Karriereveiledning i bilder

Når vi snakker om karriereveiledning er vi virkelig i et abstrakt landskap. Vi løfter opp karriereløp, fagbrevløp, motivasjon og nettverk som selvfølgeligheter.

Det paradoksale er at jo mer erfaring vi får som karriereveiledere, desto vanskeligere blir det å sette seg inn i brukerens ståsted. Konsekvensen blir ofte at du og brukeren din sitter på hver deres planeter, med forskjellige virkelighetsoppfatninger.

Vi mangler rett og slett en felles, konkret og visuell plattform. Her kommer idéen om karriereveiledning i bilder inn. Kanskje noe slikt kan være til nytte i karriereveiledning for minoritetsspråklige? Kan det gjøre det enklere å forklare karrierebegrep for barn og unge? Skal du invitere til et karrierveiledningskurs og trenger illustrasjoner som forteller riktig historie?

«Jeg skulle ønske jeg hadde noen enkle bilder som kunne illustrert det jeg prøver å forklare akkurat nå!»

Her er starten på et slikt miniprosjekt.

Bildene deles under Creative Commons. Poenget med en slik lisens er at du slipper å spørre om å bruke, dele og redigere på bildene. Last ned, print, del ut og bruk det der du jobber til daglig. Den eneste begrensningen er at bildene ikke brukes til kommersiell bruk. Enkelt forklart – så lenge du ikke bruker bildene for å tjene penger er det fritt frem. PS: Hvis du vil dele bildene i sosiale medier kan du bruke hashtag #karriereveiledningibilder. (Det er også tilstrekkelig som «Attribution»).

Bli gjerne med på prosjektet gjennom flere skisser og forslag. Det er spesielt interessant å få kontakt hvis du har erfaring med sketchnoting, visual/graphic recording. Ta kontakt.

Du finner også bildene i denne mappen på Google Disk:

https://drive.google.com/drive/folders/1Yioq6bBq_w9dgkqoEVPeA0fczIv-oIC3?usp=sharing

Sist oppdatert 28.11.19. Planen er å legge til flere bilder etterhvert.

Lisens:

Creative Commons License
Karriereveiledning i bilder by Alexander Kittilsen is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License.

20 strategier for problemløsing

Illustrasjonene nedenfor har jeg virkelig kost meg med i lang tid. De startet forsiktig som skribling og eksperimentering etter at jeg oppdaget «sketchnoting» for en stund siden. Etterhvert begynte jeg å lage en serie av ulike strategier.

Vi bruker forskjellige strategier hver eneste dag, og til ulike faser av livet.

Noen ganger er vi naive, som supermann, og tror vi kan seile elegant over livets opp og nedturer.

Vi Googler, spør om hjelp, finner pragmatiske løsninger, eksploderer, jobber hardere og fornekter.

Noen ganger våkner fanden selv i oss og vi møter utfordringen med alt vi har.

Noen ganger må vi finne en bedre balanse, og andre ganger trenger vi bare å spise litt.

Noen ganger gir vi opp, mens andre ganger føler vi oss uovervinnelige.

Noen ganger er vi flinke til å bygge både nettverk og nære relasjoner. Andre ganger søker vi etter indre ro. Noen ganger er vi rett og slett bare usikre.

Noen ganger feirer vi og møter dagen med en sang.

Noen ganger gir vi alt.

Og noen ganger klarer vi å si til oss selv:

«Dette er faktisk godt nok.»

Blended learning

Jeg leser om «blended learning», en variant av «flipped classroom» og mange andre måter å bruke video og digitalt innhold i klasserommet.

Også kom jeg over denne videoen. Julie Henderson definerer blended learning som «kombinasjonen av digitalt innhold og aktivitet».

(Gå rett til sitatet her.)

Dette liker jeg. Det er ikke videoene som er løsningen. Vi skal ikke slutte å gjøre det som fungerer i klasserommet. Vi skal fortsatt lære bort, veilede, vise, snakke, peke, fortelle historier, forelese, skrive, bruke papir og alle de tingene som du gjør. Du skal ikke slutte med det som virker.

Men blended learning handler om å kombinere god undervisning med aktiv bruk av video. Mye video. La elevene virkelig bruke video alene, i grupper, hjemme og i prosjekter.

Ja, det er krevende å lage video. Det tar tid. Men som med alle andre ferdigheter blir det enklere over tid. Du bruker rett og og slett mindre tid på å lage en video om 6 måneder, enn i dag.

Her er hele videoklippet om blended learning.

Prosjektblogg om IKT-opplæring for innvandrere

Vi har fått en god start på prosjektet «digital borger» på Johannes læringssenter. I skrivende stund har vi 50-60 oppgaver som ligger klar i Google disk/Classroom, og i morgen begynner vi arbeidet med videoer.

Hvis du vil følge prosjektet kan du lese mer her:

https://prosjektdigitalborger.wordpress.com/

Er det nødvendig med en egen blogg, om et tidsavgrenset prosjekt?

Ja. Prosjektet vårt strekker seg ut 2018. Da skal vi evaluere og avslutte. Planen er at oppgavene og videoene som lages går inn i videre drift på introprogrammet i Stavanger. En blogg, i denne sammenhengen, er et worddokument. Et langt worddokument. Hvert blogginnlegg er ikke mer komplisert enn et nytt avsnitt.

Men blogg-verktøyet er unikt i formidlingssammenheng. Det gjør det enkelt for 2 personer å samarbeide om skrivingen, og publiseringen er bare en knapp unna.

Hvert innlegg får også en egen link/URL. Små og store tips kan deles. Innholdet «bor» en plass. Det lever ikke bare på en pdf, fra mail til mail, fra person til person.

Tar det ikke fryktelig lang tid å sette opp en blogg, og drifte den?

Nei. Det tar 10 minutter å skrive et nytt innlegg, og innholdet er jo allerede laget for selve prosjektet. Hensikten med bloggen er å dele informasjon og verktøy som allerede eksisterer. Dessuten sparer vi faktisk tid. I slutten av prosjektet skal vi dele kunnskapen og erfaringen med andre introrådgivere/lærere, og da er det enkelt å bruke bloggen «på tavla».

Det vanskeligste er å komme i gang. Lage den første. Gjøre den første. Lese den første.

Uansett hvor god idéen er. Den første er alltid vanskelig. Dørstokkmila. Den «første» føles som en mil. En uendelig, lang mil.

Vi skal gjøre det perfekt. Det skal være bedre enn det andre.

Men idéen, den har vi klart for oss.

Men allikevel er den første så utrolig vanskelig å få gjort.

Tenk om vi kunne si til oss selv: «Jeg skal lage den første, og 99 andre. Ingen skal være spesielt bra. De skal bare være gode nok.»

Nøkkelen er å komme i gang. Lage den første. Og en til. Kast perfeksjonismen på bålet. Hopp i det. Kast deg ut. Lag den første.

«The Grind». Det er den gamle, tunge slipesteinen.

Har du hørt om uttrykket «The Grind»?

Det er vanskelig å oversette direkte til norsk. En «kvern» er ikke dekkende.

Det er mer riktig å oversette uttrykket som en stor, gammel slipestein som må sveives for hånd. Den er tung og treg. Håndtaket er et sprukkent, gammelt, flisete, dreid trehåndtak som ofte slipper fra seg fliser. Fliser som stikker seg dypt inn i hånda. Slipesteinen veier 18 kg og er slett ikke en perfekt sirkel. Nei, den er tyngre i den ene enden, noe som gjør hver omdreining ekstra tung.

For hver runde må du legge hele kroppsvekta mot håndtaket og presse deg over den skjeve, ovale delene av steinen. Og i senter av steinen er det en gammel jernstang. Den er slitt ned til halvparten av jernet, rusten og ruglete.

Og den har en bøy, fra tyngden til den enorme slipesteinen. Rusten drysser fra stangen når du sveiver. Og lyden av jern som skjærer mot stein skriker i ørene.

Av og til må vi sette oss ned ved den forbannede steinen.

Sveive, slipe, helle på mer vann, sveive litt til, sette kniven mot steinen, sveive, slipe. Det går tungt, tregt, det skjærer i ørene og du har konstant lyst til å gi opp.

Det er ikke en fiber i kroppen som kjenner på arbeidslyst eller motivasjon. Men du må.

Du må sitte ved den forbannede slipesteinen og sveive.

«The Grind», eller vår urnorske slipestein, er et bilde på utholdenhet. Den forteller en historie om noe vi alle kjenner på av og til. Du vet, når du står opp om morgenen og har lyst til å kaste inn handkleet. Du har bare lyst til å kjenne ekstra godt etter, være litt syk og ligge på sofaen. Hvile. Sove, Slappe av. Ta fri fra ansvaret. Jobben. Kollegene. Stresset. Arbeidspresset.

Eller når du vil gi opp å skape. Lage noe. Bygge. Spille. Male, Skrive. Tegne. Dreie. Slipe. Vaske. Vise. Gjøre. Øve. Trene.

Men den gamle slipesteinen står der. Og venter.

Og til slutt reiser du deg resolutt opp fra kjøkkenstolen, tar på deg skoene og  går ut.

Du setter deg.

Og sveiver.

I dag også.

Når er du mest kreativ? Morgen? Kveld?

Mitt favoritt-tidspunkt på dagen er faktisk morgenen. Vel, ikke alltid. Men av og til. Når jeg kan sette meg ned med en kaffi i 15 minutter, lese, skrive og forberede meg på resten av dagen. Av og til, når jeg står opp enda litt tidligere, får jeg kanskje en hel time på morgenkvisten til kaffi og egentid.

Vi trenger tid for oss selv. Jeg husker at det var noe av det jeg savnet når vi var midt i småbarnsfasen. Tid til å fundere. Tenke. Tid til å bli kreativ. Koble på.

Når er du mest kreativ? Hvorfor? Maler du? Skriver du? Spiller du? Leser du? Går du tur? Fotograferer du? Filmer du? Trener du hund? Lager du mat?

Svaret kan være så mye. Jeg mener, svaret på hva du gjør når du skal fylle kreativitets-tanken.

Men den må fylles. Det må velges. Og gjøres.

Mysteriet: Motivasjon.

Hvis du og jeg er motivert kan vi lære nesten hva som helst. Jeg husker at jeg lærte meg fluebinding som tenåring. Jeg skulle begynne med fluefiske, og fikk en enkel fluebindestikke av onkel Raymond. Så var det gjort. Jeg hadde ikke youtube eller internett, men en perm full av tegninger og forklaringer.

Men det viktigste.

Jeg var motivert. Indre motivert. Det beste med læringen var at ingen hadde sagt at jeg skulle lære å binde fluer. Bare meg selv. Jeg kom på det. Helt alene. Ingen lærer, mor, far eller kamerat hadde foreslått det.

Motivasjon trenger en tennstift. En tennhette. En onkel som ivrer etter å fiske, eller en kamerat som smitter med hobbyen sin.

Så kanskje vi må smitte mer? Mindre læring. Mer smitting?

Flere interessante mennesker bruker ordet «idé-virus». Det er et positivt virus. Det smitter gjennom menneskelig kontakt, og det finnes ingen kur. Hvis du først har fått dilla er det umulig å stanse toget. Du søker, lærer, prøver, bygger, skriver, synger, tegner, jobber, løper, forsker og eksperimenterer.

Motivasjon er kanskje selve viruset. Uforståelig og uberegnelig. Og smittende.

Seth Godin sier: «Gode idéer kommer fra dårlige idéer. Alle jeg kjenner som har hatt mange dårlige idéer kommer en dag på en god idé.»

Flipped classroom. Hva er det egentlig?

Jeg har lyst til å grave litt. Lære litt mer. Lære mer om Flipped classroom. Har du hørt om Salman Khan, eller «Khan Academy»? Hvis ikke, sjekk ut denne dokumentaren fra 60 minutes.

Poenget med dette blogginnlegget er å lære meg selv litt mer om hva denne metodikken handler om.

Hva forstår jeg? Jo, flipped classroom er en metodikk. En metode. Det er en motvekt til tradisjonell forelesningsmetodikk hvor læreren lærer bort, og elevene er stille, mottagende. Læreren er aktiv.

Men vi vet jo alle sammen at klasserommet er mer nyansert enn som så. Ingen lærere vil ha passive elever. Vi vil ha aktive, skrivende, tenkende, gjørende elever. Jeg kjenner ingen dårlige lærere. Men jeg kjenner noen ekstraordinært gode.

Og de har knekt koden i hvordan aktivere og motivere elevene. De skaper engasjement. Elevene bidrar aktivt.

Men hva er da nytt? Hva er nytt med flipped classroom? Kanskje det ligger i ordet? Er klasserommet snudd opp ned? Flipped? Hvis ja, hva betyr det? Skal alle elevene stå ved kateteret og undervise? Læreren sitter på skolepulten og lytter? Det ville blitt rimelig fullt oppe ved kateteret. Men kanskje dette bildet har noe med sannheten å gjøre? Jeg tror det handler om hvem som sitter på kontrollen. Styringen. Progresjonen. Læreren sitter ikke på gasspedalen. Læreren behøver ikke engang å vite hvor langt alle elevene har kommet, til enhver tid.

Dette handler kanskje om å snu skole + lekser på hodet. Tanken er at elevene, gjennom undervisning som er spilt inn på forhånd, skal kunne forberede seg hjemme. Og når de kommer på skolen skal de bruke tiden på «lekser».

Men en metodikk kan brytes ned i biter, og vi kan selvfølgelig «shoppe» elementer. Så hva kan jeg plukke? Hva kan du bruke? Hva gjør de andre?

Jeg tror flipped classroom handler om at eleven sitter på kontrollen. Oppgavene ligger der. Gjerne sammen med video-instruksjoner. Og nei – det handler ikke om videoen. Video er smart, først og fremst fordi læreren kan være 30 steder på samme tid. Elevene kan jobbe med ulike oppgaver. Ulike videoer. Ulike nivåer.

Her er et eksempel på en video av Salman Khan, om diabetes.

Jeg har lyst til å skyte inn noe. Jeg har en påstand. Jeg tror ikke hjernen vår skiller mellom en «live» person som underviser oss, og en person som snakker til oss gjennom en video. Rent logisk forstår vi forskjellen. Men i forhold til læringsutbytte tror jeg utbyttet er tilnærmet likt. Vi må slutte å snakke om at noen «lærer på youtube». Tullprat. Et slikt utsagn er fullstendig meningsløst. Det er ingen som lærer av en video. Vi lærer av en video – som er laget av en flink formidler og lærer. Vi lærer fordi han/hun som har laget videoen er en god pedagog. Og Salman Khan er en dyktig formidler. Både live og gjennom sine opptak.

Eksempel: Sjekk ut denne videoen om prosentregning. Den er i utgangspunktet laget av Khan Academy, men er også oversatt til norsk.

Flipped classroom krever forarbeid. Materialet må lages på forhånd. Oppgaver, video og en plan for progresjon må tenkes gjennom på forhånd. Det må være mulig for eleven å være på nivå 4, og finne nivå 5, 6 og 7 i løpet av de neste 3 ukene. Det må ligge lagret et sted.

Og læreren? Noe av idéen bak flipped classroom er, slik jeg har forstått, at læreren skal få mer tid til å veilede. Gå mer rundt. Hjelpe eleven der han/hun er.

Og eleven skal få tid til å være på nivå 4 i 7 uker hvis nødvendig. Han/hun blir ikke hengende etter. Eleven skal slippe å føle at han må hoppe over nivå 5 og 6, fordi resten av klassen er på 7. Og så begynner hullene å dannes. Og eleven blir motløs. Gir opp.

Jeg vet ikke om flipped classroom fungerer. Kanskje det er bare «enda noe nytt». Men er dette en fruktbar tanke? Er ikke noe av poenget med å være lærer – å videreutvikle seg? Å bli en bedre pedagog, år for år?

Klasserommet og undervisningsformen har forandret seg. Var det bedre før, med spanskrør og pugging? Er det bedre i Kina? Eller Sverige? Skal vi løfte på skuldrene, himle med øynene og sukke oppgitt til kollegaen som sitter ved siden av oss – fordi noen foreslår noe nytt?

Flipped classroom er nettopp det. Det er noe nytt. Og som alle andre metodikker kan det ha noe fint med seg – og noe som er tull, tøys og bortkastet. Og slik er det med min undervisning, og din. Noe er bra, noe er dårlig.

For tiden holder jeg på å lese om «Khan Academy». Det finnes til og med en norsk ressursside om metodikken. På https://nb.khanacademy.org/.

Mange av videoene fra Khan Academy er til og med oversatt til norsk. Sjekk ut den norske youtube-kanalen her: https://www.youtube.com/user/KhanAcademyNorsk/videos

Og hvis du vil lære mer, sjekk ut hans TED-talk.

Ikke god, bedre, best. Senk skuldrene og si: «Helt greit, ok, godt nok.»

Ja, adjektiv har tre grader. Regler. Struktur. Det er orden. Gramatikken er ryddig. Den forteller oss at du gjør rett eller galt.

God, bedre, best.

Av og til lever vi livet i «positiv, komparativ og superlativ». Som i et i indisk kastesystem. Vi vil helst ikke ligge i den positive kasten. Vi er tross alt ikke bare gode. Vi skal skille oss ut fra mengden. Nei, vi skal opp. Vi vil vise at vi er komparative. Bedre enn de andre. Vi har evner. Vi får ting til å skje. Men når vi har vært her en stund skal vi helst videre. Opp. Opp i gradene. Vi vil at verden skal se superhelt-symbolet under skjorta. Vi har lyst til å kneppe opp, lyse opp, bli beundret og være superlative. Smak på ordet. Det ligger i kategorien sammen med ord som «unik» og «superdunder».

Men det finnes ingen dunderhonning i et helt vanlig liv. Bare lynghonning. Den smaker godt, men du blir ikke bedre eller best – uansett hvor mye du spiser. Uansett hvor mye du vil.

I et alminnelig, trygt og fint liv hører ikke denne graderingen hjemme. Kast den. Hopp, tramp og spytt på den. Lev, og vær god nok.

Fordi du er ikke et adjektiv. Du er ikke graderingen som andre vil definere deg inn i. Du skal ikke leses med disse brillene. Reglene.

Du skal leses som en barnebok, eller som et nummer av det gamle, koselige bladet «Bamse» (Rune Andréasson). Husker du det? Ukomplisert og koselig. Hyggelig. Morsomt.

Du skal leses med undring. Med et barnlig smil, rullende latter og helst i noen andres armkrok.

Du er god. God nok.

Du er en kunstner. Gå og lag noe fint.

Det er ikke forbeholdt en elite. Kunst er et uttrykk for generøsitet. Du ser noe vakkert. Du vil dele noe. Og du skaper.

Musikere gjør det. Fotografer. Malere. Skribenter. Bakere. Lærere. Assistenten i barnehagen skaper kunst. Ofte sammen med barna.

Kunst er for alle. Det er en felles julepakke som vi kan åpne sammen.

Det gjør det gøy å leve. At du lager noe fint. Rart. Morsomt. Sterkt. Annerledes.

Det gjør min og de andre sin dag litt mer morsom å leve.

 

Å formidle, kun med ord, er skummelt. Nakent. Mister vi noe med vår visuelle, digitale formidlingsform?

Det er en grunn til at digitale plattformer omfavner bilde og tekst. Bilde og tekst. Bilde og tekst. Bilde og tekst.

Ikke bare tekst.

Men bilde og tekst.

Hva gjør det med vår evne til å skape, fortelle og visualisere? Jeg mener, når vi skaper historier med rene ord må vi gå inn i en visualiseringsøvelse. Ordene må flyte sammen til noe nytt. Noe eget. Et bilde. En verden. En opplevelse. Følelse.

Vi har ingen bilde-krykke. Vi kan ikke lene oss tilbake og si, «her er et bilde med en tekst.»

Uten bilder blir det slett ikke enkelt å formidle. Det blir krevende, vanskelig og av og til helt umulig.

Men når du leser en god tekst gjenkjenner du følelsen.

Sitat fra elevbedrift: «Hjelp!! Jeg jobber så sykt dårlig under press!»

Hvorfor elevbedrift?

For noen timer siden var jeg så utrolig heldig og få oppleve Junior-Entreprenøren 2018 Sør-fylket. Det ble avholdt på Hetland vgs, med over 50 elevbedrifter. Ja, over 50 konsept var påmeldt og stod på stand! Wow. Ungt Entrepenørskap gjør en knakende god jobb. De jobber langsiktig og relasjonelt for å bygge opp en kultur rundt innovasjon i skolen.

Og det tar tid. Naturligvis. Lærere, rektorer, ledere og næringsliv har travle dager. Møter, kunder, elever, prøver, arrangement og prosjekt. Alt spiser av tiden vår. Vi verner om vårt eget. Naturligvis.

Og det er greit. Men midt oppi denne naturlige livskverna jobber UE med å løfte frem ungdommene våre. Jeg har selv to gutter på 13 og 15. Jeg blir glad, stolt og nesten rørt av det UE får til. Sammen med Hetland, flinke lærere, rektorer som sier JA og elevene.

Og det er elevene som gjør jobben. De lager bedrifter, skaper konsepter, produkter, tjenester, logoer, de står på stand, bygger nettverk, låner skrivemaskinen til mamma, bygger i garasjen til pappa og jobber «overtid» i ukesvis før lansering.

For det står nemlig om noe viktig.

På dager som dette. Den 10. april ved Hetland VGS. Da skal nemlig vinnerne kåres. Og elevene våre har et friskt og deilig konkurranse-instinkt. Det er digg å se på. De selger, forteller, viser og overbeviser.

Mens jeg gikk forbi messebordene og 20-30 elever som jobbet febrilsk med å bli ferdige til åpning klokken 10, overhørte jeg:

«Hjelp! Jeg jobber så sykt dårlig under press!»

Frustrasjonen kom fra en tenåring som gav alt og stresset med å bli ferdige med utstillingen.

Og kjære alle sammen. Er det ikke dette livet handler om? Å lære å takle litt press? Skape noe? Prestere? Levere? Stå på? Stå sammen?

Er det ikke nettopp derfor vi trenger elevbedriften?

Kreativitet og startkabler

Av og til blir vi sittende å vente. Vi venter på den rette stemningen. En følelse.

Når jeg kjenner den følelsen, da skal jeg sette i gang.

Den kommer ikke.

Og vi venter litt til.

Løsningen er ofte å ta frem startkablene. Koble på, og tilfør en ladning initiativ og vilje. La pennen skrible over papiret. Begynn å klimpre på strengene. Mal noen strøk med lys, blå, himmel. Fyll noen post-it lapper med idéer. Snakk sammen. Start. Bare start.

Gjør det motsatte av å sitte passiv. Ikke vent. Ikke vent på kreativitet.

Bruk startkablene dine.

Du er et kreativt, flott menneske. Lag noe gøy.

Jeg snakket med noen i dag.

Jeg må rydde litt i prosjektene mine. Jeg tok på meg litt mange en stund.

Hvorfor gjør vi slik? Hvorfor blir det noen ganger litt for «mye» kreativitet?

Fordi vi drives av å skape. Det er en urkraft. Farfaren min laget kniver. Lamper. Vogner. Han slipte steiner. Bygget. Og han hadde verdens fineste hage.

Jeg kjenner ikke mange med enebolig, verksted i kjelleren og stor hage. Vi bor tettere. Men trangen til å lage noe gøy forsvinner ikke fra oss mennesker. Den tyter ut i alle slags former, som  prosjekter på jobb, eller oppussing i gangen.

Fordi vi kribler.

Mulighetene ligger «et sted i luften» mellom oss.

Det er så lett å tenke: «Jeg må jobbe hardere. Jeg må finne en løsning på dette.»

Du tenker det. Jeg tenker det. Han tenker det. Hun. De andre.

Men så vet vi at svaret ofte ligger et sted i mellom. Mulighetene dukker opp når vi møtes, ser hverandre, snakker sammen og sier: «Jeg har ikke svaret. Jeg vet ikke. Men jeg har en idé. Kan vi få til noe sammen?»

Og det som er så fint med denne prosessen er at vi, i fellesskap, fikk det til. Vi kan være stolt sammen. Ikke alene. Det var ikke du som fikk det til. Eller han. Hun. Det var vi.

Og det begynte med at vi snakket sammen.

Utenforskap

Utenforskap er et vemmelig ord. Ubehagelig å si. Det smaker vondt av det. Og det er litt tabu.

I arbeid med minoritetsspråklige er utenforskap viktig å motarbeide. Det haster å stanse det. Det haster å inkludere, integrere, gi erfaring, åpne opp samfunnet og skape relasjoner.

Steinar Olsen i Stormberg har tatt et tydelig standpunkt i denne kampen. Og han er konkret.

Vi etablerer en målsetting om at vi skal ha én flyktning i jobb i hver butikk.

(Kilde: https://www.stormberg.com/blog/2015/09/13/en-flyktning-i-jobb-i-hver-butikk/)

Nordic Choice var på scenen på Trippelkonferansen, med Ivan Vågstøl og Elisabeth Søyland. De har også et imponerende, tydelig og konkret samfunnsansvar.

Vi vil ha mennesker, ikke CVer. (Ivan Vågstøl)

Utenforskap er en utfordring som løses gjennom dugnad og samtale. Litt Stormberg. Litt Choice. Litt NAV. Og litt meg og deg.

Men næringslivet spiller utvilsomt en nøkkelrolle. Både fordi de har ressurser, men også fordi de evner å snu seg raskt.

Casey Neistat

Jeg skulle egentlig legge meg, men fra første sekund da jeg klikket på denne videoen var jeg sjanseløs. Jeg måtte se resten.

Casey Neistat er en ekte pioner. Jo, han har hatt suksess med sine virale videoer og vlogging, men det han virkelig brenner for er å forandre reklamebransjen.

Han sier:

Det handler ikke om teknologi. Bruk telefonen din. Bruk et lite kompaktkamera. Speilrefleks. Bruk et Red-kamera til 200.000.- om du vil. Det som virkelig betyr noe er historien.

Casey forteller om to kino-opplevelser. En nisjefilm om Mike Tyson på et miniteater, og gigantproduksjonen av Transformers. Han sovnet under Transformers-filmen, men var fullstendig bergtatt av Tyson-historien.

Fascinerende.

Storbarnsforeldre. Noen ganger er samtalen viktigere enn ordene.

Vi hadde en god prat med en av ungdommene i huset. Hvorfor, er ikke viktig. Men av og til er det slik at selve samtalen er det viktige. Ikke hvilke ord vi bruker. Men at vi snakker. Bruker tid. Ser på hverandre. Lytter. Er sammen en liten kveldsstund og deler liv.

Og etterpå kjenner man på den velkjente følelsen.

Skuldrene er litt lavere. Man er litt lettere. Og kjenner på takknemlighet av å tilhøre en flokk.

Ikke en flokk som gjør alt riktig. Hverken før, nå eller i morgen.

Men vi er, og har, en flokk.

Det er jammen fint.

En god blyant

En dyr, toppspekket iMac er en god blyant. Det er alt. Spørsmålet er ikke prislappen. Målet er ikke å kutte ned «så mye som mulig» i prisen.

Spørsmålet er: «Hva kan du lage?»

Kompetanse er ikke å klare seg med minst mulig. Vi er flasket opp i en kultur og jantelov som gir dårlig samvittighet når noe koster. I løpet av mine første 8 år i kommunen (miljøterapeut og lærer) hadde jeg oppriktig, virkelig, dårlig samvittighet hvis jeg spurte om penger til et kamera. Jeg hadde fokus på hva det kostet.

Jeg klarte ikke å se (eller formidle) hva jeg/vi/sammen kunne skape med denne «blyanten».

La oss si at din bedrift vil kjøpe hjelp for å lage en film. Det skjer noe rart i slike prosesser. Pengene får en annen verdi. Vi ser på de ulike tilbudene fra de snaizne byråene og tenker; «Hm, nja. 80.000.- er jo ikke så ille.»

Men den samme organisasjonen eller bedriften vil ofte være mer skeptiske til å investere i eget utstyr til 40.000. Det føles tryggere å «gi» pengene til noen andre, slik at de andre har ansvaret for å forvalte. Det blir deres jobb å skape verdi av pengene.

Hva er en «intrapenør», og hvorfor trenger vi det i offentlige organisasjoner?

Hør på dette. Dette er musikk i mine ører. Her er en definisjon på hva en «intrapenør» er:

En intraprenør er på mange måter det samme som en entreprenør. Forskjellen er at en intraprenør velger å bruke sine gründergener i en allerede etablert organisasjon fremfor å etablere egen virksomhet. (Kilde: http://www.innomag.no/intraprenorer-som-verdiskapere/)

Vi trenger intrapenører i kommunen, i NAV, blant lærere, sykepleiere, vernepleiere, assistenter, politikere og alle som jobber i det offentlige rom. Hvorfor? Fordi vi trenger idéene.

Jeg har en «popcorn-hjerne», og hvis du nettopp fikk en ryggmargsreaksjon som sa «Å! Det er jo det jeg også har!» – da vet du hva jeg snakker om. Og la det være sagt – jeg tror alle har popcornhjerne av og til. Men noen mennesker synes det er ekstra gøy å poppe. Jeg elsker å kaste idéer i luften. Som et hav av fargerike baller (les: muligheter) digger jeg å se på muligheter. Og noen ganger skjer det magiske. I fellesskap plukker vi ned en eller to baller, studerer de nøye, og kanskje vi velger å gjøre noe ekstraordinært.

Jeg var på en konferanse i regi av NAV en gang. Jan P. Syse kom på scenen og snakket om muligheter og de store linjene. Endringer og modernisering. Hva trenger vi for å mestre fremtiden i det offentlige rom? Han var klar. Vi trenger at intrapenøren, organisatoren, den avbalanserte, den ivrige, idéskaperen og iverksetteren snakker sammen. Det er her magien ligger.

Magien skjer her: Når vi snakker sammen. Intrapenøren er meningsløs uten de  andre rollene. Det blir bare tullball. Magien skjer når et team av dyktige kolleger samarbeider om å løse et problem (og har det gøy mens de gjør det).

For jeg vet, at med min popcorn-hjerne trenger jeg en organisator, en iverksetter og den avbalanserte kollegaen og lederen. Vi trenger hverandre. Teamet trenger de ulike mennesketypene.

Jeg var nylig på Trippelkonferansen og hørte på John P. Hernes. Hans kombi-bakgrunn fra næringsliv, gründervirksomheter og det offentlige er spennende. Og jeg blir inspirert av å høre dyktige, offentlige ledere og politikere som har lekt i private rom noen år.

Jo, det er utfordringer ved å tenke som en gründer og entrepenør i det offentlige. Det passer ikke alltid. Vi jobber i en organisasjon som drives av verdier og medmenneskelighet. En god dag på jobb kan være den dagen da du virkelig fikk bety en forskjell i livet til en bruker. Det offentlige «tjener» ikke mer penger en dag hvis jeg selger litt bedre, jobber litt lengre eller skaffer litt flere brukere.

Men det er noen likheter også. De rare, morsomme, halvsprø idéene. Det er ofte de som skaper resultater. De kan løse problemer som føles inngrodd og uløselige. De kan gi ny drive og energi i et kollegialt miljø. Og de kan koble det offentlige sammen med det private på nye, morsomme måter.

Hipp hurra for litt galskap, popcornhjerner og alle intrapenører i det offentlige rom 🙂

Bruk av Classroom i opplæringen for minoritetsspråklige

Det er ikke lett å lære 20 introdeltakere om datakunnskaper – på likt. I løpet av kort tid har Ahmad bak i venstre hjørne rast forbi Amina, som fortsatt strever med å skrive stor bokstav på tastaturet. Ahmad vil lære mer. Han synes det begynner å bli på grensen til kjedelig. Men begge trenger å øve mer på norske begreper knyttet til data.

Når vi skal lære data i et nytt land, på et nytt språk, må vi nemlig lære begge deler. Vi må lære dataspråk.

Samtidig er det flere av våre deltakere som ikke har tatt i en datamaskin før. Alt er nytt. Heldigvis synes de fleste det er gøy også, men jeg tror vår viktigste jobb er å klare å bryte ned ferdighetene til små, små brikker.

Der kommer Classroom inn i bildet. Vi tester ut dette i dataopplæringen på Johannes i disse dager. Vårt klasserom, kalt «digitale ferdigheter» er stappfullt av oppgaver. Dra og slipp. Kopier og lim inn. Øv på stor bokstav. Skrive alfakrøll og epostadresser. Hva heter knappene på tastaturet? Øv på å skrive med begge hender, ikke bare en. Logg på. Logg av. Send epost til en klassekamerat. Svar på epost.

Deltakerne starter på de første oppgavene, gjerne «dra og slipp». Når de har gjort 5 av disse oppgavene kan de gå videre til neste emne.

Prinsippet bak opplæringen er at vi snur klasserommet opp ned. Elevene lærer og vi veileder. Av og til bryter vi den selvstendige jobbingen og gjør noe felles, men i 80% av tiden skal elevene jobbe bit for bit, i Classroom.

Og etter noen uker kan vi ta en titt på progresjonen. Levert, levert, levert, levert… Og, vi ser at denne eleven har kommet gjennom 40% av oppgavene. Men det er litt feil her og der. Neste uke skal jeg huske å repetere disse temaene.

Er det noen utfordringer med å bruke Classroom i en slik setting? Klart det. De er ofte bare på nivå A1, og dette er absolutt krevende timer. Men vi kan ikke utsette dataopplæringen til de er på nivå A2. Vi må begynne med enkle, konkrete oppgaver. Og det skjer noe når Ahmad og Amina har logget på Chromebookene i timene mine 18 ganger det siste året. De begynner å oppleve mestring knyttet til datamaskinen. I starten brukte vi opp mot 2 timer for å få alle 20 deltakeren i en gruppe til å klare å logge på med stor bokstav, tall og spesialtegn. Men det går fremover. Og nøkkelen er å aldri gi opp, bryte ned oppgavene til små biter, og le masse. Gøy, gøy, gøy.

Det funker alltid.

Bruk av Classroom i dataopplæringen kan brukes på samme måte som «Khan Academy». Elevene huker av (leverer) oppgaver bit for bit, og læreren sin rolle er å veilede – ikke forelese. Det blir litt kaos av og til – men kanskje det er midt i kaoset vi faktisk lærer en del også?

Vi trenger jording.

Å jobbe tett på mennesker gir en jording. Det setter livet i perspektiv. Ja, det er spennende å jobbe med idéer og prosjekter, men når du jobber ansikt til ansikt med ekte mennesker er det bare en ting som virkelig betyr noe.

Medmenneskelighet.

Det er så lett å jobbe seg lenger og lenger bort fra den menneskelige kontakten. Bak skjermer og langsiktige prosjekter. Men hva oppnår vi til slutt? Hvorfor gjør vi det? Er det mer komfortabelt å koble av? Få avstand? Slippe å være tett på? Jeg tror det. Vi ser det i skolen, i helsevesenet, psykiatri og rusomsorg. Sakte men sikkert begynner vi å klatre på karrierestigen. Lenger og lenger bort fra den menneskelige kontakten. Kanskje det er fordi det kan være ganske tøft til tider. Kanskje det er en forsvarsmekanisme.

Selvfølgelig skal vi klatre, bli flinke og gjøre nye ting.

Men vi trenger jording. Og den får vi først og fremst i ekte og konkrete relasjoner til mennesker.

Skap nye historier.

Når vi bruker ordene «nå skal jeg fortelle deg en historie» aktiveres mer enn 60% av hjernen. Jeg husker ikke hvor jeg leste om undersøkelsen, men jeg glemmer det aldri. Tenk, MR bilder av hjernen viste en kraftig økning i aktivitet når disse ordene ble brukt. De prøvde bilder, tekst, fortalte faktainformasjon og mye mer.

Men når de startet med en historie, da ble våknet hjernen for alvor.

Historiefortelling er overalt. I alle yrker. Mennesker, tall, håndverk eller kjæledyr. Salg eller omsorgsyrker. Muntlig og skriftlig. Historier kan komme frem i et godt håndverk.

Seth Godin bruker ordet kunst.

«Art».

Men vi kunne like gjerne oversatt det med «historier».

Du kan være perfekt, eller du kan skape din unike historie. Du kan måle vinning i alt du gjør, eller du kan skape historier (sammen med andre). Du kan akseptere tingenes tilstand slik de er, eller du kan søke etter muligheter for å skape nye historier.

You can be perfect or you can make art. You can keep track of what you get in return, or you can make art. You can enjoy the status quo, or you can make art.

http://sethgodin.typepad.com/seths_blog/2015/07/what-is-your-art.html

80 prosent har ingenting med fotografering å gjøre

Vi hadde gleden av å ha 6 elever fra Hetland vgs, medielinja, som fotografer på Trippelkonferansen. De gjorde en kjempe-jobb, og jeg har lyst til å dele noen tanker som jeg fikk mens de vandret rundt og tok miljøbilder.

Satt på spissen:

Det handler ikke om ferdigheter. Teknikk. Kamera. 80 prosent av et varmt og nært bilde handler om noe helt annet. Det handler om å våge. Gå utenfor komfortsonen. Det handler om å ha et blikk for mennesker. Om å forutse at hun kommer til å smile om et tiendels sekund. Om å plukke opp en følelse fra scenen, og fange det fra en spennende vinkel. Det handler om fantasi. Kreativitet. Kanskje dumme seg litt ut. Stikke seg ut. Være synlig. Litt plagsom. Frempå. Usynlig. Overalt.

Vet du hvem som vant årets friluftsbilde for et par år siden? Det var en hobbyfotograf som tilfeldigvis var på rett sted til rett tid. Hun tok bilde av en mink som satt på ryggen av en måke, mens de begge to hang i løse luften over vannet. Måken gikk en sikker død i møte, og minken hadde låst kjeven rundt halsen på den. Fotografen hadde ingen utdannelse innen fotografering. Det var ikke en ekspert. Men Linda Bjørgan hadde et våkent blikk, tok en sjanse og fanget et utrolig øyeblikk.

Årets naturfoto 2014. Kilde: https://www.nrk.no/trondelag/her-er-arets-naturfoto-2014-1.12051074

– Vi har aldri sett maken til bilde noen gang. En mink som biter seg fast i en måke som er i live. Vi ser blod og et sterkt øye på fuglen. Bildet dokumenterer naturens gang. Det frarøver på en måte naturen noen av dens hemmeligheter, sier Hjellbrekke.

Kilde: https://www.nrk.no/trondelag/her-er-arets-naturfoto-2014-1.12051074

Våre fotograf-elever fra Hetland gjorde en utmerket jobb, og bildene skal definitivt få en stor verdi i markedsarbeidet for Trippelkonferansen. Takk!

På bildet: En av elevene fra Hetland «in action». Godt jobbet!

Samfunnsengasjement og «Elg i solnedgang».

Trippelkonferansen er nettopp ferdig og ble en suksess! Wow. For en gjeng. Dyktige foredragsholdere i god «Ted-talk» stil. Engasjerende og rørende.

Og gjestene. Trippelkonferansen samler et koldtbord av spennende mennesker fra frivillige organisasjoner som Se Meg, Hage til Mage og Kjør for livet. Alle tre er drevet av ildsjeler som vil gjøre en forskjell.

På konferansen fikk de møte beslutningstagere fra Kavli, Sparebankstiftelsen, Choice og Stavanger Kommune – for å nevne noen. Her kom også næringslivsfolk som Alfred Ydstebø (Base gruppen) og Finn Eide (Deloitte).

Jeg kunne fortalt i detaljer om Alfred Ydstebø sin utrolig sterke film fra flyktningleire, eller Oddbjørg Mellemstrand som var i fyr og flamme over den jærske dugnadsånden. Jeg kunne fortalt om maten, navnskiltene fra Frøya Stavanger og Terje Eide (konferansier).

Men.

Hvis du ikke var der hjelper det ikke om jeg maler elgen, midt i solnedgangen, i de mest spektakulære fargene som vår Herre noen gang kunne lyst opp himmelen med den kvelden. Hvis du ikke var der fikk du ikke sett, hørt og opplevd.

Sosiale medier er fint. Video er bra. Bilder, design og markedsføring er flott.

Men elger i solnedgang gjør fortsatt mest inntrykk når du ser dem med egne øyne.

Kommer du neste år?

Dørene åpnes om 5 minutter…

Intervjuteknikk. Enkle spørsmål.

Hvordan løfter du frem en intervjuperson på en god måte? Ifølge Larry King handler det om å stille enkle spørsmål. «Jeg bruker aldri et spørsmål over 2 setninger» sier han.

Samtidig sier han at alle må finne sin egen stil. Det nytter ikke å kopiere en annen intervju-stil. Nøkkelen er å finne en stil som er naturlig for deg selv. Hvis du føler deg trygg og avslappet i en intervjusituasjon blir intervjupersonen også trygg.

Et intervju er først og fremst en samtale. Ikke en «agenda». Det handler om å lytte.

«Ingen har noen gang lært noe av å snakke selv» sier King. «Når vi starter et spørsmål med «jeg« avslører vi at vi egentlig er mest opptatt av oss selv. Jeg leter etter din historie. Målet med et intervju er å åpne opp for å lære noe nytt. Få informasjon. Ikke at jeg som intervjuer skal komme godt ut av det, eller få frem en spesiell vinkling på historien. Det handler alltid om personen som sitter foran meg.»

Digital sykling. Kurs i digitale ferdigheter for flyktninger.

Jeg har lyst til å dele noen glimt og tips fra et kurs som vi holder på å utvikle på Johannes læringssenter. Temaet er «digitale ferdigheter».

Det er så alt for lett å ta snarveier når vi skal gi opplæring «på data». Våre egne datakunnskaper sitter i muskelminnet, og vi har glemt hvordan det var når vi skulle lære «å sykle» for første gang. Data og sykkel. Disse to har mange likheter.

For mange av oss har datamaskinen nettopp blitt en sykkel som vi lærte «en gang for lenge siden». Vi har glemt hvordan det var å kløne seg frem. Finne pedalene. Holde styringen. Balanse. Trå fremover. Bremse. Rette opp, når vi kommer skjevt ut. Vurdere farten. Kjøre slalom. Svinge.

Jeg husker hvordan vi freste rundt med syklene som gutter i en rasende fart. Vi hoppet opp og ned fra fortauskanter, og liksom «steilet» opp med fronten av sykkelen. Vi lærte fort at sykkelslangen ble punktert hvis vi «kakket» dekket inn i fortauskantene uten å «vippe» styret opp like før vi traff kanten. Og vi raste ned stier og skogsløyper, alltid på jakt etter flere utfordringer. Mellom trær, over steiner, og gjennom høyt gress. Ville bonden oppdage oss i dag? Det var kanskje den største spenningen…

Datamaskinen er tusen ganger mer komplisert enn en sykkel, men når du setter et voksent menneske på en sykkel for første gang får du et bilde på hvor bratt læringskurve han/hun står foran. Og en datamaskin er flere tusen ganger mer avansert enn en sykkel…

I kurset «digitale ferdigheter» forsøker vi å bryte ned digitale ferdigheter. Hva heter tastene på tastaturet? Enter, Shift, Tab, Mellomrom og alfakrøll. Alt dette må læres, både på norsk og på tastaturet. Mange av elevene har aldri brukt en datamaskin. Ja, de klarer å bruke en mobiltelefon. Men det betyr slett ikke at de kan bruke en datamaskin. Dra og slipp. Kopier og lim inn. Hold inne en knapp og trykk en annen. «Hover» og les hjelpeteksten. Oppgavene må brytes ned, og læringen må gjøres enkel.

Og i løpet av sykkelturen er kanskje vår viktigste jobb å sørge for at elevene opplever mestring og glede.

Glede over å bli inkludert i vår digitale sykling.

Integrering. Myten om et næringsliv som ikke stiller opp.

Integrering. Praksis. Jeg er lut lei av å høre om at «næringslivet må stille opp». Mediene svartmaler virkelighetsbildet. Historien som fortelles blir ensidig. Usann.

Kritisk søkelys er fint. Men medienes kritiske lupe har et problem. De mangler noe. Og de forteller slett ikke hele sannheten.

Media tjener ikke penger på suksesshistorier. De vil ha spotlight på sakene hvor noe har gått galt, eller hvor måltallet ligger 8% under regjeringens mål. De leter etter feil og mangler. Ikke suksesshistorier.

Det er ikke sexy å lese om næringslivsledere med et stort hjerte. Det er ikke «edgy» nok for forsider og klikkbait-artikler. Ingen gidder å lese om bedriften som tok inn Omar på praksis, eller Amina som stortrives med de nye kollegene på sykehjemmet. Det står ingen journalister utenfor døren til avdelingslederen som brenner for et flerkulturelt miljø, og som får klump i halsen av å snakke om praksisdeltageren som er i full gang med fagbrev som helsefagarbeider.

Det siste året har jeg jobbet med videohistorier for både Trippelkonferansen og Johannes læringssenter. Jeg har intervjuet ledere og ansatte ved Burger King, GMC Maritime, Vitus Apotek, Clarion Hotell Energy, Elektrofag Jæren, Q-meieriene og Ramsvik sykehjem.

Vi har snakket sammen om hva samfunnsengasjement betyr for bedriften og de ansatte. Og FOR noen folk. Jeg er dypt imponert over både hjertevarme og samfunnsengasjementet som mennesker rundt oss er fulle av. Det er slett ikke mangel på velvilje og ønske om å bidra til både integrering og inkludering.

Det koster tid, engasjement, penger og ressurser å ta inn en minoritetsspråklig i praksis. Og næringslivet gjør det på dugnad. De har slett ingen ekstra årsverk for å ta godt vare på de nye praksisdeltagerne eller lærlingene.

Det er en kunst å bygge relasjon når kroppspråk og smil er gull-faktoren bak suksess. Og det krever tålmodighet. Hjertevarme. TRO. En varm klem. Latter. Smil. Overskudd. Lyst. Erfaring. Faste rammer. Krav. Oppmuntring. Suksessfaktoren bak integrering er ALT dette – på en gang.

Men media springer ikke rundt å samler inn disse historiene. Det selger for lite. Men vi som jobber med disse menneskene og historiene, vi ser det daglig. Vi ser et næringsliv som stiller opp, gang etter gang.

Integrering og inkludering skjer ikke hos NAV eller i introduksjonsprogrammet. Den skjer – hver bidige dag – ute hos alle næringslivsledere og ansatte som vil gjøre en forskjell. Den jobbes gjøres av helt vanlige hverdagshelter som sjelden stikker seg frem.

Samfunnsengasjement? Det finnes bøtter og lass. Hvis du leter på de riktige stedene.

Hverdagshelter

Elektrofag Jæren er en gjeng på ca. 50 ansatte, og de har et hjerte for lokalmiljøet ute på jæren. For noen uker siden laget jeg en film for Trippelkonferansen hvor vi spurte hva samfunnsengasjement betyr for dem.

Vel, samfunnsengasjement var slettes ikke noe abstrakt for dem. Det var enkelt. De kunne like gjerne snakket om hva de skal lage til middag den dagen, eller hva de gjorde i helgen. Samfunnsengasjement er å bidra litt i speideren, idrettslaget, misjonshuset, Se Meg stasjonen osv. Elektrofag Jæren støtter med litt speiderutstyr, penger eller en pott med arbeidstimer for å fikse litt på misjonshuset.

Dette er musikk i ørene synes jeg. Hverdagshelter. Samfunnsengasjement i hverdagen. Upretensiøst og konkret.

Så lett å havne i planleggingsfella

Gode hensikter og planer er bra, men de er også farlige. Det er komfortabelt å sitte med skisser og tegninger. Gode idéer. På bordet. I en notatblokk, på en nettside, facebookside eller i et prosjektverktøy. Basecamp. Podio. Trello.

Det gir oss en følelse av «å ha gjort noe».

Men du har ikke gjort noe. Du har bare lagt flere planer.

Den vanskelige biten er å komme seg opp av stolen. Ut i samfunnet. Møte mennesker. Snakke. Smile. Verdien ligger i å gjøre. Ikke å planlegge å gjøre.

Og en ting til. Folk som er flinke til å gjøre, er ofte mer opptatt av de andre enn seg selv. De er konstant på utkikk etter skatter hos andre. Deres mål er å gjøre oss gode. Og de er modige. De tør å spørre, snakke, skape og gjøre.

Og når de lykkes med noe har de ikke engang planlagt det. De har bare gjort det.

Kreativitet kan ikke stresses frem

Det er ikke noe galt i å kjede seg. Å ha en rolig periode. Det er sunt. Og jeg vil gå litt lenger.

Jeg påstår:

Det er bedre å ha et litt for rolig liv, enn et litt for stresset og overfylt liv.

Noe av det første som ryker når vi kjenner på overbelastning er at kreativiteten svinner. Og det er ikke rart. Kreativitet og inspirasjon må ha rom for å vokse. Tid for å heve. Tålmodighet for å spire. Kreativitet kan ikke stresses frem.

Det handler om å leve, puste, tegne, male, skrive, bygge, spille, synge, turne, danse, trene, øve.

Og mellom hver økt skal vi hvile.

Kompetanse er ikke å klare seg med «minst mulig».

Jeg tror på noe. Jeg tror på at det er mulig å lære seg noe nytt på 3 uker. At det er mulig å si «ja – det får jeg til», for så å finne ut hva jeg trenger for å gjøre det mulig. Ikke først. Etterpå.

Jeg tror på kompetanse. Min egen, og din.

Men.

Jeg tror også kompetanse handler om å kaste seg ut av komfortsonen.

Satse. Investere.

Ikke alltid klare seg med minst mulig.

Videoredigering – mappestruktur

Med god hjelp og gode tips har jeg funnet en mappestruktur for videoredigeringsprosjekt som fungerer. Se skjermdump.

Tips:

Det tar litt tid å finne en mappestruktur. Prøv deg frem. Det gjør ingenting om mappestrukturen varierer i de første 5-6 prosjektene.

Testvideo – Apple Magic Mouse (b-roll)

I denne testen brukte jeg blenderåpning på 2,8 og ISO er satt til 800. Ut ifra det jeg har lært er 800 den maksimale ISO-verdien som man kan bruke. Høyere ISO fører til mye bildestøy.

For å hjelpe kameraet og objektivet litt brukte jeg en ekstra lampe som jeg pekte på en hvit vegg. Lampen var faktisk et gammelt terapil-lys som jeg fant på et lager. Trikset med å «bounce» lyset fra en vegg gir et varmere lys og mindre harde skygger. Smart triks.

For panorering og tilting brukte jeg tripod og en gummistrikk. Jeg har funnet ut at det fungerer best å stille festeskruen til stativet ganske stramt og trekke sakte i håndtaket til stativet. Det gir myke, fine bevegelser.

I tillegg filmet jeg i 50p slik at jeg kunne redusere hastigheten med 50% (slutten).

Lukkertid er satt til 100. Denne biten er ganske enkelt, da den anbefalte lukkertiden alltid er 2 x framerate. Hvis du for eksempel filmer i 24 eller 25 fps skal lukkertiden være 50. Hvis du filmer i 50 fps skal lukkertiden være 100. Men også her finnes det unntak fra regelen. Hvis du filmer en skjerm eller et digitalt display kan man faktisk eksperimentere med lukkertid for å redusere flimring. Jeg har ikke prøvd dette så mye enda, men kom over en youtube-video hvor trikset ble nevnt.

Når det gjelder videoredigering holder jeg meg faktisk til Screenflow. Årsaken til dette er at jeg vil konsentrere meg om å få best mulig bilde fra kamera. Jeg kan grunnprinsippene i Premiere og Final Cut, men har faktisk ikke landet på hvilken versjon jeg liker best å jobbe med. Derfor holder jeg meg til Screenflow som jeg har brukt i flere år, og hver eneste shortcut ligger i fingertuppene. Men etterhvert har jeg nok en følelse av at jeg lander på Final Cut som mitt favoritt-program. Brukervennligheten til Apple-utviklet software er, etter min mening, overlegen alt annet.

Bakgrunnsmusikk er hentet fra Audioblocks hvor jeg har et årlig abonnement.

Vel, det var noen tanker, tips og erfaringer fra dette lille prosjektet. Hvis du leser og ser videoklippet er du velkommen til å stille spørsmål eller dele noen av dine egne smarte triks i kommentarfeltet nedenfor.

God torsdag!

Rolige kamerabevegelser med speilreflekskamera

En av utfordringene jeg møter på når jeg filmer med speilreflekskamera er «rolling shutter». Hvis bevegelsene blir for raske kan bildet bli gele-aktig og uskarpt.

Jeg har snakket med, lest tips og sett video fra flere flinke folk som jobber med video. Her er noen av løsningene de har for å unngå rolling-shutter-effekten og få klare, fine bilder.

  • Bruk slider.
  • Bruk tripod som stabilisator
  • Bruk en gimbal
  • Bruk en skulder-rig
  • Bruk et kamera-cage
  • Film stort utsnitt og panorer i software
  • Unngå panorering fullstendig

Men det beste trikset, så langt jeg vet, er faktisk å bruke en gummistrikk. Fest strikken på håndtaket til kamerastativet og trekk. Strikken absorberer hakkete bevegelser.

Jeg testet dette trikset i går, da jeg filmet fra en høyde ovenfor Stavanger sentrum. Resultatet ble overraskende bra.

Men samtidig tenker jeg – drit i utstyret og jobb med de forutsetningene du har til enhver tid. Mange av test-videoene på min Vimeo-kanal er slett ikke perfekt. Jeg filmer med speilrefekskameraet håndholdt og bevegelsene er ikke alltid myke. Men det var det jeg hadde. Jeg hadde meg selv, litt kunnskap og et kamera. Og slik er det.

Mitt råd er:

Ikke vent med å lære noe nytt fordi du mangler et par brikker med utstyr. Jobb med forutsetningene du har i dag. Ikke vær redd for å publisere, skape og dele.

Og lær.

Sosialt Entrepenørskap Rogaland

Jeg var sammen med planleggingsgruppen for Trippelkonferansen 2018 i går. Veldig spennende. Målet med konferansen er å synliggjøre tre viktige verdier som bedrifter får ved å engasjere seg i sosialt entrepenørskap.

Sosialt entrepenørskap gir trippel gevinst for:

Mennesket – det binder oss sammen som ansatte og mennesker når bedriften vår har et engasjement. Organisasjonen «Se Meg» er et eksempel på en sosial entrepenør. De har flere bedriftspartnere som gir støtte i form av økonomiske midler og Pro bono. Det gir mening når arbeidsplassen vår gjør noe viktig!

Samfunnet – det løfter de svakeste i samfunnet, utjevner forskjeller og har en stor forebyggende effekt. Det unike med sosiale entrepenører er at dette ofte er ildsjeler som virkelig brenner for noe. Samfunnet er avhengig av disse menneskene med sitt slagkraftige engasjement. Når bedrifter støtter sosiale entrepenører er de indirekte med på å skape en enorm samfunnsmessig gevinst.

Bedriften – det er utallige eksempler på bedrifter som lykkes, får flere kunder, har utvidet nettverket sitt og vokser som resultat av at de har et sosialt entrepenørskaps-engasjement. Jeg kjøper gjerne tjenester av bedrifter som brenner for noe. Når jeg kjøper sko av Toms shoes vet jeg at et annet menneske, et eller annet sted i verden, også får et par sko. Sosialt entrepenørskap er smart – på mange måter.

Les mer på facebook.com/trippelsosialeentreprenorer

Det blir også utrolig mye spennende å glede seg til for neste års konferanse, 2018.

Eier og styreleder i Ferd, Johan H. Andresen, forteller om sosialt entreprenørskap:

Jobbsøking og sårbarhet

Jobbsøking er en øvelse i sårbarhet. Er jeg god nok? Er det her har godt nok for arbeidsgiver? Passer jeg inn? Vil de ha meg?

Arbeidsmarkedet er tøft om dagen. Du må virkelig spisse CVen og være den aller, aller beste versjonen av deg selv. Og selv om du har gjort alt du kan er det slett ikke sikkert det hjelper.

Her i Stavanger er arbeidsmarkedet på et desperat nivå. Folk forteller om opp til flere hundre søkere på noen jobbutlysninger. Sannsynligheten for at akkurat din CV skal bli funnet er minimal.

Jeg hørte om noen som søkte på en mini-jobb i fjor, rundt juletider. Det var lyst ut en deltidsjobb, 2-3 timer, på kveldstid for å pakke inn julegaver på et av byens store kjøpesenter. En bitteliten jobb. De fikk over 100 søkere. Helt vilt.

Den vanskeligste delen med jobbsøking er kanskje dette med sårbarhet. Frykten for å bli avvist, ikke være god nok, ikke passe inn, at ingen vil ha meg. Jobbsøking blir en øvelse i å puste godt med magen før du møter arbeidsgiveren på andre siden av døren og si:

«Jeg er god nok. Nå skal jeg senke skuldrene, si hei, også går det som det går.»

Og hvis du ikke får akkurat den jobben, pust dypt en gang til, og gå videre med hodet høyt.

Fordi du har nettopp vært igjennom en ekstrem-sport-øvelse innen sårbarhet. Og det er noe å ta med i kompetanse-sekken din.

Stå på videre! (Oh yes. Jeg sier det like mye til meg selv.)

Motionstory

Jeg hadde en kopp kaffi med Per Ramsö, daglig leder i Motionstory, i dag. De spesialiserer seg på videoproduksjon for web og sosiale medier, og Per har i tillegg sertifisering innen Inbound marketing.

Det er mange gode reklamebyrå som kan levere video, men det som gjør Motionstory unikt er at de tenker video som en langsiktig innholdsstrategi. De kan for eksempel produsere 10-12 videoer som kundene kan dryppe ut i sosiale medier i løpet av et års tid.

Landskapet innen markedføring har blitt ekstremt trangt og bråkete, men video er fortsatt et verktøy hvor det er mulig å skille seg ut. Kombinasjonen av mennesker, god informasjon og følelser gjør video utrolig effektivt.

Videoen nedenfor er et godt eksempel på en historie som Motionstory har laget for Lingu (språkskole/kurs).

Takk for en lærerik kaffikopp, Per!