solnedgang gjør fortsatt mest inntrykk når du ser dem med egne øyne.

Kommer du neste år?

Dørene åpnes om 5 minutter…

Intervjuteknikk. Enkle spørsmål.

Hvordan løfter du frem en intervjuperson på en god måte? Ifølge Larry King handler det om å stille enkle spørsmål. «Jeg bruker aldri et spørsmål over 2 setninger» sier han.

Samtidig sier han at alle må finne sin egen stil. Det nytter ikke å kopiere en annen intervju-stil. Nøkkelen er å finne en stil som er naturlig for deg selv. Hvis du føler deg trygg og avslappet i en intervjusituasjon blir intervjupersonen også trygg.

Et intervju er først og fremst en samtale. Ikke en «agenda». Det handler om å lytte.

«Ingen har noen gang lært noe av å snakke selv» sier King. «Når vi starter et spørsmål med «jeg« avslører vi at vi egentlig er mest opptatt av oss selv. Jeg leter etter din historie. Målet med et intervju er å åpne opp for å lære noe nytt. Få informasjon. Ikke at jeg som intervjuer skal komme godt ut av det, eller få frem en spesiell vinkling på historien. Det handler alltid om personen som sitter foran meg.»

Digital sykling. Kurs i digitale ferdigheter for flyktninger.

Jeg har lyst til å dele noen glimt og tips fra et kurs som vi holder på å utvikle på Johannes læringssenter. Temaet er «digitale ferdigheter».

Det er så alt for lett å ta snarveier når vi skal gi opplæring «på data». Våre egne datakunnskaper sitter i muskelminnet, og vi har glemt hvordan det var når vi skulle lære «å sykle» for første gang. Data og sykkel. Disse to har mange likheter.

For mange av oss har datamaskinen nettopp blitt en sykkel som vi lærte «en gang for lenge siden». Vi har glemt hvordan det var å kløne seg frem. Finne pedalene. Holde styringen. Balanse. Trå fremover. Bremse. Rette opp, når vi kommer skjevt ut. Vurdere farten. Kjøre slalom. Svinge.

Jeg husker hvordan vi freste rundt med syklene som gutter i en rasende fart. Vi hoppet opp og ned fra fortauskanter, og liksom «steilet» opp med fronten av sykkelen. Vi lærte fort at sykkelslangen ble punktert hvis vi «kakket» dekket inn i fortauskantene uten å «vippe» styret opp like før vi traff kanten. Og vi raste ned stier og skogsløyper, alltid på jakt etter flere utfordringer. Mellom trær, over steiner, og gjennom høyt gress. Ville bonden oppdage oss i dag? Det var kanskje den største spenningen…

Datamaskinen er tusen ganger mer komplisert enn en sykkel, men når du setter et voksent menneske på en sykkel for første gang får du et bilde på hvor bratt læringskurve han/hun står foran. Og en datamaskin er flere tusen ganger mer avansert enn en sykkel…

I kurset «digitale ferdigheter» forsøker vi å bryte ned digitale ferdigheter. Hva heter tastene på tastaturet? Enter, Shift, Tab, Mellomrom og alfakrøll. Alt dette må læres, både på norsk og på tastaturet. Mange av elevene har aldri brukt en datamaskin. Ja, de klarer å bruke en mobiltelefon. Men det betyr slett ikke at de kan bruke en datamaskin. Dra og slipp. Kopier og lim inn. Hold inne en knapp og trykk en annen. «Hover» og les hjelpeteksten. Oppgavene må brytes ned, og læringen må gjøres enkel.

Og i løpet av sykkelturen er kanskje vår viktigste jobb å sørge for at elevene opplever mestring og glede.

Glede over å bli inkludert i vår digitale sykling.

Integrering. Myten om et næringsliv som ikke stiller opp.

Integrering. Praksis. Jeg er lut lei av å høre om at «næringslivet må stille opp». Mediene svartmaler virkelighetsbildet. Historien som fortelles blir ensidig. Usann.

Kritisk søkelys er fint. Men medienes kritiske lupe har et problem. De mangler noe. Og de forteller slett ikke hele sannheten.

Media tjener ikke penger på suksesshistorier. De vil ha spotlight på sakene hvor noe har gått galt, eller hvor måltallet ligger 8% under regjeringens mål. De leter etter feil og mangler. Ikke suksesshistorier.

Det er ikke sexy å lese om næringslivsledere med et stort hjerte. Det er ikke «edgy» nok for forsider og klikkbait-artikler. Ingen gidder å lese om bedriften som tok inn Omar på praksis, eller Amina som stortrives med de nye kollegene på sykehjemmet. Det står ingen journalister utenfor døren til avdelingslederen som brenner for et flerkulturelt miljø, og som får klump i halsen av å snakke om praksisdeltageren som er i full gang med fagbrev som helsefagarbeider.

Det siste året har jeg jobbet med videohistorier for både Trippelkonferansen og Johannes læringssenter. Jeg har intervjuet ledere og ansatte ved Burger King, GMC Maritime, Vitus Apotek, Clarion Hotell Energy, Elektrofag Jæren, Q-meieriene og Ramsvik sykehjem.

Vi har snakket sammen om hva samfunnsengasjement betyr for bedriften og de ansatte. Og FOR noen folk. Jeg er dypt imponert over både hjertevarme og samfunnsengasjementet som mennesker rundt oss er fulle av. Det er slett ikke mangel på velvilje og ønske om å bidra til både integrering og inkludering.

Det koster tid, engasjement, penger og ressurser å ta inn en minoritetsspråklig i praksis. Og næringslivet gjør det på dugnad. De har slett ingen ekstra årsverk for å ta godt vare på de nye praksisdeltagerne eller lærlingene.

Det er en kunst å bygge relasjon når kroppspråk og smil er gull-faktoren bak suksess. Og det krever tålmodighet. Hjertevarme. TRO. En varm klem. Latter. Smil. Overskudd. Lyst. Erfaring. Faste rammer. Krav. Oppmuntring. Suksessfaktoren bak integrering er ALT dette – på en gang.

Men media springer ikke rundt å samler inn disse historiene. Det selger for lite. Men vi som jobber med disse menneskene og historiene, vi ser det daglig. Vi ser et næringsliv som stiller opp, gang etter gang.

Integrering og inkludering skjer ikke hos NAV eller i introduksjonsprogrammet. Den skjer – hver bidige dag – ute hos alle næringslivsledere og ansatte som vil gjøre en forskjell. Den jobbes gjøres av helt vanlige hverdagshelter som sjelden stikker seg frem.

Samfunnsengasjement? Det finnes bøtter og lass. Hvis du leter på de riktige stedene.

Hverdagshelter

Elektrofag Jæren er en gjeng på ca. 50 ansatte, og de har et hjerte for lokalmiljøet ute på jæren. For noen uker siden laget jeg en film for Trippelkonferansen hvor vi spurte hva samfunnsengasjement betyr for dem.

Vel, samfunnsengasjement var slettes ikke noe abstrakt for dem. Det var enkelt. De kunne like gjerne snakket om hva de skal lage til middag den dagen, eller hva de gjorde i helgen. Samfunnsengasjement er å bidra litt i speideren, idrettslaget, misjonshuset, Se Meg stasjonen osv. Elektrofag Jæren støtter med litt speiderutstyr, penger eller en pott med arbeidstimer for å fikse litt på misjonshuset.

Dette er musikk i ørene synes jeg. Hverdagshelter. Samfunnsengasjement i hverdagen. Upretensiøst og konkret.

Så lett å havne i planleggingsfella

Gode hensikter og planer er bra, men de er også farlige. Det er komfortabelt å sitte med skisser og tegninger. Gode idéer. På bordet. I en notatblokk, på en nettside, facebookside eller i et prosjektverktøy. Basecamp. Podio. Trello.

Det gir oss en følelse av «å ha gjort noe».

Men du har ikke gjort noe. Du har bare lagt flere planer.

Den vanskelige biten er å komme seg opp av stolen. Ut i samfunnet. Møte mennesker. Snakke. Smile. Verdien ligger i å gjøre. Ikke å planlegge å gjøre.

Og en ting til. Folk som er flinke til å gjøre, er ofte mer opptatt av de andre enn seg selv. De er konstant på utkikk etter skatter hos andre. Deres mål er å gjøre oss gode. Og de er modige. De tør å spørre, snakke, skape og gjøre.

Og når de lykkes med noe har de ikke engang planlagt det. De har bare gjort det.

Kreativitet kan ikke stresses frem

Det er ikke noe galt i å kjede seg. Å ha en rolig periode. Det er sunt. Og jeg vil gå litt lenger.

Jeg påstår:

Det er bedre å ha et litt for rolig liv, enn et litt for stresset og overfylt liv.

Noe av det første som ryker når vi kjenner på overbelastning er at kreativiteten svinner. Og det er ikke rart. Kreativitet og inspirasjon må ha rom for å vokse. Tid for å heve. Tålmodighet for å spire. Kreativitet kan ikke stresses frem.

Det handler om å leve, puste, tegne, male, skrive, bygge, spille, synge, turne, danse, trene, øve.

Og mellom hver økt skal vi hvile.

Rådgiver. Lærer. Sosionom. Fotograf. Håndverker. Titler er bare veivisere.

Vi lar oss begrense av titler. Roller. Betegnelser. Rådgiver. Lærer. Sosionom. Fotograf. Håndverker. Alle disse navnene viser bare vei. De gir en pekepinn på hva du «har i bunn».

Men det er flott å tenke på at vi kan fylle disse rollene med liv. Mangfold. Variasjon. Noe uventet.

En rådgiver kan undervise. Men det kan også en sosionom, fotograf og fysioterapeut. En lærer kan være en fantastisk sosionom. Og en dyktig fotograf. En fotograf kan være en flink håndverker.

Disse betegnelsene er ikke hengelåser. De er ikke laget for å låse kompetansen din inne i et skap. De er veivisere som peker fremover, utover, oppover.

Jeg har blitt 40 år. Tenk det. Det er fint å bli eldre. Det gir perspektiv. Erfaring. Ydmykhet. Kompetanse. Allsidighet. Og jeg har lært at uansett hvilken betegnelse som passer for deg, der du er i dag, er det så ufattelig viktig å ta med seg et stort hjerte. For mennesker,  kolleger, kunder, brukere, bedriftsledere, ansatte, familie og venner.

Uansett hvilken rolle vi har er det store hjertet selve kjernen som virkelig kan få ting til å skje rundt deg. En god kombi av hjertevarme og kompetanse.

Da kan det skje mye gøy.

 

Kompetanse er ikke å klare seg med «minst mulig».

Jeg tror på noe. Jeg tror på at det er mulig å lære seg noe nytt på 3 uker. At det er mulig å si «ja – det får jeg til», for så å finne ut hva jeg trenger for å gjøre det mulig. Ikke først. Etterpå.

Jeg tror på kompetanse. Min egen, og din.

Men.

Jeg tror også kompetanse handler om å kaste seg ut av komfortsonen.

Satse. Investere.

Ikke alltid klare seg med minst mulig.